Bokelskere.no

Takk for tips, ført opp på lista:)

Første handling

Kort oppsummering av "Peer Gynt":

Åse.
Peer, du lyver!

Og det allerede i første replikken.

Bukkerittet er fabelaktig skildret av Peer og Ibsen, visstnok inspirert av en av Asbjørnsens fortellinger "Reensdyrjagt ved Rondane" (jfr. mor Aases henvisning til Gudbrand Glesne).

Mor Aase, ja:
Hun har et svært ambivalent forhold til sønnen. Hun blir jo revet med i Peers entusiasme og hun gir tydelig uttrykk for at hun tror på det han forteller - helt til hun får tenkt seg om.

Sidetekst (Ibsen er også en mester når det gjelder den) og hovedtekst sier sitt:

Åse.
Og du har ei knekket nakken?
Ikke begge lår engang?
Ikke ryggebenet brutt?
O, Vårherre, - prisen, takken
skyldes deg som hjalp min gutt! -
Broken har dog fått en revne;
men det er knapt verdt å nevne,
når en mins hva meget verre
kunne hendt i slikt et sprang - !

(stanser plutselig, ser på ham med åpen munn og store øyne, kan lenge ikke finne ord, endelig utbryter hun:)

Å, din fandens reglesmed;
kors og kors hvor du kan lyve!

Da ble det en del Donladpocket istede for bok, men er over halvveis i den siste Cooperboka. Blir vel ferdigg til neste helg.

Sant nok: De fornemme ser ikke særlig lystige ut, men de holder hverandre i hendene! Det var neppe akseptabelt med ytterligere kroppskontakt i de finere kretser. (Men stundom gikk nok naturen over opptuktelsen, også i de miljøene vi får innsyn i her. De spytta ikke i glasset, kavalerene ved hoffet!) Både ringdans og langdans kunne være pardanser i den forstand at kavaleren fant seg ei dame å holde i handa under dansen, men parene utfoldet seg ikke aleine på dansegolvet, tror jeg.

Ble nettopp ferdig med ei bok, så ble klar til oppstart 22. januar, blir trolig ferdig i god tid før 19. februar.
På biblioteket i bygda fikk jeg tak i ei utgave i Vita-serien, utgitt i 1994, ser fram til lesinga. Dette er ei bok jeg ikke hadde funnet fram til uten Bokelskere og denne lesesirkelen.

Sjekk denne. (Litt forskjell på utfoldelsen i de to dansescenene - de kondisjonerte hadde nok en mer tekkelig stil. Men pardans foregår på begge bildene.)

Det går nesten ikke an å lese Peer Gynt uten å høre stemmene til Toralv Maurstad og Wencke Foss.

Er dette diskusjonstråden eller legger du ut en ny, Kjell?

Heisann :-)

House of Cards har vi sett her i huset også ja, og humret litt, for vi har tenkt at beskrivelsen av det politiske systemet og intrigene må vel være bra satt på spissen i serien. Etter denne valghøsten og begivenhetene etterpå lurer jeg nok på om det er mer realisme i serien enn jeg har trodd... Serien anbefales absolutt ja, den er kjempebra :-)

På bokfronten merker jeg at jeg koser meg mer nå når jeg ikke har noen leseutfordring. Jeg stressleste litt ifjor, hadde hele tiden i bakhodet at jeg måtte rekke et visst antall bøker hver måned.

Så på fredag avsluttet jeg Jon Michelets 'Skogsmatrosen', og har faktisk ikke lest annet enn aviser siden jeg lukket den boka. Og det er litt godt også, å få fordøyd en bok før man åpner en ny.
Så kan det hende jeg starter med 'Kaninjegeren' av Kepler i ettermiddag. Eller kan hende får den vente til i morgen :-)

Har begynt på Isprinsessen av Camilla Lackberg. Leser også på Den Amerikanske Borgerkrigen av Ole Moen.

No gjekk eg inn å las meir om "Veggen", og ho gjekk rett inn på "MÅ leses" - lista mi. Takk for tips, ser ut som ei bok som må oppleves

Har gått løs på to solide mursteiner av noen bøker:

1)Lytter til Anna Karenina på lydbok, er omtrent 25% inn i boka og liker den bedre og bedre. Var i utgangspunktet skeptisk da jeg fryktet den var mye mer innviklet og komplisert. Men finner mye glede her altså! Både karakterer, hendelser og replikker er underholdene og morsomme, til tross for tidvis dystre tema.

2) Ellers er jeg 300+ sider inn i Johan Harstads max Mischa og tetsoffensiven og jeg elsker denne boka mer og mer. Eneste minuset er at jeg kan altfor lite om historien fra 1970-1990 tallet... Det positive er at jeg lærer litt og får lyst til å lære mer om ting jeg burde kunne for lengst.. Finner også mange gullkorn her som jeg humrer godt av :

Det finnes ingen steder å dra når man ikke vil annet enn å bli værende.

"Det skulle latt seg gjøre å rådene bort sin egen hukommelse, det skulle vært mulig å amputere hjertet og overleve med organer som ikke stilte spørsmål eller forholdt seg til annet enn sine egne, mekaniske oppgaver. "

" Dagene deres ser ut som om de har blitt produsert av en ødelagt kopimaskin, kun avbrutt av premature sædutløsninger og månedlig menstruasjon. "

Lesehelg, folkens! Hva leser dere?

Med åpningslinjene “And now, the end is near” danset Trump i går seg inn i sitt presidentembete via mafia-affilierte Frank Sinatras selvsikre stemme. Låten kom første gang på markedet i 1967. Datidens store franske pophelt, Claude Francois, sang den nemlig under tittelen Comme d’habitude (= Som vanlig). Teksten Francois synger er en helt annen, mye mer beskjeden og ydmyk, i kontrast til Sinatras svulstige versjon. Paul Anka kjøpte rettighetene til sangen for den symbolske sum av 1 dollar. Deretter kjenner vi best Sinatras amerikaniserte versjon My Way. «And now the end is near»… - Sikkert en utilsiktet tragikomisk amerikansk tekståpning av Donalds embete. Men demokratiske som vi er, så må vel Donald få sjansen til å bevise at han er en god president (det kostet meg litt å skrive den forrige setningen).

Lesefronten: jeg avsluttet Fugletribunalet av Agnes Ravatn midtukes og satt igjen med litt blandede følelser (dog mest positive). Ravatn forteller godt og beskrivelser av stemningen, omgivelser samt gjennomføring av dialoger fungerer bra. Terningen min befinner seg et sted mellom 4 og 5 (5 for språk og beskrivelser, men 4 for plot, fremdrift og «filosofi» bak hovedpersonene - det er bl.a noe fatalistisk og ensporet hos hovedpersonene som jeg ikke helt «kjøper»). Men jeg ser frem til å lese mer av Ravatn

Denne helgen begynner jeg å lytte på The Wall (Veggen) av østeriske Marlen Haushofer. Dette er romanen den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere offisielt starter å lese i morgen. – Bli gjerne med! Det er helt uforpliktende (se egen tråd). Ellers så ligger Jonny Halbergs Tvillingen på lur. Jeg er spent på mitt første roman-møte med Halberg. Mange av oss kjenner ham nok (ubevisst) fra filmene Budbringeren og Amatørene av Pål Sletaune (Halberg skrev manus).

I denne presidenthelgen tittet jeg innom Goodreads. Som jeg tenkte så finnes der en liste over skjønnlitteratur hvor den amerikanske presidenten er involvert (ps: jeg kjenner ikke til romanene): https://www.goodreads.com/list/show/6985.Presidential_Fiction

For Netflixere som er interessert i (amerikansk) politikk og presidentskap (ledelse) anbefaler jeg naturligvis serien House of Cards. Ellers har serien The West Wing fått positiv omtale av bl.a tidligere presidenter Bill Clinton og Jimmy Carter. Begge disse seriene har engasjert meg.

Nå tilbake til Norge. Vi lever i et privilegert land og har mye å være takknemlige for. Men vi er avhengige av god kontakt og gode avtaler med verdenssamfunnet. Skjønnlitteratur har i så måte alltid spilt og vil spille en viktig rolle når vi skal bli kjent med hverandre og med andre kulturer. Forskning viser at skjønnlitteratur er et vesentlig redskap for å gjøre seg kjent med andres tenke-, kommunikasjons- og væremåter. Og skjønnlitteratur styrker både EQ og IQ.
- Det har vi vel ingenting imot?

Bokelskere land og strand rundt: riktig god lesehelg!
Nyt livet og litteraturen!

Jeg fikk lyst til å dele et lesetips med dere i den dystopiske lesesirkelen, en bok jeg har hatt i kikkerten en god stund, men først nå er i ferd med å handle inn: Sinclair Lewis' It Can't Happen Here. Her er en omtale:

https://www.nytimes.com/2017/01/17/books/review/classic-novel-that-predicted-trump-sinclar-lewis-it-cant-happen-here.html

Jeg har lest litt av nobelprisvinneren Sinclair Lewis før (han fikk prisen i 1930), men ikke denne. Og det tror jeg ikke dere i sirkelen har gjort ennå, heller?

Ypperlig sagt!

Ja, ja, nå skulle jeg endelig svare på ditt innlegg til meg for flere dager siden, men heldigvis oppdaget jeg dette først, så jeg prøver å si litt om begge.

Jeg synes, slik jeg også oppfatter deg, at miljø- og naturskildringene er langt bedre enn personskildringene. Jeg savner å komme under huden, ikke bare på Mikkel, men også på de andre, forstå deres beveggrunner og det som foregår mellom dem.

Jeg signaliserte tidlig en sympati med Mikkel Thøgersen, og det står jeg ved. Men sannelig om jeg vet når vi følger han videre … Nå kan jo en usympatisk hovedperson være så knakende godt skildret at man faktisk får sympati med han. Men jeg er enig med dere som synes at Mikkel blir hengende litt i løse luften. Hilda kaller han følelsesmessig avstumpet. Jeg ville kanskje ha brukt ordet resignert. Men det går vel ut på et? En mann som aldri klarer å ta fullt del i livet, men blir stående på sidelinjen og utvikler seg likegyldig og kynisk. Det er ikke så mye hold i han. Er dette forfatterens intensjon? På den annen side, han reagerer med "feberfantasier" og sykdom, når livet presser seg på. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at han kun får oppfylt ett av sine ønsker (har han egentlig så mange ....), å bli en av kongens fortrolige. Spørsmålet i mitt første innlegg står fortsatt delvis ubesvart; Hvem er du Mikkel Thøgersen?

Også jeg holder meg til én bok om gangen og er i mål. Jeg er i hovedsak enig i dine og Hildas vurderinger. I de få innblikkene vi får i kongens liv, finnes det i hvert fall en gripende scene som belyser denne mannen, som åpenbart ikke mestrer den situasjonen livet har satt han i.

En mangslungen bok jeg er glad for å ha lest.

Jeg har en sterk mistanke om at vi ikke får oppleve et lignende intervju med en sittende amerikansk president de neste fire årene.

Siden jeg ikke er av dem som leser flere bøker på en gang, gikk det som det måtte gå denne gangen også: Jeg kom i mål lenge før fristen. Foreløpig skal jeg ikke si så mye om begivenhetenes gang, bare konstatere at Mikkel er fellesnevneren som alle de andre personene har et slags forhold til. Han er betrakteren som står på sidelinja og sjelden våger seg inn i nære relasjoner; en kan få inntrykk av at han har lettere for å hate enn å elske.

Historien fortelles som løsrevne episoder med lange tidsspenn imellom; med årelange mellomrom får vi innblikk i menneskeskjebner som knyttes opp mot Mikkel: Otte, Susanna, Ane Mette, Inger, Axel, Ide - og kongen, som vi bare får en tre-fire glimt av. Han framstår som en ubesluttsom dust som ikke ser (eller ikke vil se) hvilket maktspill han er en del av.

Nå venter jeg litt med å kommentere videre. Blar litt att og fram i boka, og henter fram Bergljot Hobæk Haff igjen. Sigbrits bålferd gir et bilde av kong Christian II sett fra en litt annen vinkel, mener jeg å huske.

språket kjolen

Hahahahahaaaa - autocorrect på mobilen slår til igjen!!!! Jeg skjønte det ikke selv, men så testet jeg med å skrive "i boken" uten mellomrom - iboken - og jada, dét blir rettet til "kjolen" av min iPhone. Dustete iPhone. Beklager!