Jeg anbefaler en av Shakespeare-gjendiktningene.

Foruten mange gode forfattere andre allerede har trukket fram, som Joyce Carol Oates, novellemesteren Alice Munro og Margaret Atwood (særlig MaddAddam-trilogien – Oryx and Crake, The Year of the Flood og MaddAddam - Alle tre er også utgitt på norsk), vil jeg anbefale:

Rachel Kushner, USA. Min favoritt er The Flamethrowers (norsk tittel Flammekasterne)

Bonnie Jo Campbell, USA. Særlig novellesamlingene American Salvage og Mothers, Tell Your Daughters, men også romanen En elv en gang (engelsk tittel: Once Upon a River)

Jenny Erpenbeck, Tyskland. Alle de tre romanene jeg har lest av henne: The End of Days
(norsk tittel Alle dagers ende), Visitation og Går, gik, gået (norsk tittel: Går, gikk, har gått)
Eimear McBride, Irland. Begge romanene hennes, A Girl Is a Half-formed Thing og The Lesser Bohemians (særlig den første)

A. L. Kennedy, Skottland. Særlig novellesamlingen Night Geometry and the Garscadden Trains

Mette Karlsvik, Norge. Bli Björk

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Nå er Skam slutt. FOR GODT. Det nekter vi å godta, så her har vi samla en liste FULL av bøker for deg som elsker SKAM.

13 år gamle Ethel blir usynlig. Helt utilsiktet, men det åpner for en del muligheter. Det fører også Ethel ut i en del trøbbel.

Dette er en god bok for barn og unge. Den røde tråden er enkel å følge. Her er det ikke mange bihistorier, og ikke er det for mange karakterer å holde styr på heller. Situasjonene som Ethel må gjennom er lett gjenkjennelige for de fleste av oss. For usynligheten til tross er dette en ganske så troverdig historie. Dette er en flott bok om det å finne seg selv. I det å bli trygg på den personen man er.

Jeg vet ikke om boken er å finne på norsk, men for unge som ønsker å prøve seg på en engelsk bok kan jeg anbefale denne da engelsken er ganske lett og det er få vanskelige ord.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: What not to do if you turn Invisible

Vinnere av nobelprisen.
Nobelprisen ble ikke utdelt i 1914, 1918, 1935 og 1940-1943. To personer mottok prisen i 1904, 1917, 1966 og 1974.

Denne mannen kan skrive, det er det ingen tvil om. Men, det alene er ikke nok, og for min del forsvant handlingen i et overflod av ord. Underholdene, tankevekkende, men litt for lite handling og spennibgskurve til at jeg leste lenge sammenhengende. Derfor en treer, klarte rett og slett ikke å la meg engasjere

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Av og til kommer man over små verk av forunderlig karakter. Unge Werthers lidelser av Goethe f.eks. er en slik bok som man bare blir glad i. Denne 104 siders Andalusiske elegien kjøpte jeg fordi den er listet i boka 1001 bøker du må lese før du dør, og for et overflødighetshorn!
Vanligvis i korte noveller/romaner står det at det ikke er et ord for mye. Her er det kun og bare overflødige ord som beskriver jeg-personens opplevelser sammen med eselet Sølvfell. Det er poetisk og inderlig hjertevarmt, det er både menneskelig og eseligt og kjærligheten mellom menneske og esel er både troverdig og vakker.
Og Sølvfell, du ser oss, ikke sant?

Er det noe galt med oversettelsen?

Denne listen er et motsvar på GQ's (opprinnelig Gentlemen's Quarterly) liste "The New Canon: The 21 Books from the 21st Century Every Man Should Read” som inneholder kun tre bøker skrevet av kvinner.

Hyggelig at Vindens navn falt i smak. :)
(Og det er ikke kjedelig å lese bøker på norsk.)

Morten,
oversetteren

Den riktige linken er http://lmgtfy.com/?q=novella :P

King har ikke lagd begrepet novella.

Så.. akkurat som tilfellet er med alle andre jobber så finnes det folk som er godt kvalifiserte til å utføre den og de som ikke er det? Vet ikke helt hvor du vil med dette, og spekulasjon i at det er latskap som er årsaken synes jeg er litt smålig (selv om jeg skjønner at det også var ment å skulle ha en humoristisk snert).

For en krimelskende strikkoman var denne boka helt perfekt.Passe dose krim og strikking.

Maken til kvasi-filosofisk feel-good-oppspinn skal du lete lenge etter. Jeg er ingen bitter gammel krok som sitter på rommet mitt og leter etter knuste hjerter og tørre fakta i litteraturen - men dette er et verk som tar det naive til det ekstreme, uten at det blir noe pent resultat. Den gir meg absolutt INGENTING, annet enn blodtrykksstigning når jeg leser alle de sukkersøte klisjéene og "sannhetene" som serveres innpakket i overdådige adjektiv, overforenklet språk og hyggelige eventyr-metaforer. Sjelden jeg er så lite imponert over en bok som her. Jeg vet at noen får mye ut av dette - men...

Seth er ein teikneserieskapar frå Canada. Seth hatar moderniteten, han lengtar etter ei nostalgisk fortid, ei tid då alt var annleis og betre - ei tid han ikkje ville levd i sjølv, når det kjem til stykket - men like fullt lengtar han. Etter ei tid då alt var enklare, lettare. Difor kler Seth seg i 50-tals klede, komplett med dress og slips, frakk og hatt.

Ein dag, i eit antikvariat, på jakt etter gamle teikneserieblader, finn han eit gammalt nummer av The New Yorker med ei vitseteikning signert "Kalo". Frå no av vert det nærast å ei livsoppgåve for han å finna ut kven denne obskure Kalo eigentleg var. Det til dei gradar at alt anna nærast vert ubetydeleg for han. Til og med kjærasten.

Boka er teikna i duse grønfargar og er ei hyllest til 50-talets teikneseriar. Det er ei stille verd me rører oss i, ei verd av lengt etter noko som ein gong var, men som eigentleg aldri var der. Som hovudpersonen Seth seier det: "Det er rart. Det er noe ved gamle tings forfall som inngir et dypt vemod over den forsvunne fortiden. (-) Det er forskjellen mellom en forsømt gammel bondegård og en plettfri art deco-lobby. På en måte overbeviser ikke lobbyen deg om gårsdagens virkelighet eller skjønnhet."

Denne boka er ein del av ei større historie i serien "Palookaville". Eg les gjerne resten.