Bokelskere.no

Men hvis vi frykter morgendagen, er det fordi vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, og når vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, sier vi til oss selv at vi skal nok klare det i morgen, og så går det i vasken fordi i morgen alltid ender med å være i dag, skjønner dere?

... men da hjemmet begynte å falle fra hverandre - da moren din trakk seg inn i en tilstand av permanent, skyldbetynget sorg og faren din knapt var til stede lenger - måtte du lete andre steder etter en form for bærekraftig eksistens. ... Du ville utmerke deg på alle felt, og fordi du var så heldig å være utstyrt med en over gjennomsnittlig intelligens og en atletisk kropp, var karakterene dine alltid blant de høyeste i klassen, og du bemerket deg i alle sportsgrener. Du satte deg aldri ned og tenkte gjennom disse tingene (det var du for ung til), med disse bedriftene veide litt opp for den dysterheten som omga deg hjemme, og jo bedre du klarte deg, desto sterkere ble din uavhengighet fra moren og faren din.

Jeg nevnte at det gruoppvekkende bilde mange lærere tegner av elevene sannsynligvis er overdrevet. Men rett skal være rett, forferdende mange elever særlig ved de høyere skoler later til å ha psykiske vanskeligheter som resulterer i giddeløshet, manglende konsentrasjonsevne og uvillighet til å påta seg ansvar [...] Spørsmålet er bare om lærerne kan sette seg ned og si at "slik e r elevene" [...]

Men dernest må det bli lektorenes ansvar å forsvare det faglige nivå i skolen ved å la personer med mindre boklige evner forsvinne. Hvilke utdannelsestilbud samfunnet har for disse personer er samfunnets oppgave, ikke den høyere skoles. Når d e n påtar seg en slik oppgave som å holde de lite begavede gående der for enhver pris, gjør den seg til varmestue.

Jeg drøfter hvem som bør hjelpes til examen artium. [...] Når det hevdes at flere og flere skal få examen artium, er det i realiteten det samme som å gi idrettsmerket til f.eks. slike kuffertløpere som undertegnede. Denne siste påstanden kan virke noe drøy. Jeg skal derfor først ta for meg den intellektuelle og faglige sulteforing og svindel i gymnasiet. Flere og flere blir sluppet inn, det vil si at den faglige grense stadig svekkes.

Mennesket er fritt når det kommer til verden, men overalt lever det i trelldom.

De voksne kan spise så mye godteri de vil, være oppe så lenge de vil, og bruke så mye sminke de vil. Det forferdelige er jo at de ikke vil det. -Louise Kristine, 7 år

Jeg ønsker at vi kunne få en baby, men mamma sier at så lenge jeg skriker etter bolle i butikken, så orker hun ikke. -Line, 5 år

Storebroren min passer på meg og gir meg småting når ikke vennene hans ser det, særlig etter at han har vært slem mot meg. -Leena, 7 år

Jeg har aldri hatt alkoholproblemer. Men jeg har knasket antidepressiva som fruktpastiller. Lykkepiller, kalles de, men de gjør deg ikke lykkelig, de bare sliper ned angstens tagger. Ikke misforstå. Jeg er ikke gal. Men nervene mine slår av og til knuter på seg. Å slite med angst er ikke noe annerledes enn å ha sukkersyke eller urinsyregikt. Men folk ser på deg på en annen måte. De tar et skritt tilbake. Jaså? Nerver? De smiler medfølende og engstelig. Som om du har en kjøttøks stukket opp i jakkeermet og hodet fullt av onde, skrikende stemmer.

Cicero har sagt at ensomheten ikke er noen byrde for den som er fordypet i sine studier. Jeg er alltid fordypet i mine studier. Men det betyr ikke at lengslene er lettere å bære. De blir bare lettere å fortrenge.

Forelskelsen er aldri redd. Var mennesket like fryktløst som forelskelsen, ville vi være uovervinnelige.

For eksempel var jeg lenge fullstendig overbevist om at grunnen til at israelerne kjørte som villmenn på veiene, noe de gjorde allerede da, var at landet sto under guddommelig beskyttelse.

It kills me sometimes, how people die.

'Eg vil omskolere meg', sa ho. Eg tenkte mitt. Korleis omskolere seg når ein strengt talt ikkje har skolert seg først? Men for all del, eg skal ikkje legge ein dempar på intitiativet, tenkte eg. 'Hadde du noko spesielt i tankane?', spurde eg da. 'Var det noko du hadde i tankane?' herma ho. 'Unnskyld?' 'Unnskyld?' Hørte eg rett? Sat det ei kvinne på om lag min eigen alder, tilsynelatande heilt normal, litt sliten kanskje, men elles heilt normal - og herma etter meg? Eg hadde kanskje med eit alvorleg kasus å gjere, men irritasjonen låg lengre framme enn redsla. Kvifor skal eg ikkje berre få litt fleire normale kundar? Kva er problemet, har eg gjort dei noko?

Å vite kan være en forbannelse i et menneskes liv. Jeg hadde byttet ut en haug med løgner mot en haug med sannheter, og jeg visste ikke hva som var tyngst. Hva var det vanskeligst å bære på? Det var et tåpelig spørsmål, for selv om du kjenner sannheten, kan du ikke gå tilbake å plukke opp en koffert full av løgner. Tyngre eller ei, sannheten er din nå...

For I still love you with the whole of my heart. I still love you. And sometimes, the love that I have, and can't give to you, crushes the breath from my chest. Sometimes, even now, my heart is drowning in a sorrow that has no stars without you, and no laughter, and no sleep.

Children begin by loving their parents; as they grow older they judge them; sometimes they forgive them.

Hvis det å være intelligent handler om vilje, ville jeg ha vært et geni, det skal jeg hilse og si. For jeg har anstrengt meg, jeg. Det har jeg! Men det er som om jeg prøvde å grave ei grøft med suppesje. Alle de andre har gravemaskin, og der står jeg som en anna dust.

I love New York. You can pop out of the Underworld in Central Park, hail a taxi, head down Fifth Avenue with a giant hellhound loping along behind you and nobody even looks at you funny.

Skyene samlet seg over Oslo. Langt der oppe satt Gud og heklet dem sammen med varme nåler til et tykt teppe over hele byen. Innimellom stakk nålene ned i menneskemengden, pirket noen i nakken eller brente dem i hodet på en skallet flekk.