Bokelskere.no

Fordelen med lydbøker om sommeren for en bokelsker, er at man har en sjanse til å bli brun under haka og på halsen fordi man kan "lese" bøker uten å sitte med nesa ned :-)

Jeg har hatt stor glede av å lytte til bøker, særlig bak rattet. Husker enda opplevelsen av å høre Kjærstads Kongen av Europa i sin helhet på en 20 timers sammenhengende biltur gjennom, ja nesten hele Europa. Bøker bak rattet er bra. Det går ikke ut over konsentrasjonen om kjøringen. Tvert imot holder boka meg våken og gjør at jeg fryder meg mens jeg kjører, i stedet for å kjede meg.

Når det er sagt, er en lydbok både forfatterens historie og samtidig oppleserens evne til å gi den liv. Derfor unngår jeg stort sett bøker der "forfatteren leser". Jeg mener selv at jeg får større utbytte av at en profesjonell skuespiller leser. Det finnes selvsagt unntak. Loes høytlesning av boka L på en kafé i Bergen med forsamlingens humring i bakgrunnen ga en god og morsom ramme rundt bokopplevelsen. Jeg synes også Fossnes Hansen gjør en kjempejobb som leser av sin egen debutbok Falketårnet. Han synger til og med middelalderske smedeviser med troverdighet!

I sum sier jeg et rungende JA til lydboka. Det er en annerledes opplevelse enn å sitte med boka i fanget, men ofte kan opplevelsen være enda rikere enn å lese selv. Dessuten får man jo lest så mye mye mer! Særlig om man kjører mye bil. (Da anbefales det IKKE å lese med boka i fanget.)

Hei Hilde. Du har åpnet for svært interessante refleksjoner gjennom din meningsytring om lydbøker versus trykte bøker. Jeg skal ikke bringe inn eboken som en tredje formidlingskanal, da dette vil åpne for helt andre avveininger. Men det kan vi eventuelt komme tilbake til. Likevel vil jeg nevne, før jeg går tilbake til lydbøker vs trykte bøker, at det mediet en foretrekker også rører ved noen flerstemte strenger fra vårt sanseregister. For egen del må jeg innrømme at et elektronisk lesebrett gir en helt annen fysisk opplevelse enn en bok, på samme måte som papiraviser gir meg større nærhet til nyhetene enn nettaviser. De ulike mediene samspiller forskjellig med mine sanser. Og det er et moment jeg gjerne tar med meg tilbake til diskusjonen om lydbøker. Jeg tror det følbare som sansefenomen (taktiliteten) ikke spiller noen avgjørende rolle i vår opplevelse av lydmedier, men på den annen side har det auditive stor assosiasjonskraft i forhold til våre følelser i psykologisk forstand. Min opplevelse av lydbøker har nok en direkte link til barndommens litterære opplevelser. Jeg er vokst opp i en familie med en høyt utviklet høytlesnings og fortellingskultur. Dette er blitt forsterket gjennom hørespill, fra barnetime til "God aften, mitt navn er Cox". Radio har som kjent de beste bildene. Det kan sikkert diskuteres hva som stimulerer noen til å utvikle hurtiglesning, mens andre, som jeg selv, dyrker langsomlesningen. Jeg driver litt halvprofesjonelt som høytleser og forteller og har bl.a. også lest inn et par lydbøker. Selv tror jeg at jeg "leser lyttende" også vanlige bøker. Jeg skal ikke mene noe absolutt om hvorfor enkelte av oss er lydbokelskere, mens andre har problemer med å holde konsentrasjonen eller føler at det går for sent. En liten finurlighet til slutt: I mitt arbeid som terapeut hadde jeg for noen år siden en klient som var en storforbruker av bøker. Han var en ekstrem hurtigleser. Han leste nesten loddrett. Han slet med mange problem i livet sitt, og han mente selv at lesningen til en viss grad var hans flukt. Så skjedde det at han etter hvert fikk det mye bedre med seg selv. gamle spøkelser forsvant fra livet hans. Da skjedde det noe forunderlig. Han fortalte meg at han etter en tid registrerte at han begynte å lese langsommere. Og han sa at han nå hvilte mer i sin lesning. Dette er selvsagt ikke noen massediagnose av hurtiglesere, men kanskje kan det fortelle noe om hvilket sjelerom lydbøkene åpner for enkelte av oss.

Nå har jeg pløyet gjennom alle diskusjoner om denne boka og lett etter lesernes opplevelse av omslaget, og du er tydeligvis den eneste som har skrevet om den nær sagt overnaturlige effekten som eksponeres når omslaget utsettes for sollys/varme. Personlig har jeg aldri sett noe tilsvarende. Det skjedde i Terracina, syd for Roma, tidlig i sommer. Brennvarme dager og aircondition-lindrende hotellrom. Jeg registrerte at min svigersønn hadde denne boka med seg som ferielektyre på nattbordet. Jeg ble litt overrasket da jeg dagen etter registrerte at også min datter hadde et eksemplar av boka. Den lå ved siden av henne, mens hun selv nøt solvarmen i sin fluktstol utenfor hotellet (heter det fortsatt fluktstol?). - Men hennes bok hadde et omslagsbilde med helt andre farger enn ektemannens eksemplar. Det var lyst, nesten hvitt, men med samme illustrasjon og tekst. - Merkelig!! Jeg nevnte dette for min datter (jeg hadde muligens en baktanke om å låne det ene ekseplaret, de hadde jo to!!)Først da hun forsikret at de bare hadde dette ene eksemplaret, gikk det opp for meg at forlaget hadde lagt inn en så original effekt at omslaget forandres ved lys/varmepåvirkning. Jeg måtte faktisk fysisk flytte boka inn på det klimaavkjølte hotellrommet for å forsikre meg om at min datter snakket sant.(Kanskje hun bløffet for ikke å risikere å måtte gi slipp på denne tennerskjærende spennende kriminalromanen). Men så var det altså sant: omslaget var laget på en så finurlig måte at den igjen inntok sine "opprinnelige" farger inne på det kjølige hotellrommet. Jeg fikk en nærmest overnaturlig opplevelse av at tittelen markedsførte seg selv. Det jeg imidlertid har funnet påfallende i ettertid, er at ingen har omtalt dette, verken fra forlag eller fra anmeldere på nettet, ikke før du gjorde det!! Jeg har enda ikke lest boka, men jeg er fast bestemt på det, ikke minst på grunn av det "hypnotiserende" omslaget.

Hm...Jeg tror nok ikke teorien om Kazarene som Askhenazi-jødenes opphav har noe særlig vitenskaplig støtte. Denne artikkelen i "Science" tar for seg temaet: http://news.sciencemag.org/sciencenow/2010/06/tracing-the-roots-of-jewishness.html Uansett: Jeg leste "Hvordan helbrede en fanatiker" her om dagen, og det er en liten klok bok som jeg støtter fullt ut, og som flest mulig burde lese. :)

Interessant tema dere tar opp. Jeg lånte prof. Shlomo Sands "The invention of the Jewish People" på universitetsbiblioteket i Oslo. Boka var ytterst grundig og vitenskapelig. Den er en bombe.

Det interessante dog, er at Sand bygger på en fortelling av Arthur Koestler, "Den trettende stammen", som utkom i 1974 deromkring. Koestler var selv jøde fra Ungarn og gikk sterkt i rette mot Staten Israel. Poenget hans var at de fleste jøder ikke er jøder slik det argumenteres for ("Abrahams barn"), men et folkeslag fra Kazaria som konverterte til jødedommen på 800-tallet.

Koestler ble truet på livet, han begikk selvmord og bøkene hans forsvant fra hyllene. Shlomo Sand rehabiliterer Koestler.

Min slutning etter å ha lest alt av Oz, samt Sand og Koestler, er at Israel gjerne må få beholde Israel, men å gjøre det til "En jødisk stat" med en mur rundt blir helt feil, da palestinerne som lever der idag er 1000 ganger mer Abrahams barn en askenasejødene fra Østeuropa.

Huff… Føler meg truffet av det du sier. Jeg er nok en av dem som har hatt tendensen til å kjølne en debatt gjennom å være (kanskje litt for?) aksepterende ovenfor medbokelskeres syn på enkeltbøker og litteratur generelt. Det har slett ikke vært min intensjon å stoppe interessante meningsutvekslinger, tvert imot har jeg lært mye og fått mange lesetips gjennom å lese og/eller å delta i dem. Når det er sagt, synes jeg at noen bokelskere kan virke påståelige, arrogante og respektløse når de konfronteres med andres meninger – hadde jeg som for eksempel tenåring kommet inn på denne siden, kunne en del kommentarer skremt meg bort herifra. Det er vel naturlig at vi bokelskere, så forskjellige som vi er, liker og setter pris på forskjellige bøker?

Det er nok lærergenet i meg som slår inn for fullt når jeg sier – og ærlig og oppriktig mener – at det aller viktigste er at man leser, uansett hvilken sjanger eller forfatter man foretrekker. Har i flere tråder her inne på bokelskere observert at mange har slitt med bøker de har vært ”tvunget” til å lese på ungdomsskolen eller videregående, disse bøkene har rett og slett vært for komplekse og for utfordrende for leseren der og da. Om man bare leser alt for vanskelig tilgjengelige bøker i formative år, kan det skape en aversjon mot det meste av litteratur. Tenk så mange utrolige leseopplevelser man går glipp av da!

Jeg synes at det meste av litteratur har en mening og kan gi masse til en leser. Noen ganger kan plottet være drivende godt, andre ganger kan språket være så fantastisk eller temaet være så interessant at man rett og slett ikke greier å legge boka fra seg... Hadde ikke jeg lest Isfolket da jeg var i 15-16-årsalderen (spennende og pirrende – der og da), er det ikke sikkert at jeg hadde beholdt den lesegleden og –lysten jeg fremdeles har. Lesing er min pasjon! Til tross for at jeg i dag ikke velger denne typen litteratur, synes jeg ikke det har vært bortkastet å lese disse bøkene.

Lesing er en dannelsesreise: for meg startet den her hjemme med folkeeventyrene. Etter en stund beveget jeg meg ut i Roald Dahls magiske verden, deretter våget jeg meg ut i engelske landsbyer sammen med Agatha Christie, sveipet innom Sandemos rare slektssaga og deltok i sjelsettende eventyr sammen med Tolkien… (Ja, jeg innrømmer, jeg er en smule anglofil!) Jeg leste mange bøker, som ga meg mye der og da, og følte meg smått om senn klar for å gi meg i kast med større og større utfordringer.

I dag synes jeg selvsagt at Shakespeare, Dostojevskij, Hamsun, Vesaas, Joyce, Ibsen, Dickens m. flere gir meg mye mer enn for eksempel tidligere nevnte Sandemo. Både språket og handlingen i deres verker overgår i aller høyeste grad det en nålevende serieforfatter trolig kan mestre (selv om både Dickens og Dostojevskij var ”serieforfattere” i sin tid). Imidlertid har jeg store problemer med andre berømte verker. Jeg synes for eksempel ikke noe særlig om den hyllede Don Quijote (forfatteren kommer med de samme poengene om og om igjen) – spesielt andre del som Cervantes trolig skrev siden en eller annen sjarlatan allerede hadde skrevet en oppfølger. Tror ikke denne boka hadde innehatt den posisjonen den har i dag om det ikke var for at den trolig er den første romanen vi kjenner. For meg er forfatterens utrolige kulturkunnskap det eneste imponerende ved verket.

Nå er det kanskje på tide å komme fram til en slags konklusjon? Jeg lover at jeg aldri skal skrive ”smaken er som baken” eller ”bror og bror har forskjellig mor” (!!?). Kan imidlertid ikke love at jeg kommer til å fyre opp under ilden eller provosere for provokasjonens - eller debattens - skyld. Det finnes bøker for alle,og utallige meninger om disse bøkene, heldigvis!

Og hvem definerer hva som er "høykultur" og hva som er "lavkultur"? Hva som er bra litteratur og hva som er dårlig litteratur?

Litteratur på lik linje med musikk og kunst er subjektivt. Det finnes ikke noe "høykultur" eller "lavkultur" i litteraturen. Som Oscar Wilde sa "Books are well written, or badly written. That is all".

Når alt kommer til alt så er det opp til den enkelte å definere hva som er bra og hva som er ikke bra med boka. Så kan det være at noen kommer med følgende spørsmål til undertegnende: Men hva med "bestselgere" eller "klassikere"? Ja, hva med dem? Det at det finnes bestselgere, hvis vi bare forholder oss til litteraturen et lite øyeblikk, viser at det finnes mennesker med den samme litterære smaken (ikke noe mer), ergo det burde ikke komme som en overraskelse at en mengde med mennesker finner den samme boken (eller formen av litteratur) bra......

Det blir akkurat det samme som at mange millioner mennesker liker Miles Davis. Eller at det er mange titalls millioner av mennesker som eier Toyota Corolla. Poenget er at å snakke om "høykultur" og "lavkultur" i litteraturen er å innta en elitistisk tilnærming til litteraturen. Det å snakke om at noe er bra og noe er ikke-bra er forståelig og det skulle bare mangle - men at noe er bra litteratur gjør ikke det om til "høykultur" eller at noe er dårlig litteratur gjør ikke det om til "lavkultur".

Jeg vet ikke heller hvor du får "kulturrelativismen" fra i alt dette her? "Kulturrelativismen" er et antropologisk begrep (som det blir nevnt nedenfor), og beskrive (flere) holdning(er) til menneskekulturer og ikke litteraturen.

PS: Jeg har enkel mantra når det kommer til litteraturen: Alt er subjektivt - mer eller mindre!