Tekst som har fått en stjerne av Bjørn Bakken:

Viser 1 til 20 av 321:

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Stum, er det jeg ble da jeg leste ferdig denne utrolig gode boken. Måten man blir så dratt med i den, og ikke innser at det har gått flere timer siden man sa at man skulle lese bare et kapittel, det er så bra.Tiller skriver igjen på en måte som fasinerer meg meget, har aldri sett noe lignende. Håper han skriver noe nytt snart, gleder meg allerede.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

«Du er så mørk» kunne vært den alternative tittelen på denne nervepirrende romanen. Vi skjønner tidlig at noe er galt, men er det slik som i en Agatha Christie-roman at bevisene egentlig lå godt synlige hele tiden? For meg var det en god introduksjon til Renbergs forfatterskap. Anbefales❗️

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Joda, atter en gang imponerer Tiller! Vet ikke om jeg har lest en triologi så fort før. Likte spesielt Jon, Arvid, Tom Roger, Paula og David selv sine deler. Den som anbefalte Tiller til meg har helt klart gjort livet mitt bedre. Verdt å lese!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Første boka jeg leste i året 2021. Veldig bra! En krim eller snarere en slags thriller dette. Og spøkelser er involvert! På en fin og troverdig måte. Dette med spøkeriene er faen tørke godt gjort! Løsningen, slutten, er veldig overraskende og troverdig. Og det er bra. Ofte gjetter man seg til hvordan ting ender, men ikke her!

Hehehe, jada, og vi tror utrolig nok på spøkelsene, kjøper den biten, også. Ja, dette var bra saker. Språket er glimrende, handlingen flyter lett, sidene snus nesten umerkelig. Du rives med, lever deg inn i handlingen. Jeg triller derfor en solid sekser på terningen for Nattefokk.

Min første bok av Johan Theorin dette. Og Nattefokk gav absolutt mersmak. Boka kjøpte jeg på loppis for skillemynt. Over et år siden nå. Må ha vært i året 2019. Før koronaen stengte loppemarkedene... akk ja.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Om denne er det bare en ting å si - Les den! Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste den uten opphold. Brutal, vond, vakker, rystende og nydelig. Et mesterverk rett og slett. Det beste jeg har lest på lange, lange tider.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tangen hadde meg surret rundt lillefingeren gjennom hele boka. Sendte meg hit og dit slik at jeg trodde jeg så sammenhengen, men den gang ei.
I tillegg til å være en særdeles god krimbok, er dette en vond bok å lese. Psykisk helse og selvmord bland unge er noe som berører på et dypere plan enn den jevne krimbok.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Siste boka jeg leste dette, i korona-året, 2020. Jeg kjøpte boka på mammutsalget i februar, 2020. Vel, Lemaitre... meget dyktig fransk krim & thrillerforfatter. Spesialitet innen sitt forfatterskap, infam utspekulert ondskap hinsides noe annet du har lest. Brudekjolen, intet unntak. Dette er en såkalt psykologisk thriller og boka fortjener merkelappen.

Er dette Top Notch? Bevares, det hele er bra saker, godt håndverk, men likevel... for meg blir det hele litt vel far fetched. Eller i overkant urealistisk. Og slutten gjetter man seg til. Dvs, ikke i detaljene men omtrent hvordan denne utspekulerte onde suppedasen ender.

Kritikerne i media gir Brudekjolen en femmer på terningen. Jeg triller en sterk firer, i høyden en svak femmer. For boka er bra, men...ikke av de beste i sin genre.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Helt enig med deg Bjørn - mye menneskekunnskap i den romanen - og den scenen du nevner der, er en fengslende "forestilling".

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne boken klarte jeg ikke å legge fra meg! Boken inneholder mange temaer. Det gjennomgående temaet fremstår likevel som flukten fra seg selv og omgivelsene. Andre temaer er psykiatri, mennesker som faller utenfor, naturen og klimaet på Færøyene, referanser til 80- og 90-tallet. Godt språk og god flyt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg hadde høye forventninger til "Bristepunktet" etter å ha lest alle Belinda Bauers tidligere bøker. Denne boka er litt krevende i starten, med flere parallelle historier som først får berøringspunkter et godt stykke ut i fortellingen. Men når det først skjer, er det vanskelig å legge fra seg boka. Her er det spenning, humor, følelser og skjebner som gjør dypt inntrykk, alt vevd sammen i et godt krimplott og med en språklig eleganse som få andre krimforfattere kan måle seg med. En av Belinda Bauers beste bøker, og hun befester posisjonen som en av mine desiderte favorittforfattere. Anbefales!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Eg er Tollak til Ingeborg.
Eg høyrer fortida til.
Eg har ingen planar om å finne min plass nokon annan stad.»

Allerede i innledningskapitlet plasserer Tollak seg som en som har meldt seg ut og ikke deltar i samfunnet rundt seg. I et nydelig nynorsk språk beskrives en innesluttet mann av få ord. Han er bitter og ensom og vet at han snart skal dø. Nå har han sendt bud etter de voksne barna sine, Hillevi og Jan Vidar, for å snakke med dem før han dør. Mens han venter, tenker han tilbake på tida før kona Ingeborg forsvant, og han prøver å holde seg unna brennevinsflaska i skapet.

Ingeborg var den som brakte normalitet inn i Tollak liv. Hun hadde lett for å le, mens han var den tause og svartsynte som jevnlig hadde raptuser med drikking. Etter at byggevareutsalget etablerte seg nede i bygda, mistet Tollak kundene til saga på gården, og det ble smått med inntekter. Han sier selv: «Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten. Eg har ikkje lenger mi Ingeborg, så det vesle lyset eg har hatt i livet, det er slokna, men eg har noko att: Eg er den eg er.» (s. 13)

Dette er en vond historie. Tollak blir en slags representant for dem som ikke greier å kommunisere med ord, som er redd for å uttrykke følelser, som ikke greier å omstille seg til nye tider og som tyr til selvmedisinering for innimellom å lette på trykket. Her er det problemer som går i arv, og det lyse sinnet til Ingeborg får dårlige kår etter hvert som Tollak mislykkes.

Språket i boka kler fortellingen svært godt, en knapp stil og et ordvalg som gjør at jeg ser Tollak levende for meg. Denne boka går rett inn på lista mi over gode bøker på under 300 sider !

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg har en forkjærlighet for debutanter og blant mange store forfatternavn til tidenes krimhøst i Boktips dukket det opp nettopp det; en spennende debutant. Hun heter Ellen G. Simensen og har skrevet den psykologiske krimromanen «Tro meg når jeg lyver». Jeg hadde allerede fått med meg at hun hadde fått terningkast 5 i Ringerikes Blad og spenningen var derfor stor da boken lå i postkassen rett før helgen. Det første som slo meg var det fantastiske omslaget, som et vitnesbyrd om at jeg hadde noe mørkt, spennende og «creepy» i vente, og etter å ha lest prologen var jeg hektet. Resten av boken artet seg som en real pageturner og etter et drøyt døgn var 383 spennende sider med sitrende spenning fordøyd.

«Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?»

Ellen Gustavsen Simensen beviser med «Tro meg når jeg lyver» at hun har et naturlig talent for å skrive, for denne boken ga meg en leseropplevelse av de sjeldne, velskrevet og så spennende at jeg mer enn en gang kjente at nakkehårene reiste seg. Jeg leser om sorg og lidelse, om mørke hendelser i fortid, om død og fordervelse, om løgner og hvor mye et menneske kan tåle av både fysiske og psykiske belastninger. Språket fremstår som svært gjennomarbeidet og vitner om en hardtarbeidende forfatter og garantert en streng redaktør fra forlaget i bakgrunnen, for her er ikke et eneste dødpunkt, men korte og handlingsmettede kapitler i en drivende god bok.
Jeg er mektig imponert og full av respekt for det solide «håndtverket» en debutant har levert og det til toppkarakter. Jeg håper og tror at denne boken kommer til å slå godt i fra seg utover høsten, for den fortjener mange lesere. Dere kommer garantert ikke til å angre.
Jeg håper nå avisanmelderne i de større avisene blir gjort oppmerksom på denne nye, dyktige stemmen i norsk krimlitteratur og at de lar terningene rulle.
Jeg kommer sent til å glemme denne tvers igjennom velskrevne boken. Av en debutant som skriver som om hun aldri har gjort annet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er alltid spennende å lese en bok hvor en ny forfatter debuterer på det krevende norske bokmarkedet og det var med store forventninger og skrekkblandet fryd jeg satte meg ned med «Krypdyrmemoarer», Silje Osnes Ulsteins mye omtalte psykologiske thriller. Boken som allerede er solgt til seks land og hvor Dagbladet triller en sekser og skriver «Uutholdelig spennende» eller Aftenpostens anmelder som skriver en fantastisk anmeldelse og slår fast at forfatteren «har funnet suksessoppskriften med en egenartet psykologisk thriller.»
Jeg ble definitivt ikke skuffet, for dette var dirrende spenning og krypende groteske scener til tider og en bok som fulgte meg inn i nattesøvnen to netter på rad. «Krypdyrmemoarer» er kort og godt en oppsiktsvekkende solid debut, som skiller seg ut fra den tradisjonelle psykologiske thrilleren vi har sett flere eksempler på internasjonalt de siste årene; fordi hun er modig nok til å gjøre det. Hun tør å gå i dybden og de dype karakterskildringene gir boken særpreg og egenart.

«Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.

Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.

Med dyp innsikt i menneskesinnet er «Krypdyrmemoarer» en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.»

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men det handler i all hovedsak om en forsvinningssak hvor en 11 år gammel jente forsvinner fra moren sin etter en krangel og etterforskningen rundt det og en kjempepytonslange som «deler» sine tanker og handlinger gjennom hele boken, i egne korte kapitler under benevnelsen «Krypdyrmemoarer». Vi befinner oss på Nordvestlandet, nærmere bestemt i Ålesund og Kristiansund, hvor jeg har en mistanke om at forfatteren også kommer fra, og handlingen foregår vekselvis i 2003 og i nåtid. Det er korte handlingsmettede kapitler med et effektivt språk. Det er drivende spenning og det er så fordømt genialt sydd sammen, noe som gjør det plent umulig å skjønne hvem som er den skyldige i et komplekst persongalleri.
Det er helt tydelig at det foruten et fortellertalent av de sjeldne, har vært en streng og dyktig redaktør inne i bildet og at det har blitt jobbet grundig med språkvask og korrektur, for boken er tilnærmet kjemisk fri for klisjeer. Derfor har det blitt en psykologisk thriller uten dødpunkter og med konstant spenning fra begynnelse til slutt. Den er litt gal og litt sprø, men først og fremst ulidelig spennende, og nettopp derfor har den fått internasjonal oppmerksomhet.
Kjøp boken og opplev at spenningen sniker seg innpå deg. For Nero ligger alltid og ulmer i bakgrunnen og vokser seg kjempestor 🐍

«Krypdyrmemoarer» er helt enkelt en strålende debut og Silje O. Ulstein skriver som hun aldri har gjort noe annet. Det er bare å glede seg til fortsettelsen, for her har vi blitt presentert for en kommende stjerne på bokhimmelen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Kva tid las eg sist ein morosam roman? Så snart eg aner at ei bok skal vera morosam, blir eg fort litt skeptisk – det vil seia usikker, på om eg vil forstå kva som er morosamt. Så forstod eg ikkje umiddelbart at denne boka skulle vera artig heller, då eg plukka henne opp. Eg såg berre namnet til ein favorittforfattar og lånte boka utan å ha bladd i henne eingong. Utgjevinga frå 2018 hadde gått meg hus forbi, og enda er det som om det var i går at eg sat og venta på den førre, som kom ut i 2015.

Les heile bokmeldinga på bjoerkhaug.fludal.no

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Lahlum skriver alltid bøker som er lette å lese. Han er også historiker som går grundig til verks. Det mest interessante i denne boken er å lese om Steens oppvekst og hans møte med lederne i Ap da han kom inn i Sentralstyret som representant for AUF.
Det er også interessant å få kjennskap til de ulike maktkampene som fant sted i Ap mens Steen var en del av ledelsen.
Boka blir imidlertid for lang. Det er for mye Lahlum vil ha med. Mot slutten er det et oppsummeringskapittel om mennesket Steen hvor det blir mye gjentakelser fra bokens tidligere kapitler. Vurderingen av politikeren Steen er interessant, men kun vært gjort mye kortere.
Lahlum skal ha honnør for å behandle Steens personlige utfordringer på en ærlig, men anstendig måte!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Han har ikke engang noe mer med disse sangene å gjøre. De unge har gjort dem til sine egne. De leker med dem, spiller ping pong med dem. lager klesvask av dem, sender dem gjennom sentrifugen og henger dem opp til tørk, i fullt spotlys, sprayer grafitti på dem. Og etterpå vinker de til ham fra en annen tid. En tid som bare er deres. En tid som aldri kan fanges.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Stor humor og godt språk - sidene flyter av sted. Mange morsomme referanser til aktuelle temaer. Det var også godt å se at bokens hovedperson med alderen hadde blitt litt mer empatisk og utviste flere følelser.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Mange jøder kommer til Norge på starten av 1900-tallet. Sara og Benzel Braude kommer fra Litauen, og de slår seg ned på Grünerløkka i hovedstaden. Etterhvert kommer fire barn til verden, Helene, Isak, Charles og Harry. De regner seg alle som norske, men da sikkerhetspolitiet skal kartlegge alle jøder i Norge, må de ta inn over seg at det ikke holder for tyskerne at de føler seg norske. For nazistene er de undermennesker, og livet blir plutselig farlig for den jødiske familien.
Boka omhandler hvem som hadde ansvaret for å renske Norge for jøder, og hvordan det kunne skje. Michelet har dykket ned i både norsk og tysk arkivmateriale, i tillegg til moderne forskning. Man får også innblikk i dagliglivet til jødene i Norge i mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.
Uhyre interessant og lærerik. Boka har skapt bølger, og vant Brageprisen.
Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Tone SundlandMartineLibraritas vGrimarsvarteperHanne MidtsundTorill Elisabeth RevheimKikkan HaugenTanteMamieSverremgeBeathe SolbergsiljehusmorTheaConnieMonaBLMarianneSigrid NygaardRandiTor Arne DahlHilde MjelvaEli HagelundAnne Berit GrønbechAjiniakrabEeMeFÅsmund ÅdnøyTorHarald KVannflaskeHildeE .Silje BorvikHildaAmanda ABenedikteMaren Hjelle AuneLindaBKaroline in Wonderingar hAnjaThomas Røst Stenerud