Bokelskere.no

Tusen takk. En stjerne til deg som roser.

En stjerne til dere som er så ærlige!

Jeg er ikke så redd for å være personlig lenger. Kanskje skammer jeg meg mindre, og så trøster jeg meg med ordene til Kahil Gibran: "Ut av lidelse kommer de sterkeste. De største personlighetene er fulle av arr."

Jeg har valgt ut fem titler som representerer kapitler i livet mitt. Bøkenes innhold er i denne sammenheng helt underordnet.

• Vredens barn av Sara Lidman
  
• Uro av Finn Skårderud
• Forbannet kvinne av Ragnhild Magerøy
• På spor av ditt skjulte jeg av M. Scott Peck
• Det elskende menneske av Nina Karin Monsen

Lori Lansens har skrevet en nydelig roman som rørte meg dypt. Jeg satt med klump i halsen gjennom det meste av boken.

Reisen hjem er en real slukebok, som det så flott heter. Da jeg først satte meg ned med den, ble jeg fort grepet av historien som Lansens utpensler mellom sidene. Jeg ble beveget av Addy og Sharlas opplevelser, og de urettferdighetene som begås mot dem.

En av de viktigste premissene for å skape en god roman, er at forfatteren lykkes med å få leserne til å føle med hovedpersonene og engasjere seg på vegne av dem. Vi skal le og gråte med dem, og bli forbannet på deres vegne når noe tragisk skjer. Vi skal føle at vi kjenner dem, at de er våre venner. Det klarer Lansens i aller høyeste grad. Karaktertegningene hennes er varme og gode, og vi kommer godt under huden på både Addy og Sharla. Bruken av dialekt/slang fargelegger også svært godt.

Reisen hjem er en perfekt sommerroman for alle som liker episke historier fulle av følelser og atmosfære.

Har lest gjennom alle innleggene, og det var utrolig mye interessant å lese. Ser på svarene at selv om jeg kanskje ikke legger merke til feil bruk av komma, semikolon og kolon, så legger jeg kanskje mer merke til språket enn jeg trodde først, og det oppdaget jeg etter å ha lest alle svarene. Jeg legger merke til når forfatteren bruker fremmedord og klisjeer bare for å smøre på, og noen ganger synes jeg at forfatteren sier for mye, eller overforklarer ting i teksten (hvis dere skjønner hva jeg mener). Jeg har mange ganger tenkt at en god forfatter vet når han eller hun skal "stoppe", og ikke si noe mer. Vet ikke om dere forstår hva jeg mener men men... Jeg føler iallefall at jeg har fått en større forståelse for dette, og at jeg ikke er helt ute på viddene når det gjelder språket i ei bok. Nå tror jeg at til og med jeg kan si om ei bok har godt eller dårlig språk (iallefall til en viss grad). Takk til alle som har svart, og bare fortsett å skrive innlegg. Veldig interessant å lese:)

Den fornemmelsen har jeg også.

Det er eit veldig godt poeng!

Eg ser heller ikkje på det som ei skam å gi opp ei bok, dersom eg ikkje liker ho likevel. Det kostar også mindre, dersom eg har lånt boka på biblioteket. Eg brukar stadig sjeldnare tid på å lese ferdig bøker som ikkje innfrir, etter kanskje ein fjerdedel av boka.

I dag er det flere som utgir bøker selv, dvs de oppretter eget forlag for kun 1 - 2 bøker. Disse bøkene kan ofte være gode når det gjelder innhold og budskap, men inneholder ofte ortografiske feil. Jeg har forståelse for at disse ikke har råd til å ansette korrekturlesere, men de kunne med fordel latt andre lest gjennom bøkene før de gis ut. Har av ulike hensyn ikke lyst å nevne de bøkene jeg kommer på nå her. Samtidig så har faktisk Tiller flere "feil" i sine bøker, men bøkene hans er så bra at jeg tilgir ham det. Men litt overrasket ble jeg, jmf Bai sitt innlegg. Men at man ikke har komma foran ordet "men" synes jeg er utilgivelig.

Har du et eksempel på en bok med mye ortografiske feil. Jeg er lærer og synes egentlig at jeg "ser" språklige feil raskt. Når jeg leser f. eks. et brev som andre har skrevet eller f. eks. et info.skriv e.l. så legger jeg merke til språket og kan ergre meg over både feil syntaks, ordfeil og andre ortografiske feil. Men dette tror jeg aldri jeg har lagt merke til i ei bok. Jeg kan legge merke til at det er et "enkelt" språk. Og etter å ha lest ditt svar så er vel det et språk uten metaforer, humor og ironi, og veldig enkel syntaks. Hm jeg tror allerede at jeg forstår litt mer av hva dere mener med dårlig språk. Selv om jeg aldri har lagt merke til en eneste kommafeil eller feil i sammensatte ord. Takk for svar:)

Ja, av og til lurer eg på om forlaga veit kva dei gjer når dei ikkje bruker pengar på korrekturlesing! Eg har nett lese Innsirkling 2 av Tiller, og her er det mykje språktøys som kunne vore luka bort ved ein språkvask eller litt korrekturlesing. For eksempel hengde eg meg veldig opp i at han bruker valfrie former om ein annan, og særleg med og utan j i j-verb. Kan hende eg er miljøskada som merkar slikt, men eg merkar det... Boka er jo elles så god, så eg synest det er synd at dei ikkje har tatt denne biten meir på alvor.

Ein annan ting er oversettelsar. Bienes hemmelige liv måtte eg bare legge bort, fordi eg blei så irritert over at eg kunne sjå dei engelske uttrykka bak den norske oversettinga. Det same gjeld Nåde av Toni Morrison, som eg skal lese, men må få tak i på engelsk. Ei oversetting må vere overbevisande.

Et godt språk for meg er "flytende" og selvfølgelig ortografisk riktig. Altfor ofte leser jeg bøker med mye kommafeil, feil i sammensatte ord og orddeling, feil bruk av å og og osv. Dette ødelegger totalinntrykket av boka og jeg blir sittende å henge meg opp i feilene og har ingen glede av innhold.

Noen forfattere klarer likevel å ha sin egen "vri" på språket, dvs de feiler med hensikt, men jeg tror man skal være veldig god i språk for å klare dette.

En bok med godt språk inngir tillit fra forfatteren til meg som leser, den har en dynamikk og driv som gjør at jeg lever meg inn i handlingen samtidig som jeg lar meg forføre av bruken av ord og virkemidler (metaforer, humor, ironi mm). Og bruken av virkemidler må passe til bokas persongalleri, handling og budskap.

Eg lar meg ofte gripe av godt språk. Det kan vere god bruk av språklege bilete eller spennande bruk av lydar som gjer at eg blir ekstra fascinert over språket. Når eg lar meg fascinere av språket, opplever eg at språket gir boka ein ekstra dimensjon.

Det verkeleg gode språket for meg, er det språket som blir sanseleg, det gjer at eg kan ta og kjenne og lukte på ting som blir skildra i boka. Dette var for eksempel tilfelle i Aina Basso sin roman Ingen må vite. Det er også tilfelle i Cora Sandel sin roman, Kranes Konditori og i Aravind Adiga sine noveller.

Men det heng jo saman i ein heilskap, språk, forteljarmåtar og handling, truverdigheit og alt, er med på å bestemme den totale opplevinga.

Vi kan gjøre så godt vi kan i hvert fall. Hadde vi alle respektert hverandres ulikheter, så hadde det ikke vært behov for kriger og terrorisme i verden. Det var det med teori og praksis igjen.

Bøker er jo nettopp med på å utjevne de ulikhetene.

Helt riktig! Mangfoldet er noe av det som gjør dette nettstedet, og verden forøvrig, spennende og interessant. Ingenting er egentlig riktigere enn noe annet så sant man holder seg på rett side av loven. Man må kunne være seg selv på alle områder, men det betyr ikke at man ser ned på noen som velger noe annet.

"Til lags åt alle kan ingen gjera" sa en gang Ivar Aasen. Den sitter spikra i hukommelsen. Vi kan ikke det, da mister vi oss selv, som du var inne på, Solveig. Men det vi kan, er å vise respekt for at vi alle er forskjellige.

Veldig enig med deg i at man må finne en mellomting mellom silkehansker og jernhansker. Man må kunne skrive at man ikke liker en bok uten å få hele hylekoret på nakken, men om man skriver saklig og begrunner godt, og holder seg for god til å kritisere de som liker boken, så kan jeg ikke se at det skulle være noe problem. Ingen liker alle bøker.

Du har også rett i at man ikke der og da kan velge hvordan man skal reagere på noe, men om man merker at man kan ha urimelig sterke reaksjoner på at noen ikke liker noe som du liker, så er det noe man kan endre. Det blir vel omtrent det samme en psykolog gjør for å hjelpe noen som lider av en fobi, en fobi er jo en urimelig sterk reaksjon på noe som egentlig er helt ufarlig.

Jeg brukte tenårene på å prøve å få alle til å like meg, snakke alle etter munnen og gjøre som de andre, og jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv. I klassen jeg gikk var det ikke akseptert å være jentete, man skulle være guttejente, spille fotball, og kle seg tøft. Jeg var og er litt guttete i tankegangen, så det var problemfritt, man jeg har alltid hatet lagspill og alltid elsket å kle meg feminint. Så jeg levde på en måte to liv, et på skole og et hjemme. Jeg tror ikke jeg orker noe sånt en gang til, derfor krever jeg min rett til å si at jeg ikke liker enkelte bøker, så sant jeg sier det på en fin måte.

Ja, det er nødt til å bli sånn. Uten at jeg kan si det sikkert, så finnes antakeligvis noe av de samme diskusjonene på forum for musikkinteresserte og kunstinteresserte.

Hva er god musikk/dårlig musikk? Danseband og country and western stiller svakt i den diskusjonen. Husker jeg hadde en kjæreste en gang, som var veldig kunnskapsrik og musikkinteressert, og jeg er ikke stolt av å innrømme det, men enkelte CD´er i min musikksamling, ble gjemt bort når han var på besøk. Spilte mye Country i ungdommen, og de ville jeg ikke at han skulle se.

I dag hadde jeg ikke gjort det samme, men jeg var usikker på om han ville dømme meg ut fra musikksmaken min. Tåpelig ja, men allikevel menneskelig. Mange av oss opplever usikkerhet permanent eller i perioder, og da er det ikke alltid like lett å skille egen person i fra det vi eier og liker. Vi blir da sårbare for kritikk.

Det går rett og slett ikke ann å bestemme seg for at du ikke skal reagere med sårhet. Det er ikke en knapp som kan skrus av og på. Der og da kan det virkelig gjøre vondt. Men etter noen dager, kan alt være glemt. De fleste vet at de overreager, så som oftest går det fort over når vi ser det hele i perspektiv.

Men det hadde kanskje gått ann å finne en mellomting mellom silkehansker og jernhansker.

Samfunnet og vi med har blitt så svart-hvite i tanker og kommunikasjon. Det liker jeg svært dårlig, og ønsker å unngå for egen del.

Godt oppsummert, Bai!

All denne stemplingen av folk som kommer direkte til uttrykk i mange diskusjoner, er en uting! Men kanskje er dette det letteste å gjøre noe med. Det som det derimot er vanskeligere å gjøre noe med, er folks FØLELSER. Jeg blir oppgitt av at når noen skriver om noe de har brukbart peiling på, så skal de stemples som åndssnobber bare fordi noen FØLER at de blir tråkket på siden de ikke forstår alt som blir sagt. Man er selv ansvarlig for sine følelser - dvs. hva som fremkaller den ene og den andre følelsen. Ofte er dette nærmest "automatiske reaksjoner" som har lite å gjøre med den eller det det reageres mot, og dette er kjernen i f.eks. kognitiv terapi (avlæring av automatiske reaksjonsmønstre som ikke står i forhold til det som det reageres på). Det er ikke min mening å leke psykolog her, men noen ganger er det faktisk på sin plass å tenke "stopp en halv her! hvorfor reagerer jeg så sterkt på dette?" Og deretter gå en ekstra runde med seg selv og skrelle bort den delen av reaksjonen som det er urimelig å ansvarliggjøre en uskyldig debattant for.

Jeg tror nok at en del har fordommer mot dem som liker klassikere og tyngre litteratur. På samme måte som det selvsagt ikke er til å komme forbi at enkelte som liker klassikere har fordommer mot lesere som liker såkalt kiosklitteratur. Dette går begge veier! I samfunnet ellers er det sjelden at disse to typer lesere møtes med det formål å diskutere sin litteratursmak. Sannsynligheten for at elskere av klassikere velger bort "annerledes tenkende" til å diskutere med - og tilsvarende for "de andre" selvsagt - er stor. Men her på Bokelskere møtes man altså, og det oppstår så lett misforståelser når man ikke kjenner de menneskene man diskuterer med. 90 % av all kommunikasjon er non verbal, og den biten har ikke vi med oss her. Hvis man slutter å tillegge andre hensikter som man faktisk ikke kan være sikker på at de har før man spør og får dette bekreftet, tror jeg det kunne blitt mange flere morsomme og interessante diskusjoner her. I motsatt fall blir det som Bai er inne på - diskusjonene hemmes. Uten stjernene (som jeg aldri har hatt til formål å få flest av!), hadde jeg for lengst gitt opp dette nettstedet. Stjerner som jeg bruker ala Facebook-liker-knappen, og deler ut i raust monn, enten jeg er enig eller uenig med folk - bare de skriver godt nok eller har et synspunkt jeg synes det er verdt å gi en slags sympatistemme til. ;-)

Takk for støtten, Jorunn:) Veldig hyggelig med positive tilbakemeldinger. Jeg var nok litt overtrøtt og passe frustrert da jeg skrev innlegget i natt;)

Jeg er jo veldig glad i dette nettstedet og setter stor pris på mange bokelskere som jeg føler jeg har blitt bedre kjent med. Selv om vi setter pris på hverandre er vi nødvendigvis ikke alltid enige, og det er greit. Her både fleipes det og avspores det over en lav sko, men det er også seriøse diskusjoner som er vikitge og som jeg setter pris på, selv om jeg ikke alltid deltar.

Det er noen her som er veldig gode på bokanmeldelser, blant annet noen jeg setter stor pris på:) Disse bokmeldingene er et rikt tilskudd og hjelper meg og sikkert mange andre med å oppdage bøker en ellers ikke ville fått med seg.

Det er flere gode diskusjoner om litteratur som jeg har lært mye av. Jeg har utvidet det passive ordforrådet mitt betraktelig siden jeg som ny bokelsker fant dette nettstedet. Tidligere ble jeg irritert fordi mange brukte ord jeg ikke forsto, følte meg dum fordi jeg ble utestengt, men etter en bratt læringskurve og mye googling har jeg endret mening. Jeg har fått en del pepper, også mange personangrep, men også mye støtte. Alt i alt synes jeg, som jeg skrev tidligere, at Bokelskerer.no er et godt sted å være. Noen kommer og noen går, men de fleste kommer tilbake, tross varierende kvalitet på diskusjoner.