Bokelskere.no

Svært mange skolebarn - både gutter og jenter - trenger hjelp til å finne de "riktige" bøkene for seg og som gjør det gøy å lese. De trenger noen som kjenner deres leseferdigheter og som kjenner bøkene. Samtidig må de ha god tilgang til et godt og variert bokutvalg.

Bærum kommune (som jeg jobber i) er såvidt jeg vet eneste kommune i landet som i et kommunestyrevedtak fra 70-årene har fastslått at alle skoler skal ha bibliotek med fagutdannet bibliotekar. Dette har elevene i Bærumskolen nytt godt av i mange år - noe som også har vært synlig ved kartlegging av leseferdigheter. Vi har godt utbygde skolebibliotek med ny og aktuell litteratur (samtidig som det eldre også finnes) besatt med bibliotekarer som har som viktigste arbeidsoppgave å hjelpe elevene til å finne gode bøker. Sparetiltak gjør dessverre at kommunen stadig prøver å nedlegge denne tjenesten, og jeg er stygt redd for at de på et tidspunkt vil få forslaget igjennom og dermed rasere et unikt godt tilbud oppbygd gjennom flere år.

Selv leser jeg masse barnelitteratur på fritiden, og jeg kjenner de fleste av elevenes leseferdigheter ganske så bra. Siden jeg også fra mine rektorer har hatt et nogenlunde romslig innkjøpsbudsjett, gir dette elevene totalt sett veldig gode rammebetingelser for å få opp lesegleden.

Jeg har også selv en sønn som sliter med lese- og skriveproblemer og hvor leselysten for det meste er helt på bånn. Skolen hans har et bibliotek men ingen person som kjenner bøkene. De har egentlig gitt opp finne bøker til ham men skjøvet ansvaret over på meg siden de vet hva jeg jobber med. Jeg har foret ham med bøker i flere år allerede, og jeg ser jo hvilke utslag det gir når jeg virkelig treffer. Da setter han seg faktisk en sjelden gang alldeles frivillig ned for å lese videre i boka si. Det gleder et mamma- og bibliotekarhjerte noe helt utrolig.

Det gjør jeg med den største glede! Neste gang jeg får en WOW!-opplevelse skal du få førsteretten :-D (Ikke si det det til noen, men trilogien til Trygve Gulbranssen 'Bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom' er verdt å lese før en dør...)

Når jeg møtte samboeren min var han 22 år gammel, og hadde aldri frivillig lest en bok. Jeg anbefalte han å ihvertfall prøve å lese en bok, og anbefalte Kabalmysteriet. Grunnen til at jeg anbefalte ham dette er fordi boka er relativt lettlest, og i tillegg har en spennende historie. Etter at jeg introduserte ham for denne har han fortsatt å lese bøker, og leser nå endel krim.

Jeg tror det fokuseres altfor lite på leseglede i skolen. Elevene skal presses til å lese "riktige bøker" allerede fra tidlig alder, gjerne romaner, noveller og dikt som ligger utenfor deres grad av modenhet. Jeg tror også foreldre har mye innflytelse her. Jeg er selv oppvokst i et hjem med foreldre som leser mye, og har omtrent fått dette inn med morsmelka. Vi hadde høytlesing fra diverse bøker hver kveld når jeg var liten. Samboeren min er ikke vokst opp i et "bokhjem", så det er kanskje en av grunnene til at han ikke begynte å lese før i voksen alder.

Viser ikke alle disse forslagene til bøker en ikke har likt - som andre liker - at vi leser med ulik bakgrunn og forutsetning. Hva vi liker og hva vi leser er jo preget av vår bakgrunn og erfaring. Det er flott at vi liker ulike ting. Handler dette ikke om at en lett føler seg litt mislykket hvis en ikke liker det som "alle" opplever som fantastisk? Det betyr ikke at en er bedre eller dårligere i sin dømmekraft. Hva som treffer deg er avhengig av tidligere erfaringer tror nå jeg.

Jeg prøvde Hamsun første gang i tenårene, og det fungerte ikke, men da kunne jeg jo skylde på at jeg var umoden i alle fall. Nå er jeg 30, gjorde et forsøk sist gang i fjor, men det lyktes heller ikke. Jeg er jo ikke fjortis lenger, og det finnes de som er langt yngre enn meg som elsker Hamsun, så det hender jeg lurer på om jeg gjør noe galt. Kanskje jeg bare må begynne å legge inn ett forsøk i året, for å se om jeg blir moden nok noen gang... Eller om du får det til nå, så kanskje jeg bare skal vente i 30 år og se om jeg er moden nok da... Forresten veldig godt å høre at jeg ikke er alene om dette.

Jeg blir glad av litterært gode bøker - selv om innholdet ikke nødvendigvis er muntert. For eksempel Å knuse egg, av Jim Powell. Og av vakre bøker, som Miraklene i Santo Fico.

Takk skal du ha! Legger den i ønskelisten :-)

Damekupeen - hva slag bok er det?
En pirrende tittel om ikke annet..

Det er vel det som er livet, nemlig at det går litt i motbakker innimellom :)

Jeg tror ikke man kan sitte på de store lykketoppene hvis man ikke også har gått litt i dype daler.

Når jeg trenger litt støtte og trøst så bruker jeg dikt. Har ingen fast forfatter jeg plukker frem, men velger en tilfeldig diktsamling. Der finner jeg alltid noe som appellerer til meg og som passer inn i den sinnsstemningen jeg befinner meg i.

Dikt har en stor bruksverdi :)

Noen der ute som føler at livet butter i mot noen ganger....?! Noen som har lesetips som får solen til å skinne igjen?

Jeg er helt enig. Det er utrolig viktig, og jeg er redd for at mange barn ikke lærer å respektere seg selv. Og det fører gjerne til å de ikke føler respekt for andre heller. Vet rett og slett ikke hva det er.

Takk skal du ha! Jeg synes det er koselig jeg også, men hver dag ble for mye. Dessuten har jeg begynt å velge dem ut selv, i stedet for å følge boka til Yngvar Holm.

Den for i dag, er jo litt treffende for visse diskusjoner her inne i det siste. Selvrespekt og det å vise respekt overfor hverandre begynner å bli litt mangelvare i samfunnet, synes jeg. Trist.

Utrolig imponerende at du greier å koke sammen ett så godt svar på så kort tid!

Eg trur også det er noko i det du skissererer opp. Det norske (eller kanskje den vestlege) litteraturen er i stor grad vent innover mot einksildindividet. Var det ikkje Gert Nygårdshaug som erta på seg heile Norge, ved å komme med ein påstand som inkluderte ordet "navlebeskuende" for ei tid tilbake sidan? Og Kjartan Fløgstad sa jo: "Det mest politiske med litteraturen min, er språket". Medan Brandes sine etterfølgjarar stilde problem under debatt, er det ikkje så mykje samfunnskritikk igjen i den nyare litteraturen.

Samtidig opplever eg jo at særleg Franzen, som du nemner, kritiserer nettopp denne individorienteringa, gjennom boka Freedom. Her tar han jo tak i den store fridommen det vestlege individet har oppnådd, og stiller spørsmålet: fridom til kva? For vi har fridom frå undertrykking, frå stigmatiserande religiøse plagg, frå tvangsekteskap. Vi har fridom til å velje utradisjonelt, ta avstand frå familien sine tidlegare val. Vi har fridom til å gifte oss på tvers av klassar og uavhengig av familien sine konfliktar. Og vi har fridom til å la vere å gifte oss. Vi treng ikkje lenger Mr. Darcy, for å overleve. Vi har fridom til å studere og utdanne oss og vi har fridom til å gjere akkurat kva vi vil. Kva bruker vi denne fridommen vår til? Vi bruker han til å såre kvarandre. Vi bruker han til å vere utru mot trufaste ektefeller, til å operere inn silikon i brysta og til å øydeleggje miljøet rundt oss med kortsiktige val. Og vi tenker ikkje på om det er nok resurser igjen til å la dei som kjem etter oss, nytte seg av same fridommen.

Er dette eit uttrykk for at vi har det for godt, eller er dette ein kritikk av dei verdiane vi har? Lever vi i eit samfunn kor toleransen for individet er i ferd med å tippe over i ein parodisk verdirelativisme, fordi alt er riktig og ingenting er gale? Og om alt er riktig og ingenting er gale, og alt bare er opp til den einskilde og hans eller hennar val, er det vel også vanskeleg å komme med samfunnskritikk? Eg trur mange av dei oppvekstromanane som er skrivne dei siste åra, som Renberg, Frobenius og Knausgård for å ta nokre eksempler, kan vere eit uttrykk for korleis individet blir prega av eit relativistisk samfunn. Mange av dei litterære, navlebeskuande individa utan politisk interesse og brodd, er jo prega av denne overveldande fridommen dei har til å gjere akkurat kva dei vil. Og mange ender opp med å enten ta dei gale vala, eller å ikkje gjere noko utav livet sitt i det heile tatt. I eit bondesamfunn på 30-talet, ville det ikkje vore eit alternativ å sjå tilbake på eit innhaldslaust liv. Ein ville ikkje hatt tid til det, for ein må jo jobbe for å overleve.

Du spør om det er eit uttrykk for at vi har det for godt i Norge. Kanskje er det det. For på eit samfunnsmessig plan har vi det godt i Norge. Men likevel er det mange som har store problem, det viser tal både frå kriminalomsorgen og frå psykiatrien. Og kanskje er desse inadvente bøkene eit forsøk på utforske nettopp desse problemområda. For Nora står fri til å komme og gå som ho vil og den Bergmanske presten har ikkje lenger noko makt, verken over familien eller lokalsamfunnet. Om sonen til samfunnstøtta vel å melde seg på Paradise Hotell i staden for å overta familiebedriften, blir det kanskje litt snakk, men det er jo ikkje noko gale med det. Den fattige bondeguten har muligheit til å bli akademikar, foreldra har ikkje lenger lov til å halde han heime frå skulen for å jobbe. Når alle desse problema er løyste og folk likevel ikkje har det godt, blir det kanskje meir naturleg å utforske individet enn samfunnet.

Den siste store og verkeleg gode, samfunnskritiske romanen eg las, var forøvrig Mnem av Simon Stranger. Her konstruerer han eit nytt samfunn og prøver det ut i litterær form. Dette er ei verkeleg god bok, som stiller ei rekke spørsmål med forholdet mellom samfunn og individ. Og her blir også spørsmålet om rettferd er mogleg stilt.

(Oi, dette blei eit langt innlegg, men det er ei interessant problemstilling du reiser).

(Gjentar at dette er en generalisering, det skrives selvsagt godt i Norge også, og mange har høyst reelle kamper i sine liv.)

Det kan godt hende individualisering har ført oss i den retningen du beskriver. Det jeg synes preger bøkene er likevel et problemfokus, et vemod eller en melankoli, som har noe nordisk over seg. Der de små problemene, relativt sett sammenlignet med land og folk som virkelig må kjempe, blir store. Der en gransker sitt eget indre og nærmest opptrer som sin egen psykolog. Så det hverdagslige, de små utfordringene alle må regne med å møte, blir så altoverskyggende at det styrer romankarakterenes liv.

Og det er da jeg tenker: har vi rett og slett for god tid til selvmedlidenhet? For få "virkelige" problemer å gripe fatt i?

For godt? Tja, kanskje er det så enkelt som at vi får det vi fortjener? At et "tomt" samfunn avler tilsvarende litteratur og underholdning? I Norge har vi forholdsvis god råd og det å gi ut bøker (og musikk) er relativt enkelt; blir du refusert så gir du bare ut materialet på eget forlag og for egne penger.

Var på et foredrag for ikke så lenge siden og foredragsholderen la framm noen synspunkter på forskjellene mellom "før og nå", her som en forklaring på økende problemer i befolkningen her i landet.

FØR (60-70-tallet) brukte vi ordene VÅRE, OSS, VI, DERE I DAG bruker vi ordene JEG, MEG, MITT og DITT

Er vi blitt individualiserte på bekostning av samhold og solidaritet og derfor ikke evner, eller ønsker, å sette oss inn i tyngre ting, men er mer opptatt av å nyte enn å yte?

Tenkte jeg skulle holde meg borte herifra nå, men...

• Dersom en diskusjon ikke er forståelig for en så viser vel det at dette er en diskusjon som ikke passer for en. Enhver diskusjon kan ikke passe for alle! Til det er ulikhetene mellom menneskene for store, og i slike tilfeller så kan en velge om en enten vil holde seg borte fra diskusjonen, eller komme med innspill og prøve å forstå diskusjonen slik den utspiller seg.

• Å diskutere betyr å utveksle meninger og å få fram ulike synspunkter på en og samme sak. Å diskutere i den hensikt at ANDRE skal fire på sitt synpsunkt er ikke noe godt utgangspunkt. Men prøver en derimot å se saken fra andre sider enn sin egen, er litt nysgjerrig på det andre skriver, ikke er så opptatt av å "omvende" de andre, ja da kan diskusjonen bli både "utvidende" og meningsfull. Å være med i en diskusjon der alle er enige med hverandre finnes det jo ingen læring i.

Og så er det fullt mulig å trekke seg fra en diskusjon dersom en føler at denne kommer inn på spor en ikke ønsker eller kan/klarer å henge med i lenger.

Den aller første som slår meg er Miraklene i Santo Fico -D.L. Smith: Den foregår på den italienske landsbygden, og varmen formelig står ut fra boksidene. Deilig sommerlesing!

Jeg må også ha eksempler på tråder med et så vanskelig språk at det ikke enkelt kan oppklares.

Det gjelder likevel bare i nyere tid. Tidligere var det flere slike tråder der jeg mått gruble litt for å forstå, og der debattantene opptrådte med kompliserende tvetydighet. Jeg likte å lese disse trådene, og gjør det når de dukker opp fortsatt. Som språklig og litterær novise har jeg selv sjelden startet slike tråder. Jeg tror det startes færre slike nå, fordi de som startet dem risikerte å få språket sitt stemplet som mindreverdig i termer som "forståsegpåere", "ønske om å vise seg", "ha lest de rette tingene", "framstå som..." osv osv. Jeg har selv opplevd det minst 3 ganger, og sett andre gjøre det mange ganger. Det er trøttende, du gidder rett og slett ikke. Dette er jo en fritidsgeskjeft, ikke et arbeid.

Jeg er ikke enig i at slike tråder der noen kunne diskutere postmodernisme eller annet, var ekskluderende eller provoserende. De var potensielt lærerike, de var holdt i en god tone og de fleste forsøkte etter beste evne å oppklare om de hadde uttrykt seg på en måte noen syntes var vanskelig.

Forestillingen om at de med særlige kunnskaper på et spesifikt tema, eller som skriver litt mer avansert enn normen, iscenesetter seg selv for "å framstå som", mens de som holder seg til det allmenne og flertallet er "ekte og koselige", er ødeleggende for forumet. Sannheten er at alle har noe å bidra med og at det varierer fra tema til tema, hvem som er den kunnskapsrike.

Skjønner at denne diskusjonen begynner å bli trøttende. Det gjør den også for meg. Deltar likevel fordi jeg mener dette er viktig. Både her inne og i vårt samfunns holdning til kunnskap generelt.

Respekt for andre mennesker henger antagelig for en stor del sammen med om en har respekt for seg selv, og da særlig det egenartede hos seg selv. Godtar et menneske at det er annerledes enn andre, og at det har rett til det, vil det også lettere respektere at andre er egenartet, og følgelig føle mer av ekte respekt for medmennesker.

Eva Nordland, født 3. januar 1921 i Bærum. Pedagog og professor i psykologi. Forfatterskapet spenner fra vitenskapelige avhandlinger til lærebøker og debattinnlegg.

Hun har blant annet ledet Kringkastningsrådet, Lærerutdanningsrådet og Rådet for konflikt- og fredsforskning.

Eva Nordland deltok også i freds- og nedrustningsarbeid, og var med på å stifte Nei til Atomvåpen i 1979. Hun har stått sentralt i gjennomføringen av flere internasjonale fredsmarsjer.