Bokelskere.no

Det snakkes ofte om dårlig/godt språk på dette fora. Kan dere gi meg eksempler på godt og dårlig språk i bøker. Tror egentlig ikke jeg selv legger så godt merke til om språket er godt eller dårlig. Jeg legger mer merke til om historien og karakterene i boka er troverdige, men jeg er nyskjerrig på det med dårlig/godt språk. Hadde vært veldig gøy å få konkrete eksempler på det. På forhånd takk:)

Her. Den har jo vært oppe i forumet et par ganger før, men det er sikkert noen som ikke har lest det. Ganske interessant, og sikkert provoserende for noen.

Jeg synes at Anne B. Ragde er en forfatter som klarer å skrive veldig enkelt, men uten at det blir banalt. Det samme synes jeg Tove Nilsen klarer. Hva mener dere?

Man kan for eksempel skille mellom handlingsdrevet og språkdrevet litteratur. Ragde må vel sies å være handlingsdrevet (krimlitt likeså, stort sett). Marcel Proust er et eksempel på en forfatter som skiver språkdrevede romaner. Det er mer å hente i hver setning hos Proust sett i forhold til Ragde, og det er jo takket være det presise språket. Nå må jeg modnes litt mer som leser før jeg greier å sette ordentlig pris på Proust, men det er jo ikke mye tvil om at han har godt språk.

Jeg har ikke lest Marcel Proust, men hvis jeg skal si hvilke bøker som jeg synes har hatt best språk at de jeg har lest (etter å ha lest alle svarene nedenfor), så er det John Irving med Siderhusreglene, Innhaugfolket av Anne Karin Elstad, Tora-triologien av Herbjørg Wassmo og jeg hadde også stor sans for Tove Nilsen. Tror boka jeg leste het "Kvinner i natten".

Vet ikke om du så linken min ovenfor, men der er det jo masse eksempler på dårlig språk. Man kan jo fra det han sier (i den grad han er fasit da, som han jo selv virker å tro) utlede at godt språk må være presist, logisk, uten feil, uten indre motsetninger eller selvmotsigelser, fritt for klisjeer og banaliteter. Blant annet.

Ja, jeg har vært inne å lest på den linken. Synes det var veldig nyttig, og veldig kronkret. Takk for tipset:)

Rettelse: konkret Fingrene går litt for hurtig over tastaturet noen ganger.... :)

Eg klarar nok ikkje å forklare dette heilt. Men akkurat no les eg ei god bok der eg føler at språket ikkje er heilt topp. Eg les "Sara nøkkel". Handlinga er så sterk at viss dette hadde vore enda betre skildra, hadde eg kanskje ikkje orka å lesa ho. Eg føler at språket er litt "glatt", og dermed går ikkje handlinga FOR sterkt inn på meg. Aldri så gale at det ikkje er godt for noko:)

Dette følte jeg også når jeg leste boka..

Jeg har lest C.J Samsons bøker, som jeg synes er drivende gode krimbøker med god flyt i språket. Det skuffende er at den dårlige språkvasken på norsk kom i veien i enkelte deler av romanene på en slik måte at de "sperret" for teksten. Orddelingsfeil, feilskrivning og anglisismer- feks: "Han jumpet ut av vinduet"..utrolig irriterende at god litteratur skal skjemmes av slurvefeil i oversettelse/språkvask. Etterhvert byttet jeg til den engelske utgaven, og da gikk alt så meget bedre.

"Jumpe" er da kurant på norsk. Fra Norsk ordbok:

"jumpe -et; -ing hoppe; springe i ett hopp: jumpe over gjerdet / han jumpet ned i båten"

Men det er ikke alle vinduer man uten videre kan jumpe ut av ...

Jeg vet ikke om mitt svar kan bidra til noe, men jeg gjør et forsøk. Ta for eksempel forfatteren Ingvar Ambjørnsen. Han har skrevet over førti bøker og er annerkjent som både roman og novelle-forfatter. Personlig synes jeg Ambjørnsen behersker språket svært godt. Han mestrer, med enkle setninger og presise formuleringer og evnen til å ikke overdrive bruken av adjektiv, metaforer og gjentakelser, kunsten å skape god litteratur. Språket er godt.

Derfor ble jeg ikke så rent lite forbauset da jeg leste en av de siste romanene av Ambjørnsen; "En lang natt på jorden" tror jeg den het. Etter min mening er denne teksten skrevet i et kronglete og lite flytende språk. Kan hende er dette et bevisst trekk fra forfatterens side. Kanskje er språket i romanen ført på en slik måte for å skape en stemmning, følelse, tone. Ikke vet jeg. Språket er ikke nødvendigvis dårlig for det. Men min subjektive oppfattelse er at språket i nettopp denne romanen er dårlig. Fordi det er slik jeg opplever det når jeg leser teksten.

Den har jeg lest og synes var dårlig til Ambjørnsen å være. De fleste produktive forfattere skriver i løpet av livet et par bøker de godt kunne latt være. "En lang natt på jorden" er nok en sånn bok.

Interessant tema! Jeg kan godt bære over med klisjeer og dårlig språk hvis historien fenger, samtidig som et vakkert språk ikke er nok til å holde meg interessert hvis historien er dårlig. Idealet er vel en kombinasjon av en god historie og et godt språk...

En forfatter som skriver utrolig vakkert - etter min mening - er Vikram Seth. Jeg har lest "A suitable boy" (En passende ung mann) på engelsk, og reiseskildringen "Himmelsjøen" på norsk, og han skriver så det er en fryd... Men "An equal music" måtte jeg slite meg igjennom fordi historien ble for kjedelig, og hans familiehistorie i "Two lives" ligger halvlest...

Samtidig slukte jeg i sin tid Margit Sandemos samlede verker - startet som syttenåring med å bli hekta på Isfolket da første bok kom ut - selv om jeg kunne se at språket i blant var klisjefylt og enkelt, var handlingen nok til å drive meg videre!

Har lest gjennom alle innleggene, og det var utrolig mye interessant å lese. Ser på svarene at selv om jeg kanskje ikke legger merke til feil bruk av komma, semikolon og kolon, så legger jeg kanskje mer merke til språket enn jeg trodde først, og det oppdaget jeg etter å ha lest alle svarene. Jeg legger merke til når forfatteren bruker fremmedord og klisjeer bare for å smøre på, og noen ganger synes jeg at forfatteren sier for mye, eller overforklarer ting i teksten (hvis dere skjønner hva jeg mener). Jeg har mange ganger tenkt at en god forfatter vet når han eller hun skal "stoppe", og ikke si noe mer. Vet ikke om dere forstår hva jeg mener men men... Jeg føler iallefall at jeg har fått en større forståelse for dette, og at jeg ikke er helt ute på viddene når det gjelder språket i ei bok. Nå tror jeg at til og med jeg kan si om ei bok har godt eller dårlig språk (iallefall til en viss grad). Takk til alle som har svart, og bare fortsett å skrive innlegg. Veldig interessant å lese:)

Det er vanskelig å besvare spørsmålet ditt godt. Jeg er veldig opptatt av språket når jeg leser og når jeg vurderer boken etter endt lesing så vurderer jeg også språket.

Har noen eksempler på bøker som jeg mener har et godt språk.
Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nederaas
Pustegynge av Herta Müller
Alberte av Cora Sandel
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee

Disse bøkene har fantastisk gode historier, men har også et språk som er vakkert og godt fordi det er poetisk, fargerikt og frodig. Hører at jeg ikke er noe nærmere en forklaring hehe

Språket i en bok er godt:
Når forfatteren klarer å dra deg inn i historien slik at du føler at du er under huden på hovedpersonen.
Når du må lese setningen en gang til fordi ordene klinger så godt sammen.
Når setningen gir en dypere mening enn det man oppdaget første gang man leste den.

Når man begynner å legge merke til språket i bøkene så vil man etterhvert komme over en bok hvor man tenker at "dette var ikke godt sakt".

Det med språk er veldig individuelt og det er ikke enkelt å forklare hva som er godt språk :) Det jeg syntes er godt språk trenger jo ikke være godt språk for andre :)

Jeg leser en del eldre utgivelser av kjente bøker og forfattere, og det er tydelig at språket i de bøkene er annerledes enn nyere, noe som selvfølgelig er normalt.
Jeg er nå litt begeistret for det noe gammelmodige språket i bøkene med sine mange snirklete måter å forklare saker og ting på.
Språket i bøker er en kunst og det er ikke en selvfølge at alle forfattere behersker det.
Hvilke forfatter som behersker denne flotte kunstart er det mange meninger om. Det er ikke for ingenting at bøker som har overlevd et langt liv på markedet har høy kvalitet, og kan etter min mening ikke sammenlignes med mange nyere bøker som blir pøst ut på markedet. Mange av de bøkene blir gjerne skrevet i et stort tempo, det går kanskje noen ganger på bekosning av kvaliteten? Er det riktig å sammenligne nyere mot eldre bøker i forhold til f.eks. innhold og språk? Hvert århundre sine udødelige bøker?
Ikke er jeg god til å formulere meg, ikke er jeg noen kløpper i tegnsetting, men meninger har jeg i "bøtter og spann", hehe.
Jeg håper inderlig at ikke noen blir skremt vekk når de leser om alle dere som behersker dette så bra at de lar være å skrive/diskutere her inne.
Det er vel plass til vi som ikke er eksperter her også ;)

Jeg er som deg veldig glad i det litt gammelmodige språket fra eldre bøker. Den ubestridte språkmesteren er etter min mening Agnar Mykle. Han behersker språket så til de grader at jeg får frysninger på ryggen når jeg leser. Og jeg har lest bøkene hans mange ganger. Historien om Ask Burlefot er udødelig og evig aktuell, og med sitt unike språk så tror jeg den vil leve evig. Håper jeg i hvert fall!

Det blir kanskje feil å sammenligne en sånn forfatter med en fra i dag. Det er jo to helt ulike måter å uttrykke seg på. En dagsaktuell forfatter med godt språk vil jeg si er Helene Uri. Drivende, engasjerende og veldig godt formulert. Men på en helt annen måte enn Mykle.

Er nok veldig lik deg i lesesmak :) Liker også disse gamle bøkene som jo har et helt annet språk enn det forfatterene av vår tid bruker. Allikevel finnes det jo nye bøker som har godt språk også. Gert Nygårdshaug og Roy Jacobsen er to nålevende forfattere som jeg syntes har et godt språk :)

Det er jeg enig med deg i! Jacobsenbøkene gikk unna i en fei, jeg blei fullstendig oppslukt i handlingene. Og Nygårdshaug leser jeg nå, og sidene bare fyker unna!

For meg så vil godt språk si at jeg leser og leser, og er helt oppslukt. Jeg glemmer tid og sted og rom, og løper gjennom jungelen et sted i Latin-Amerika, smyger meg gjennom bakgatene i Barcelona, eller kjenner sola varme og hører vannet skvulpe mot berget ute på en av øyene i Oslofjorden (så kan du gjette hvilke bøker jeg har lest i det siste ;).

Men når jeg leser bøker med dårlig språk stopper jeg stadig opp og leser setninger om igjen (hvis jeg ikke har skjønt hva forfatteren har ment), henger meg opp i at de samme adjektivene blir brukt til å beskrive alle ting (dårlig variasjon!), og elendige klisjeer som er så utslitte at jeg blir psykisk kvalm. Historien i slike bøker kan veie opp for det dårlige språket, slik som i Morgen i Jenin. Men dersom historien er usaklig tynn i tillegg, da leser jeg ikke den boka ferdig (La meg synge deg stille sanger - huff).

Samtidig skal en være forsiktig med å utelukke alle de flotte og kreative sjelene der ute som ikke er noen språkmestere, men likevel har en god historie å fortelle. Og her kommer korrekturleserne og forlagenes konsulenter inn.

Det er flere nivåer av dårlig språk.

Det letteste å oppdage er selvfølgelig der språket faktisk er feil. Her er et greit eksempel en norsk bok som ble lagt ut gratis på nett for noen år siden. Forfatteren kjente ikke vanlige norske formuleringer, han brukte for lange setninger uten poeng, og klarte ikke være konsekvent gjennom et helt avsnitt. (At han også var veldig opptatt av å skrive litterært, uten helt å vite hva et litterært språk er, hjalp ikke akkurat på oppfatningen).

Det "dårlige" språket, hvor det ikke er direkte feil, det er bare... dårlig, er vanskeligere å oppfatte. Du leser det, du reagerer på "ett eller annet", men kan ikke helt sette fingeren på det. (Her har jeg desverre ikke anonymiserte eksempler, men det er mange bøker der ute som oppfyller kriteriene).

Så har du det dårlige språket som kommer fordi ting kommer på feil sted. Her kan jeg nevne en krimbok jeg leste for en tid siden. Norsk forfatter, som helt klart hadde ambisjoner. Problemet er at han hadde et alvorlig forklaringsproblem. Bokstavlig talt. Boken handlet om en politimann som ikke engang hadde eget kontor (det fremsto sånn, siden han stort sett satt i bilen under hele boken), og forfatteren slet med å få formidlet informasjon til leseren. Det var tilbakeblikk der det ikke passet å ha tilbakeblikk, det var forklaringer som kanskje var nødvendig for at leseren skulle forstå, midt inne i en handling sånn at det hele stoppet opp, og det var en nødløsning i siste kapittel for å få fanget skurkene. Det står respekt av en person som har klart å skrive en bok, men her savnet jeg innspill fra forlaget for å løfte historien noen hakk både språklig og innholdsmessig.

Så har vi dårlig språk hvor f.eks oversetteren har oversatt uten helt å skjønne hva han oversetter. Her har vi typisk uttalelser som høres malplassert ut inntil du oversetter til engelsk og finner ut hvilket uttrykk oversetteren ikke har skjønt må oversettes/skrives om for å passe til norsk. Her har vi et typisk eksempel i en islandsk krimbok som ser ut som den er oversatt fra den engelske utgaven. Handlingen i boken er grei nok, men det er gjennomgående ekempler på engelske uttrykk som er direkte oversatt til norsk uten at de egentlig betyr noe. (Det som renner meg mest i hu er å gå på rød sone i tollen og erklære noe, som gir mer mening om du går på rødt "to declare", og så "declare something")

Vel...

Jeg har egentlig en veldig enkel test av godt og dårlig språk. Hvis tanken slår meg under lesing at "dette kunne jeg gjort bedre", så er det ikke godt nok;)

Som leser skiller jeg mellom tre nivåer av språk, selv om grensene selvsagt er flytende.

Det jeg vil kalle godt språk, er språk som på et eller annet vis griper tak i meg og som hever leseopplevelsen. Det må være korrekt og presist, men utover det, er det vanskelig å sette fingeren på èn ting synes jeg. Det kan være når forfatteren har greid å gi en karakter en helt spesiell stemme som føles helt riktig, som i Jonathan Safran Foers Ekstremt Høyt og utrolig nært. Det kan være forfattere som leker med ordene, som for eksempel Odd Eidem. Det kan være forfattere som setter sitt eget distinkte preg på teksten, som med det viser deres bevisste forhold til språket, Hertha Müller er et eksempel på dette. Det kan handle om å være umåtelig presis i sine betegnelser, slik jeg opplever at Mircea Cărtărescu er det. Men i de fleste tilfeller jeg bruker uttrykket "godt språk" handler det for meg om rytme og musikalitet i språket, flyt som noen her har kalt det. Evnen enkelte forfattere har til å skape stemning, til å roe ned eller intensivere følelser bare ved hjelp av setningsoppbyggingen. Jeg kunne nevnt flere, men nøyer meg med tre navn: Tomas Espedal, Aina Basso, Ingvild H. Rishøy.

Dårlig språk henger for meg sammen med mine egne ordallergier. Det finnes ord jeg får mentale utslett av, ganske mange faktisk, og er det for mange av dem i en tekst, gir jeg fort opp. Et stort flertall av disse ordene er adjektiver. Mange klisjeer utløser også den samme reaksjonen. Det finnes tekster som greier å bruke ordene/uttrykkene uten at jeg reagerer, men det er ikke mange av dem. Ellers reagerer jeg på språk som er inkonsekvent, upresist eller direkte feil. Jeg har forøvrig merket meg at de allergiske reaksjonene kommer langt sjeldnere om jeg leser på andre språk enn norsk.

Et sted i midten ligger nivået av språk som ikke tilføyer teksten noe ekstra, men som heller ikke er i veien. Jeg kommer ikke på noe konkret eksempel akkurat nå, men flertallet av bøkene jeg leser i løpet av et år, havner i denne kategorien.

Jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg mener med dårlig språk, men Twilight serien er det ultimate eksempel for meg der. Dårlige setninger og fremmedord som er puttet inn helt uten mening akkurat som for å vise at hun kan dem. Og mer som jeg ikke klarer helt å forklare, men jeg synes de var elendige. Jeg har aldri før avsluttet en bok fordi jeg synes språket er så dårlig at jeg bare irriterer meg istedetfor å nyte handlingen.

Jeg skulle akkurat til å nevne Twilight som eksempel på bøker med dårlig språk, men der kom du meg i forkjøpet, gitt ;)

Det som irriterte meg mest var den dårlige variasjonen av språket! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg leste "she grinned" i disse bøkene! Holdt på å klikke til slutt! Jeg leste dem riktignok ferdig, for historien fenget meg, men jeg kommer ikke til å lese flere bøker av henne.

Jeg liker for øvrig å sette Twilight og Harry Potter opp mot hverandre som eksempler på dårlig og godt språk. Harry Potterbøkene syns jeg er meget godt skrevet, med flyt i språket, variasjon i ordvalg og gode setninger. I tillegg liker jeg at Rowling unngår slitne klisjeer og dårlige metaforer (som Twilight har aaaltfor mye av).

She grinned og He frowned. Det gikk igjen sikkert 100 ganger bare i den første boka.

Det som virkelig gjorde det for min del, var dette (fra første bok):

"Aren't you hungry?" he asked, distracted.

"No." I didn't feel like mentioning that my stomach was already full - full of butterflies.

Jeg mener, COME ON. Platt som ei overkjørt padde!

Hele serien er platt! Det er som å lese dagboka til en fjortis.

Jeg har lest alle fire, og en av dem på engelsk. Jeg må ha vært helt snøblind for jeg har ikke lagt merke til det du beskriver,hehe. Har sett at du har uttalt deg om dette før og vurdert om jeg skulle lese en av dem på nytt for å sjekke, men jeg har ikke kommet så langt. Tror jeg var så opphengt i handlingen (har ikke lest vampyrbøker tidligere) at jeg bare tenkte på hvordan dette ville gå.

Eg har lese bøkene på engelsk, også har eg lese utdrag på norsk i ettertid. Eg opplever det Ingrid beskriv som meir påtrengande i dei norske oversettingane enn i dei engelske utgåvene, men det er heilt sikkert eit uttrykk for mi språklege kompetanse.

Ble litt usikker på om det var en ørliten sarkasme der? Håper du skiller mellom person og sak. Jeg har ikke sagt at det er godt språk i Twillight, men at jeg ikke har merket meg det dårlige språket. Ei heller påberopt meg noe kompetanse på det område.

Nå må du roe ned og slutte å leite etter spøkelser, frøken!

Eg prøvde å gi uttrykk for at eg er sterkare i norsk enn engelsk. Verken meir eller mindre.

(c;

Det har jeg faktisk hørt flere si. At de norske bøkene er verre der enn de engelske. Og det forundrer meg ikke, for jeg synes mange norske oversettinger blir ganske dårlige. Jeg jobbet som oversetter av engelske bøker for en del år siden innenfor en organisasjon, og hadde aldri problemer med ord, så det overrasket meg stort når jeg kom til disse og faktisk fikk problemer.

Jeg har kun lest de på engelsk, jeg takler dårlig norske oversettelser av bøker. Men jeg irriterte meg veldig, jeg har lest mye bøker på engelsk, og jeg har aldri måtte bruke ordboka så mye som jeg måtte med twilight pga de idiotiske fremmedordene som dukket opp her og der. Og det så bare helt malplassert ut.

Jeg har aldri følt meg så dårlig i engelsk som da jeg leste den siste Harry Potter,ikke at det har noe med det du skriver å gjøre, men siden vi snakker om språk. Tror jeg hadde det litt på samme måte da jeg leste Twilight på engelsk. Alle de adjektivene jeg aldri hadde hørt om gjorde at jeg følte meg som en fersking i faget:( Ikke noen god følelse. Det er nok grunnen til at jeg foretrekker å lese på norsk; få om ingen ord som hindrer drivet i handlingen.

Jeg får ta meg en titt i bokhyllen til min datter for å se om jeg finner igjen en av Twilightbøkene.

Kanskje jeg leser så fort at jeg ikke tenker over hvordan språket er?

For meg er godt språk noe som ikke forstyrrer leseopplevelsen, gir rom for innlevelse og ettertanke. Selv om jeg ikke alltid er så god på ortografi og tegnsetting selv, ser jeg raskt feil hos andre.

Forøvrig er jeg enig med mange her og har gitt stjerner for det.

For meg har "godt språk" i litteraturen i grunnen ikke særlig mye å gjøre med korrekte stavemåter og rett grammatikk. Misforstå ikke, jeg er uhyre pirkete når det gjelder slikt, komplett nerd, men jeg ser det egentlig som en selvfølge at rettskriving, grammatikk o.s.v skal være i orden mellom to stive permer. Det at det i virkeligheten skorter også på slikt, er imidlertid et annet problem enn det jeg vil feste merkelappen "dårlig språk" til når jeg skal bedømme en bok. Jeg sikter til forfatterens evne til å skape levende bilder med ordene sine når jeg vurderer om språket er godt eller dårlig - er teksten platt, full av klisjeer, uinspirert og/eller uinspirerende, ja da stempler jeg den med "dårlig språk!". Motsvarende jubler jeg over "godt språk" når en forfatter har en unik uttrykksmåte - mitt ferskeste eksempel er Kjersti Annesdatter SkomsvoldsJo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Andre eksempler jeg kan gi? - jo, for eksempel de fem favorittene jeg navngir i bais nyåpnede tråd.

Ja! Den boka er rivende god, og jeg anbefaler den i øst og vest til folk. Ellers er jeg jevnt over svært enig.

Noe som i tillegg irriterer saften ut av nesa på meg er det man på engelsk kaller for "purple prose" - overflødige, blomstrete skildringer, gjerne fulle av klisjéer. Jeg tenker på det som en "klissete" måte å skrive på. Den som har lest dårlig fanfiction på nettet veit nok hva jeg mener, men det dukker opp mange steder.

Mmm - det er ganske skrekkelig med forfattere som liksom skal skrive så "følsomt" og "inderlig", uten å beherske virkemidlene skikkelig; det ender gjerne som føleri i stedet for å bli følsomt. Klissete, som du sier. Eller veldig, veldig svulstig. Kommer heldigvis ikke på noen konkrete eksempler på dét nå... Det rimer forresten at du også liker Skomsvold - vi deler jo begeistringen over David Sedaris, husker jeg, og han er jo også en fest å lese rent språklig også!

Jeg har et godt eksempel til deg her: "Glassblåseren fra Murano". Makan til svulstig og klissete skal man lete lenge etter.

Har været noe slikt ja, etter å ha lest noen omtaler fikk jeg en følelse av at den boken ville få piggene ut hos meg - men jeg har i grunnen blitt litt sjæptisk innstilt til alle de amerikanske damene (vel, de fleste, da) som skriver romantiske romaner med handling lagt til europeiske idyller (fortrinnsvis middelhavsområdet). Fordomsfullt, ja sikkert - men med de haugene av bøker jeg har lyst til å pløye gjennom, så har bøker i den sjangeren (er det en sjanger? eller er det bare meg som tror det?) de siste årene blitt nedprioritert av meg.

Ja, det å kunne skrive morsomt er en kunst man ikke skal kimse av! Skomsvold skriver for øvrig både morsomt og trist samtidig, og det synes jeg er en fin bragd. Om jeg var en Stor Forfatter ville jeg være en slik som fikk folk til å le og bli litt melankolske på én gang, akkurat på den måten.

Jeg har forstått at du visst har god boksmak.

God boksmak - klart jeg har! På seg selv kjenner man andre, ikke sant? ;-P

De aller beste klarer å skrive underholdende og morsomt (være seg ellevilt eller underfundig) om alvorlige temaer - tror vi er på linje her også: når jeg blir en Stor Forfatter, vil jeg kunne lure folk til å tenke dypt etter først å ha fått myket dem opp ved å gi dem en god latter!

:-D

Godt språk er først og fremst korrekt, både hva gjelder staving og grammatikk. Visst finnes det dem som Hilde nevner, som bevisst legger inne feil, men jeg tror også det er de færreste forunt å mestre dette fullt ut.

Om språket er korrekt brukt i utgangspunktet, så liker jeg personlig bøker med lange setninger, mange innskutte bisetninger og merkelige koblinger mellom ord man kanskje ikke trodde kunne passe sammen. Lek med ord altså, det gjør meg alltid glad.

Jeg fullførte nettopp en novellesamling av Tatjana Tolstaja, Elsker - Elsker ikke, som jeg var på vei til å gi opp til å begynne med, men da jeg bare fant rett teknikk var det helt utrolig hvordan det til tider vanskelige språket avslørte fine fortellinger. I den boken virket det som den ene steningen ikke hang sammen med den andre, og substantiver og adjektiver var paret sammen på de utroligste vis. Om man bare hang sag opp i at språket var rart fant man ikke historiene, så språket skjulte på en måte handlingen. Det er lenge siden jeg har lest en bok med et så godt språk, og jeg er imponert over oversetteren.

Her er iallefall Orwell sine regler for godt språk:)

1. Bruk aldri en metafor, lignelse eller annen talefigur du er vant til å se på trykk.
2. Bruk aldri et langt ord der et kort er tilstrekkelig.
3. Hvis det er mulig å fjerne et ord, så fjern det.
4. Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv.
5. Bruk aldri et utenlandsk uttrykk, et vitenskapelig ord eller et sjargongpreget ord hvis du kan finne et tilsvarende hverdagslig norsk ord.
6. Bryt hvilken som helst av disse reglene heller enn å si noe direkte barbarisk.

Selv legger jeg lite merke til grammatiske feil, og tror jeg legger lettere merke til godt språk enn dårlig.

Godt språk for meg er først og fremst god flyt, gode, troverdige metaforer, slagferdige og spissfindige setntiger og gjerne en snert av humor.

Legger spesielt merke til metaforene. Er de tåpelige, klisjee-befengte og/eller lite troverdige ødelegger det mye av min leseropplevelse.

Flotte regler - disse skal jeg ta vare på. Takk!
Pluss min egen lille kjepphest:
Stryk så mange adjektiv som mulig.

Prøv selv. En tekst med få adjektiv uttrykker som regel mer enn en med mange. Dette harmonerer vel med Orwells regel nr. 3.

Takk for at du deler med oss.

Et godt språk for meg er "flytende" og selvfølgelig ortografisk riktig. Altfor ofte leser jeg bøker med mye kommafeil, feil i sammensatte ord og orddeling, feil bruk av å og og osv. Dette ødelegger totalinntrykket av boka og jeg blir sittende å henge meg opp i feilene og har ingen glede av innhold.

Noen forfattere klarer likevel å ha sin egen "vri" på språket, dvs de feiler med hensikt, men jeg tror man skal være veldig god i språk for å klare dette.

En bok med godt språk inngir tillit fra forfatteren til meg som leser, den har en dynamikk og driv som gjør at jeg lever meg inn i handlingen samtidig som jeg lar meg forføre av bruken av ord og virkemidler (metaforer, humor, ironi mm). Og bruken av virkemidler må passe til bokas persongalleri, handling og budskap.

Har du et eksempel på en bok med mye ortografiske feil. Jeg er lærer og synes egentlig at jeg "ser" språklige feil raskt. Når jeg leser f. eks. et brev som andre har skrevet eller f. eks. et info.skriv e.l. så legger jeg merke til språket og kan ergre meg over både feil syntaks, ordfeil og andre ortografiske feil. Men dette tror jeg aldri jeg har lagt merke til i ei bok. Jeg kan legge merke til at det er et "enkelt" språk. Og etter å ha lest ditt svar så er vel det et språk uten metaforer, humor og ironi, og veldig enkel syntaks. Hm jeg tror allerede at jeg forstår litt mer av hva dere mener med dårlig språk. Selv om jeg aldri har lagt merke til en eneste kommafeil eller feil i sammensatte ord. Takk for svar:)

I dag er det flere som utgir bøker selv, dvs de oppretter eget forlag for kun 1 - 2 bøker. Disse bøkene kan ofte være gode når det gjelder innhold og budskap, men inneholder ofte ortografiske feil. Jeg har forståelse for at disse ikke har råd til å ansette korrekturlesere, men de kunne med fordel latt andre lest gjennom bøkene før de gis ut. Har av ulike hensyn ikke lyst å nevne de bøkene jeg kommer på nå her. Samtidig så har faktisk Tiller flere "feil" i sine bøker, men bøkene hans er så bra at jeg tilgir ham det. Men litt overrasket ble jeg, jmf Bai sitt innlegg. Men at man ikke har komma foran ordet "men" synes jeg er utilgivelig.

Kommabruken synest eg ofte er sviktande, i fleire bøker. Eg ser mange har ein tendens til å bruke semikolon og tankestrek for komma. Dette er noko eg misliker på det sterkaste! Semikolon og tankestrek har sin funksjon, men dei skal ikkje erstatte kommaet.

Jeg elsker både bindestrek, kolon og komma, og innser nå etter å ha lest denne debatten, at selv om jeg kan la meg irritere av åpenbare feil hos andre, forbeholder jeg meg retten til å bruke de akkurat som jeg vil - og likevel kalle det godt språk.

En dobbeltmoral jeg er alene om?

For, har man ikke noe annet å utsette på språket enn feil semikolonbruk, er boka sannsynligvis et mesterverk! Litt overraskende at jeg lar meg irritere såpass.

(Repterende adjektiv derimot, der er det lov å flisespikke )

Dette har jeg lite greie på. Gjør selv mange tegnsettings- og skrivefeil.

Leser nå "Magiske frø" av V.S. Naipaul og kom bort i denne setningen: "Han studerte de indiske passasjerene - mennesker han neppe ville se igjen etter de nærmeste timene - mer fryktsomt enn han hadde studert tamilene og andre indere i Berlin." Er dette feil eller riktig bruk av tankestrek?

Når det kommer til språk er jeg var for klisjeer og tåpelige metaforer. Og jeg synes sterke historier ofte kan skjemmes av forfatteres behov for å smøre på litt ekstra, sånn i tilfellet vi ikke forstår hvor han/hun har tenkt vi skal gråte:)

Jeg trenger innhold også, ikke bare språk. Skomsvold boka flere synes er så flott, ble for meg for lite engasjerende i innhold. Temaet virket for meg tilfeldig valgt, fordi forfatteren trengte å bruke det flotte språket til noe.

En annen ung norsk forfatter jeg vil trekke fram med et godt språk, er Mirjam Kristensen. "Dagene er gjennomsiktige" synes jeg er knallgod. Ikke handlingsmettet, men med en så fin og respektfull tilnærming til det såreste av alt; barn som dør i en ulykke der uoppmerksomme voksne er tilstede. (Vet jeg brukte semikolon der;), opplys meg, hvorfor er det feil?) Helt fri for klisjeer og tåreknapper.

Der skulle det vore kolon, ikkje semikolon. Og det er nok den mest vanlege feilbruken. Eg bruker ofte korrekturavdelingen, for å sjekke teiknettingsreglar, når eg må slå opp. Her kan du lese om semikolon.

Var inne å leste på reglene for semikolon og kolon. Stemmer det at Strindin skulle brukt kolon istedet for semikolon. Fikk ikke det til så stemme. Ut fra det jeg forsto så skulle det være semikolon og ikke kolon, eller tar jeg helt feil.....

Er det ikke sånn at tankestrek kan erstatte semikolon og motsatt?

For det aller meste: jo.

Kjekt nettsted!:)

"Han studerte de indiske passasjerene - mennesker han neppe ville se igjen etter de nærmeste timene - mer fryktsomt enn han hadde studert tamilene og andre indere i Berlin." Er dette feil eller riktig bruk av tankestrek?

Det er brukbar bruk av tankestrek, men det kunne like gjerne vore komma. Det kan vere veldig effektfullt å bruke tankestrek ved innskutt leddsetning, men mange gjer det for ofte. Og då mister det litt av effekta.

Og så er det noen som lager sine egne regler for tegnsetting og kommer fra det med bravur. I farta kommer jeg på José Saramago; dialogene hans er en fryd å lese fordi en får følelsen av en samtale uten pauser.

Ja, eller Jon Fosse, som i Morgon og kveld skriv 14 sider utan punktum. Der fungerer det! Men det er noko med det at ein må kjenne reglane for å tøye dei. Då kan det få ein veldig god effekt. Men der det ikkje fungerer og ikkje ser ut som eit bevisst brukt verkemiddel er det irriterande.

Min teori er at 90% av befolkninga (om ikke mer!) ikke veit hvordan man bruker semikolon. Da bør de heller holde seg unna hele tegnet. Det er så mye feilaktig bruk av semikolon ute og går at man kan bli fullstendig tossete av det.

Du fikk meg til å lete opp reglene for bruk av semikolon. Har ikke lyst til å gjøre den feilen. Her inne kan vi lære noe hele tiden, hvis vi er mottakelige og nysgjerrige. Takk til dere som gjør det mulig.

Ser ut som om det er ganske mye som er lov; for eksempel dette. http://www.norsknettskole.no/fag/view.cgi?&link_id=0.3229&session_id=0 Eller?

Jo, det er to tilfeller semikolon høyrer heime. Ved oppramsing, og ved to heilsetningar som heng saman. Det å bytte ut med komma, for eksempel mellom heilsetning og leddsetning er det mange som gjer, og det irriterer meg. Og som Jenni Canard seier under, mange bruker det også som kolon. Og det er langt nærare punktumet enn kolonet i bruk.

Problemet er at folk velger å tolke det som et litt mer fancy kolon, eller tror at det kan anvendes i alle anledninger hvor man vanligvis ville brukt komma.

Det er veldig sjeldan ein gjer feil, om ein kuttar det ut, så det er ingen dum ide, det altså.

Litt ved sida av språk i bøker, men eg merker at eg er allergisk mot punktum i overskrifter også.

Tja, man kan muligens bruke det bevisst for dramatisk effekt. Men det å tøye språkregler for effektens skyld er også noe de aller fleste bør holde seg langt unna. Det der med at du må kunne reglene før du kan bryte dem er evig sant.

Ja, av og til lurer eg på om forlaga veit kva dei gjer når dei ikkje bruker pengar på korrekturlesing! Eg har nett lese Innsirkling 2 av Tiller, og her er det mykje språktøys som kunne vore luka bort ved ein språkvask eller litt korrekturlesing. For eksempel hengde eg meg veldig opp i at han bruker valfrie former om ein annan, og særleg med og utan j i j-verb. Kan hende eg er miljøskada som merkar slikt, men eg merkar det... Boka er jo elles så god, så eg synest det er synd at dei ikkje har tatt denne biten meir på alvor.

Ein annan ting er oversettelsar. Bienes hemmelige liv måtte eg bare legge bort, fordi eg blei så irritert over at eg kunne sjå dei engelske uttrykka bak den norske oversettinga. Det same gjeld Nåde av Toni Morrison, som eg skal lese, men må få tak i på engelsk. Ei oversetting må vere overbevisande.

Dårlige oversettelser er noe av det verste å lese. Et skrekkeksempel er Carin Gerhardsen sine krimromaner utgitt på Vigmostad&Bjørke. Du kan se det er direkte oversatt fra svensk, og høre se svenske uttsykkene bak oversettelsen. Det samme har jeg opplevd med en del romaner oversatt fra engelsk. Og da særlig sånne "lette" bøker, type Elizabeth Noble. Eksempel på god oversetting er Anna Gavalda sine bøker synes jeg. Det nynorske språket flyter og er vakkert. Jeg har ingen problemer med å se linken fransk-nynorsk. Nynorsk er mye mer levende enn bokmål, synes jeg. Det synger på en annen måte, og teksten blir mer levende, for å bruke noen klisjeer ;)

Dårlig språk kan få meg til å miste tråden i innholdet fullsetendig. En dårlig oversettelse kan være direkte ødeleggende! Det hender jeg leser norske bøker i engelsk oversettelse for moro skyld, og anbefaler på det varmeste følgende: Kristin Lavransdatter oversatt til engelsk av Tiina Nunnally. Jeg "hørte" Undsets stemme gjennom hele verket.

Eg lar meg ofte gripe av godt språk. Det kan vere god bruk av språklege bilete eller spennande bruk av lydar som gjer at eg blir ekstra fascinert over språket. Når eg lar meg fascinere av språket, opplever eg at språket gir boka ein ekstra dimensjon.

Det verkeleg gode språket for meg, er det språket som blir sanseleg, det gjer at eg kan ta og kjenne og lukte på ting som blir skildra i boka. Dette var for eksempel tilfelle i Aina Basso sin roman Ingen må vite. Det er også tilfelle i Cora Sandel sin roman, Kranes Konditori og i Aravind Adiga sine noveller.

Men det heng jo saman i ein heilskap, språk, forteljarmåtar og handling, truverdigheit og alt, er med på å bestemme den totale opplevinga.