Bokelskere.no

I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.

Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:

«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»

Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse. Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.

Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.

Slik beskrives boken på NRK.no:

«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?
Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»

Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.

Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Et det et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust? Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:
Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted - streker til et lands historie

I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:

«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»

Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter.

Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:

«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»

Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:

«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»

Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter.Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg.

Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.

Link til et innlegg om:

Andre farger (Other Colors) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer

Innlegget er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

Jeg griper anledningen og anbefaler en bok eller tre av en KVINNELIG forfatter. Hva med trilogien Hellemyrsfolket av Amalie Skram? Her vil han få med seg en god slump samfunnshistorie i tillegg til en rasende god fortelling.

Ja, og for meg som først ble med ved bok nr.13, er listen over de 12 første til inspirasjon. "Middlemarch" og "Mesteren og Margerita" er i hvert fall satt på leselista.

Jeg har ikke hatt kapasitet til å følge Brødrene Karamasov i vår. Har tittet innom tråden flere ganger og forstått at dette er et krevende bokverk. Om jeg får lest denne boken senere, vil tråden komme meg til nytte. Tusen takk til dere som har bidratt!

Jeg har savnet lesesirkelen. Når jeg ser tilbake, er det imponerende hva vi har lest og diskutert. Ser frem til at vi kommer sterkere tilbake til høsten! Ønsker meg friske diskusjoner med ulike synspunkter og kunnskaper. Håper min hverdag gir meg rom til å delta. All ære til deg, gretemor som holder lesesirkelen i gang!

Jeg er ikke helt "ferdig" med Brødrene Karamasov, og føler for en pause, så jeg foreslår at vi tar opp tråden igjen over sommeren, da fra kategorien Nyere Nordisk.

Dette verket har jeg lest før – trolig på et tidspunkt da jeg hadde for vane å lese litt «diagonalt» når jeg kom til partier der det ble mye filosofi og religion. Denne gangen har jeg lest mer grundig , og jeg tror bestemt at jeg nå er ferdig med brødrene Karamasov. Jeg har fullført og funnet verket både lesverdig og interessant. Noen partier og enkeltepisoder var til og med ganske spennende, som for eksempel rettergangen mot Dmitrij og en del av dialogene/monologene. Men ingenting av dette traff den spesielle strengen i meg som gir gjenklang og innlevelse.

Beklager, alle entusiastiske medlesere, men ytterligere dypdykk i teksten vil neppe føre meg nærmere innpå aktørene. Den eneste jeg stundom greide å fornemme litt av innsida av, var Aljosja.

Takk for alle innspill! Mange har bidratt til opplysning og ettertanke, men har likevel ikke ført til at strenger begynte å vibrere. Hvert av de tre bindene har fått terningkast fire fra meg.

En blondine går inn på et bibliotek, setter seg ved et bord og roper høyt: "En kaffe og en cola, takk!" En av de andre på biblioteket sier til henne: "Hysj, frøken, dette er et bibliotek". Da sier blondinen igjen, men med lav, dempet stemme: "En kaffe og en cola, takk"

hahaha

Det er mange inntrykk som svirrer rundt i hodet etter å ha lest Brødrene Karamasov. Helst ville jeg ha fulgt dem litt lenger. Jeg har gjort meg en del tanker om spørsmålene som stilles underveis i boken, men har trøblet litt da det både har blitt litt for utbroderende til tider og fordi mine kunnskaper om Bibelen og fortolkninger av tekstene der er svært mangelfulle. Jeg har nå iallfall kommet til at spørsmålene er like aktuelle nå som da.
Som vanlig har de russiske menneskene underholdt meg, selvom jeg antageligvis aldri kommer til å forstå det russiske menneskets lynne/natur fullt ut. Det har også vært godt å lese en russisk bok hvor ikke alle er grusomme og hvor man gjennomfører en rettssak hvor "alle" blir hørt, sammenlignet med alle bøkene som forteller om mennesker som blir torturert til å tilstå hva som helst.
Dette var helt sikkert ikke min siste Dostojevskij. Jeg sikler både på "Opptegnelser fra de dødes hus" og "Opptegnelser fra et kjellerdyp". For å få litt balanse vil jeg nok lese en Turgenjev først. Det har blitt hvisket i mitt øre at han har noen sterke kvinneskikkelser og det trengs etter en runde Dostojevskij!
Ellers vil jeg takke Quijote for nyttige innspill. Håper vi ikke tok lesegleden fra deg med våre litt negative hjertesukk. Jeg kan bare svare for meg selv og beklage mine manglende kunnskaper om Dostojevskij, den ortodokse kirken, kristendommen og litteratur generelt. Jeg trøster meg selv med at nå har jeg da endelig lest den, den vant over en krimbok. Det er da noe!

Da har jeg også lest til ende. Geir Kjetsaas' etterord hjelper meg litt i min frustrasjon over å ikke få helt tak på flere av personene:
"Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kampen som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktingen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. "La leserne arbeide litt selv," sa han og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet"
Det er vært en interessant og god leseropplevelse å jobbe igjennom boken, og jeg setter stor pris på innleggene fra dere, mine kloke medlesere.

Merker at jeg legger en del av tankegodset i en "skuff" merket : Tanker i den tidsepoken.
Prøver å se litt historisk på det. Verden og verdier i stadig endring på godt og vondt.

Som å klage over for mykje grønsaker i vegetarretten, da.

Men vi kan sjølvsagt ha dei meiningane vi vil om religion generelt og hos Dostojevskij spesielt, men eg prøver å lese han på hans eigne premissar (dersom eg klarer å finne fram til dei), og da synest eg at han har interessante og inspirerande tankar. Kva eg sjølv meiner om desse spørsmåla, kjem i andre rekke - i denne samanhengen.

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av to bøker, «Overspenthet» og «Pro og contra».

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett?

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Forfattaren av innlegget oppdaga i ettertid at andre delen på langt nær er ferdig ...

Så var jeg på sporet igjen, og Broch er erstattet av Kjetsaa. Men etter moden overveielse har jeg besluttet at det er uaktuelt å gå helt tilbake til start. Store deler av bind 1 var så preget av religiøse betraktninger at jeg som ikke-troende nærmest fant det litt kuriøst.

Nå starter jeg omatt på bind II, sjette bok, og skal prøve å ta igjen det forsømte. Jeg er iallfall viss på å ikke bli forstyrret av språket denne gangen.

En bok som ikke blir åpnet er bare en murstein av papir.

Kinesisk ordtak

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, den andre er vinger.

William Hodding Carter jr.

Då skundar eg meg med å raske i saman
Som takk for kvar veke med bokelskar-gaman
Eit lovprisingsrim som du får no til slutt
For Vibeke; det har vært triveleg vane
Å lese kvar fredag kva folk har for planer
I trådane som du har starta så trutt.

Jeg har ikke vært så aktiv i denne tråden, men har ofte kikket innom og fått med meg fine synspunkter og lesetips. Tråden har hatt en god og viktig funksjon her på bokelskere.

Takk for innsatsen, Vibeke!
Med ønske om god bedring og en god helg, hilsen Lillevi

Hjertelig takk til deg, Vibeke! Du har vært her trofast hver eneste helg og bidratt til å holde liv i bokelskere.no. Jeg føler med deg og håper at du ikke blir helt borte for oss, og ikke minst at du blir bedre etter hvert.

Hei Vibeke. Leit å lese at du må gi deg med det faste lesehelg-innlegget. Det har alltid vært trivelig å lese disse innleggene dine og flott at du holdt "tradisjonen" i gang til glede for mange. Håper virkelig at formen din raskt bedrer seg!

Jeg kan godt trå til og gjøre et forsøk på å videreføre lesehelg-tråden fra nå av. Du gikk foran med et godt eksempel. og jeg skal prøve å etterleve det :-)

For noe sånt som 2 år siden tok jeg over lesehelgen fra en annen bokelsker. I 2 år har vi diskutert bøker, hverdagsliv og alt annet vi har lyst å dele med hverandre.
Det siste halve året har jeg følt at jeg ikke har kapasitet til å følge opp, jeg har derfor bestemt meg for å avslutte lesehelgen. Jeg har tidligere vært åpen på at jeg har ME og det er mye av grunnen til at jeg har tatt denne beslutningen. Dette blir derfor det siste lesehelg-innlegget fra meg, men jeg håper virkelig noen av dere faste ønsker å videreføre tradisjonen :-)

PS: krira har tilbudt seg å videreføre lesehelgen, så da blir den ikke borte :-)

Det blir lite lesing på meg akkurat nå, men jeg har nå Ensom ulv av Jodi Picoult liggende ennå. Forhåpentligvis kommer jeg meg litt videre i den.

Ønsker dere alle en god helg!