Bokelskere.no

I.4.VI Spente scener i stuen

Aleksej kjenner seg utanfor i den delen av verda som gjeld forelsking og kjærleik: «Hva vet vel jeg om slike ting?» På veg for å utføre oppdraget frå Katerina Ivanovna tenkjer han, som vi lesarar, at han som beit, sikkert er sonen til den offiseren som Dmitrij hadde behandla dårleg, stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov. Dmitrij, på si side, er ikkje heime. Heime hos offiseren er det mange menneske (ei kvinne blir nemnd med namn; det er dottera i huset, Varvara Nikolajevna); kanskje møter vi fleire av dei seinare? Guten med dei skarpe tennene høyrer ganske riktig til her og har kjælenamnet Iljusjetsjka.

Om det er forteljaren eller offiseren som blir lyrisk og siterer

I hele skapningen var intet
Som nåde fant for dette blikk,

kjem ikkje så tydeleg fram, og kjelda klarer eg ikkje å finne. Offisersfrua, Arina Petrovna, møter vi òg, og den andre dottera, Nina Nikolajevna, («en Guds engel i kjøtt og blod»). Kapteinen seier to gonger at familien «tilhører de fattige i ånden». Han tek med Aleksej Fjodorovitsj ut for å prate i frisk luft.

Dostojevskij har trekt inn nye figurar akkurat da det var på tide med litt fornying. Og figurane får vi sikkert høyre meir frå sidan.

Det var fælt for IT-avdelingen også.

Det var fælt, men eg overlevde.

II.4.III Et møte med skolegutter

Det ville ha vore interessant å lage ei tidslinje med utgangspunkt i korleis Aleksej, for det er han vi følgjer, blir gjennomgangsfiguren frå det eine opptrinnet til det andre; etter besøket hos faren er han nå på veg til fru Khokhlakova. Han møter steinkastande gutungar; ein av dei bit, til og med. For meg, som for Aleksej, er dette ei gåtefull hending.

Fyrste delen inneheld tre bøker, «En families historie», «Et uheldig møte» og «Vellystinger» - det er jo det dei er, både den eine og den andre, «Vellystinger», med unntak av Aleksej. Dostojevskij har vist oss familien Karamasov, med alle dens motsetningar, spenningar og konfliktar. Litt i utkanten har Katerina Ivanovna og Agrafena Aleksandrova segla opp som aktive figurar. Men fyrst og fremst har vi møtt starets Sosima og læra hans. For meg blir Dostojevskij ein teolog som er fantastisk god til å skrive romanar; han bruker romanforma til å sette dei store spørsmåla i relieff - gudstrua og nådens makt.

Akk. Hvorfor måtte Bokklubben gi ut Brødrene Karamasov i 1992, rett før Geir Kjetsaa var klar med sin nyoversettelse, som ble utgitt på Solum året etter? Kjetsaa har til og med skrevet forordet i Bokklubb-utgaven, men det er Olaf Brochs oversettelse fra 1915 som er brukt, trolig uten andre endringer enn rettskrivingsoppdatering.

Jeg hadde ikke lest mange sidene før språket kom i vegen for leseopplevelsen. Og når man først begynner å ergre seg over slikt, blir det bare verre jo mer man leser. Oversettelser bør selvsagt bevare forfatterens skrivestil i størst mulig grad, men her ble det for alderdommelig for meg.

Olaf Broch var sikkert et utmerket menneske, men alt har sin tid. Solums utgave fra 1993 er nå bestilt, og etter påske går jeg tilbake til start.

Har nå mitt første kveldsbesøk etter at ordningen ble innført mandag for halvannen uke siden. Tre kunder i lokalet, personalet har gått hjem. Fri tilgang til bøker aviser/blader, pcer, og kopimaskiner frem til kl 22. Ordningen er blitt populær.

Slutter aldri å fascinere meg over hvor ulikt vi opplever bøker. Jeg ELSKET den boka. :-) men opplever støtt og stadig det samme som du beskriver her: at en bok "Alle andre" forguder ikke faller i smak i det hele tatt. "Kledd naken" var en slik bok for meg. Tross et sårt tema klarte jeg ikke å like boka.. Mye på grunn av språket og fortellerstilen. Denne ulike oppfattelsen og opplevelsen av bøker er på sett og vis hele sjarmen med fenomenet "boka" :-)

Jo, men forfattaren følgjer jo berre skikk og bruk, da...

En liten kommentar til meg selv og andre:

Når det gjelder ufordragelighet (og ondskap), er det vel få roman-karakterer som overgår Didrik Dale (Ragnhilds svigerfar) i Olav Duuns MEDMENNESKE.
Kanskje galt å si det, men så fikk han da også som fortjent.

Trettende mars 2016

Noen søndagstanker om Brødrene Karamasov, FØRSTE DEL

Her er det mye å ta tak i og reflektere over.
Dostojevskij er en stor menneskekjenner, og det er først og fremst personenes sjeleliv han beskriver (også ved hjelp av uttalelser og handlinger) inngående og i detalj, men han forteller også mye om karakterenes utseende og adferd/oppførsel, jfr. kap. III, tredje bok ("DE TO KVINNENE SAMMEN") der Grusjenkas utseende og væremåte beskrives på over én side (bl.a. gjennom Aljosjas blikk og tanker). Vi kan jo se henne tydelig for oss, ikke sant?

I Brødrene Karamasov er det mange ulike og voldsomme følelser i sving. Det er nok én av grunnene til at svært mye av det Dostojevskij skrev fortsatt er interessant og stadig aktuelt. Ekte klassisk litteratur. Og så kan jeg jo ikke unngå å nevne at Dostojevskij var én av Knut Hamsuns yndlingsforfattere (K.H. likte ikke Tolstoj og mange andre). Det forstår man når man tenker på Hamsuns programerklæring om å skrive om "det ubevisste sjeleliv" og "blodets hvisken og benpibernes bøn".

Fjodor Pavlovitsj Karamasov er en beregnende og uberegnelig alkoholisert vellysting. Falsk (eller er han mest ute etter å provosere?) og ufordragelig.
Sønnene ligner mye på faren, først og fremst Dmitrij og Ivan. Aleksej Fjodorovitsj Karamasov (Aljosja) er jeg mer usikker på.

Agrafena Aleksandrovna (Grusjenka) er elsket av både Fjodor Pavlovitsj Karamasov (FPK) og sønnen Dmitrij. Hun er en (nesten?) like ufordragelig karakter som Fjodor Pavlovitsj, og kommer i klammeri med Katerina ivanovna, Dmitrijs forlovede.

Dmitrij truer med å drepe faren (tredje bok, kap. V), og han slår ham ned når han tror at Grusjenka oppholder seg hos faren (tredje bok, kap. IX). Men hva med Ivan Karamasov?
Den som leser videre, får vite. Tror jeg.

I kap. III (tredje bok) sier Dmitrij til Alosja:
"Alle vi Karamasover har det slik; også i deg, lille engel, lever denne marken og vekker storm og uro i ditt blod. Ja, det knuser og stormer i oss, for vellysten er en storm, verre enn en storm!"
Et av hovedtemaene i romanen, vil jeg tro; og det stemmer i alle fall godt med tittelen på TREDJE BOK.

Og hva med FPKs tjener Smerdjakov (døpt Pavel, sønn av Stinke-Lise) som folk ga farsnavnet Fjodorovitsj (som FPK synes er helt i orden)?
Er han også én av brødrene Karamasov?
Smerdjakov har epilepsi (fallesyke), som forfatteren.
Hvorfor kaller Fjodor Pavlovitsj tjeneren for "Balaams esel".

Jeg burde jo skrive litt om starets Sosima og klosteret, men nå får det være nok for denne gangen. Har en følelse av at Dostojevskij skriver mye mer om dette senere i romanen.
Er det noen som har synspunkter på kvinnene og hvordan de fremstilles i romanen?

I morgen starter jeg lesingen av Annen del, FJERDE BOK Overspenthet (kap. I, Fader Ferapont).

Om russisk navneskikk fra boka "Liv og skjebne" av Vasilij Grossman.

Sitat

Russere bruker tre hovednavn; fornavn, farsnavn og etternavn. Farsnavnet dannes av farens fornavn pluss suffiksene -ovitsj, -evitsj, -itsj for menn og -ovna, -evna, -(in)itsjna for kvinner. Eksempler: Sergej Dmitrijevitsj Sjaposjnikov, Jevgenija Nikolajevna Sjaposjnikova.

Av fornavnene dannes familiære navn som brukes i familien og blant venner og kamerater, f.eks av Sergej: Serjozja og Serjozka, av Jevgenija: Zjenja og Zjenetska. . .Ved høflig tiltale brukes som regel fornavn og farsnavn, eller herr og fru, tittel eller rang sammen med etternavn. I Sovjet-tiden ble "kamerat" brukt sammen med etternavn, tittel eller rang.

Eit par favorittvers frå godaste Ivar Aasen:

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest.

Dette verset trur eg var forut for si tid - det beskriver vår tids hektiske kvardag perfekt:

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Jeg leser "Liv og skjebne" av Vasilij Grossman nå. 872 sider inkl. etterord. Helt til slutt finnes et lite avsnitt om russisk navneskikk. I morgen skal jeg kopiere det inn her. I mellomtiden anbefaler jeg denne fine russiske romanen fra slaget om Stalingrad. Det går en rett linje tilbake til "Krig og fred". Så det er grunnen til at jeg er på sidelinjen. Har lest "Brødrene Karamasov" for evigheter siden. Litt ufordøyd. Burde lest den på nytt.

I Norge ble Brooklyn kjent for sitt betydelige innslag av nordmenn og norsk-amerikanere, men det er nå historie. Det norske sjømannshospitalet hvor jeg selv ble født er forlengst borte. Men egentlig er Brooklyn en svært mangfoldig bydel, og det preger også bøkene som har denne delen av New York som ramme om historien. Flere av dem dreier seg nettopp om innvandrere og deres etterkommere, polakker, jøder, egyptere, som alle forsøker å finne sin egen plass i det amerikanske samfunnet.

I.2.II «En gammel narr»
Familien oppfører seg ikkje slik Aleksej ønskjer, dvs. i pakt med etiketten i klosteret. På s. 51 blir «skismaet på 1600-talet» nemnt; det var da eit раскол, ei splitting i den russisk-ortodokse kyrkja. Og dette gir da høve til ein ny digresjon for Dostojevskij-lesarar: Vi kjenner at fyrste delen av navnet til hovudpersonen i Преступление и наказание, «Brotsverk og straff»: Raskolnikov. Han er «den som blir splitta», den oppsplitta personlegdomen. Og så den teologiske sida av saka: I russisk kyrkjehistorie er raskolniki - utbrytarar - nemninga på den grupperinga som braut med den ortodokse kyrkja etter at kyrkjemøtet i Moskva i 1667 hadde godkjent ein ny liturgi. Utbrytarane heldt fast ved den gamle liturgien der ein skulle korse seg med to fingrar, og ikkje - som etter den nye tidas tankar - med tre. At også utbrytarane seinare vart splitta, kjem vel neppe som ei overrasking på den som måtte lese. Dei gammaltruande, som i dag skal utgjere ein million i Russland, rømde frå forfølgingar, enkelte av dei nordover, til Kvitsjøen, og kalla seg pomore, «ved sjøen», og vart det språklege opphavet til pomorhandelen mellom nordmenn og russarar.

Miusov fører motvilje overfor staretsen, som heller ikkje ser så veldig sympatisk ut. Og Fjodor Pavlovitsj fortel ein anekdote om den franske filosofen Diderot, oppfører seg «bajasaktig og respektløst», til stor irritasjon for Miusov. Ikkje berre Aleksej, men også Ivan, reagerer på faren.

Fjodor Pavlovitsj seier at han skammar seg og spør kva han skal gjere for å arve det evige livet. Staretsen forklarer: «Den som ikke har aktelse for noen, har heller ikke kjærlighet til noen, og den som ikke har kjærlighet, finner bare adspredelse i lidenskapene og blir til slutt som et dyr som følge av løgnen overfor andre og seg selv.»). Fjodor Pavlovitsj vedgår at han er «løgnens sønn og løgnens fader» og lyg og seier (s. 57) at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har fortalt ei historie om ein helgen som tok opp det avkappa hovudet sitt og kyssa det. Han seier at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har skylda for at han - Fjodor Pavlovitsj - manglar trua og gjer seg til for staretsen.

Det går mot konfliktar.

I.2.I «De kommer til klosteret»
Etter at dei fleste av familiemedlemmene er presenterte i den fyrste boka, møtest Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan og Aleksej (Dmitrij er forsinka) i klosteret der Aleksej held til. Også Pjotr Aleksandrovitsj Miusov (fetter av Adelaida Ivanovna, mora til Dmitrij) og ein fjern slektning, Pjotr Fomitsj Kalganov, er med. Denne Pjotr, ein distré type, er venn med Aleksej. Vi får så absolutt inntrykk av at Miusov ikkje er utprega religiøs; han seier «faen» to gonger (s. 45, 48), og Fjodor Pavlovitsj korsar seg.

I anledning kvinnedagen har The Guardian denne listen:
http://www.theguardian.com/books/booksblog/2015/mar/06/international-womens-day-readers-favourite-books-by-women

Jeg har akkurat avsluttet Menneskene på godset Stepantsjikovo og kan i alle fall slå fast at Dostojevskij er en mester i å skildre heftige og opphetede ordvekslinger - for ikke å kalle det høylydt munnhuggeri. Jeg har lest for lite russisk litteratur til å vurdere om dette er typisk; min smule erfaring med russiske klassikere er at de byr på interessante dialoger, som ofte arter seg som serier av lange monologer.

Brødrene Karamasov har jeg lest en gang for lenge siden, men gleder meg nå til å ta fatt på den igjen - litt på etterskudd.

Vil i anledning 8. mars slå et slag for kvinnelige forfattere. Fremdeles er det i stor grad mannlige forfattere som anses å lage "høyverdig litteratur", mens "kvinnelitteratur" er et nedlatende begrep. Så, en utfordring til alle bokelskere på 8. mars: Les en bok av ei dame denne uka! Spesielt hvis du vanligvis ikke gjør det. Anbefaler ellers dette innlegget av Marta Breen:

Er du en halvstudert røver?
Det er deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad er blitt fortalt fra ett kjønns perspektiv.

https://martabreen.wordpress.com/2016/03/07/er-du-en-halvstudert-rover/