Bokelskere.no

Her er diskusjonen om Syv fantastiske fortællinger,

I motsetning til det meste av litteratur, hvor vi nødvendigvis ikke trenger forkunnskaper om verken forfatteren eller boka, vil jeg si at i dette tilfelle, så er det nesten alfa omega. Jo mer jeg leste om de forskjellige fortellingene og om Karen Blixens liv, jo mer forsto jeg og fikk utbytte av boka. En periode var jeg i ferd med å gi opp, jeg følte nærmest forakt. Så begynte jeg å lese de på dansk, samtidig som jeg leste det jeg kom over i to biografier og på nettet om henne og forfatterskapet, og følelsene mine endret seg drastisk.

Akkurat nå leser jeg den siste fortellingen på dansk, og jeg fryder meg over hvordan språket flyter. Jeg har begynt å kjenne K.B. såpass godt at jeg ser hvor hun bruker seg selv i teksten og jeg har stor respekt for den enorme kunnskapsmengden hun besitter, og jeg er ikke minst takknemlig for at jeg ga henne en ny sjanse. Det er hun verdt i mine øyne.

Ble ferdig med denne boka idag. Det har tidvis vært krevende lesing fordi jeg har måttet lese sakte for å få med meg alt. Vel få med meg alt er å ta litt hardt i, det tror jeg så absolutt ikke jeg har gjort. Men det er helt greit. Har hatt stor glede av å lese deres innlegg i denne tråden, selv om jeg ikke har bidratt stort selv. Syns språket er fint, men sitter som regel igjen som et lite spørsmålstegn når fortellingen er ferdig. Alt i alt har dette vært en grei leseropplevelse, men ikke noe mer enn det. Terningkast 3 kanskje. Likte aller best Veiene omkring Pisa og Syndefloden over Norderney.

I denne tråden har det vore veldig mange veldig gjennomtenkte og veldig grundige innlegg med interessante synspunkt på boka eg kom med framlegg om . Dei var nyttige og har kasta lys over mangt og mykje.

Dette synes jeg er en svært vanskelig bok å vurdere. Mitt spørsmål er, hva skyldes oversettelsen og hva er forfatterens ansvar. Jeg har lest to av fortellingene tidligere, Syndfloden over Norderney og Et familieselskap i Helsingør. Da i Karin Bangs oversettelse i Babettes gjestebud og andre historier (Bokklubben 1977).

Denne gangen har jeg lest Trude Marsteins oversettelse, Gyldendal 2012. Når jeg sammenlikner de to oversettelsene (de to fortellingene) slår det meg hvor ulikt fortellingene fremstår. Karin Bang fører et noe mer gammelmodig og langt mer poetisk språk. Et språk som etter min mening kler stoffet utmerket. Egentlig er ikke forskjellen så stor, men du verden for en betydning valget av ord og formuleringer får. Teksten i Bangs språkdrakt flyter så mye lettere.

Jeg er enig i at det må graves i disse historiene for å få et fullt utbytte av dem. Dessverre fenger ikke historiene meg i den grad at jeg vil bruke mer tid på dem. Noen av historiene, som Apen som vi har diskutert en del, og Syndfloden over Norderney likte jeg godt. Mange nydelige formuleringer og fascinerende historier.

Alle forbehold tatt i betrakting lander jeg på en 4-er.

Jeg har fortsatt 2 fortellinger igjen. Det går litt trått. Jeg gleder meg over godt språk og stor fortellerglede, men går glipp av budskapet er jeg redd. Tusen takk til dere som analyserer og deler. Nå vet jeg iallfall hva apen handlet om! Del gjerne mer, så jeg forstår hva jeg har lest. Sukk!

Jeg tror jeg rett og slett sier meg ferdig med denne boka nå. Jeg har lest alle fortellingene, mye langsommere enn jeg ellers leser, og dette harmonerer dårlig med min leser-psyke, for å si det litt jålete. Her og der glimter det til med historier som virker lovende, men stort sett ender det med et nytt lag innafor det ytterste, deretter enda ett, og når løken er skrelt ferdig, finner jeg ingen kjerne: Hva eller hvor vil forfatteren med dette?

Jeg er ikke så tålmodig at jeg orker å repetere det jeg i første omgang ikke ser noen mening i; - all ære til dere som graver dypere og finner verdier å sette pris på. I løpet av lesingen har jeg funnet glitrende formuleringer og fascinerende enkelthistorier, men greier altså ikke å la meg begeistre av helheten.

Jeg gir terningkast tre, for de tre fortellingene jeg trass i alt syntes hadde et spennende opplegg: Apen, Et familieselskap i Helsingør og Dikteren.

Tusen takk for interessante tips, Anniken! Artig at du relaterer dem til Hurtigrutens anløp - det liker jeg :-)
Jeg har ikke lest noen av de du foreslår, og noterer meg alle.

På forsommeren går en drøm i oppfyllelse. Da reiser gemalen og jeg ut på Den store Nord-Norge-reisen. Ved hjelp av Hurtigruten og egen bil. Kirkenes, Finnmarksvidda og kysten er blant områdene som inngår, mye er åpent. Jeg må innrømme at jeg har blitt «en gammel dame» uten å ha vært lenger nord enn Vesterålen.

Jeg har Hurtigruta – en litterær reise liggende klar. Ellers viser det seg at jeg har lest sørgelig lite fra og om vår nordligste landsdel. Cora Sandels Alberte-trilogi i min ungdom. Når jeg tenker meg om, har jeg lenge hatt Bojers Den siste viking på leselisten.

Spørsmålet er: Hvordan skal jeg være best mulig forberedt. Jeg er interessert i alt – skjønnlitteratur, poesi, sakprosa og reisehåndbøker. Alle tips mottas med stor takk!

Eg oppfatta tanta sitt motiv for å koble dei to til å vere å sikre velstand for nevøen. Ho får eit brev, som vi aldri får vite innaldet i, rett før ho anbefaler Athene for Boris. Når Boris kjem fram til Hopballehus har greven nyleg fått brev frå sakføraren sin om at han ar vunne retsstriden om store eigedomar. Seinare få vi vite at denne sakføraren har ein ape av same slag som priorinna, begge var endåtil frå Zanzibar. Dette siste tek eg som eit teikn på ein forbindelse mellom sakføraren og priorinna, og at brevet ho fekk var eit bod frå sakføraren om kva som vart utallet av prosessen.

Akk og ve for mitt uskuldsreine sinn. Eg må le litt av meg sjølv fordi eg ikkje forstod før etter at eg hadde lest ferdig forteljinga kva den moralske skandalen var. Det heng i beste fall saman med at eg sjølv ikkje ser på det som ein skandale, i verste fall med at eg er ein treiging. Og skandalen sin natur forklarar kanskje kvifor Boris ikkje blir skremt av, men kanskje heller litt betatt av, Athene sin maskuline framtoning.

Den forunderlige slutten ble nøkkelen til "apemysteriet" for meg. Hvem er det som tar regien over de to unge? Ingen av dem har egentlig lyst til å gifte seg, men den ene synes han må for å gjenopprette sitt gode navn og rykte, den andre har ingen interesse av menn i det hele tatt.

I dette eventyret, som jeg velger å kalle det, finner vi god, gammeldags trolldom. Hvem er apen? Hvem er "den snille tanten"? To utgaver av samme vesen, mener jeg. Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor? Slutten forteller ikke hvordan de to unge forholder seg til hverandre i fortsettelsen, men Athenas drapstrussel ligger jo der uimotsagt.

Flere spørsmål enn svar, men historien fascinerte meg likevel, på en ganske ekkel måte.

Jeg er enig i dine vurderinger, Kjell. Liker skildringene av personene, landskap og vær. Synes Blixen skriver så jeg ser det hele for meg. Hør for eksempel: «Skyene hang lavt over vannet. Den lille båten som beveget seg tungt av sted, så ut til å gli fremover langs en smal, vannrett bane, inneklemt mellom oversvømmelsens tunge vann under den, og den tyngende vekten av den lave himmelen ovenfra.» (fra Syndefloden over Norderney, siden 144)

Som jeg har nevnt før, synes jeg hun har noen fornøyelige metaforer. Her er en: «Sjalusi, troløshet, forførelse, voldtekt, barnemord og senil grusomhet med alle de skrekkelige utslag som menneskelige lidenskaper kan gi, helt til de galante sykdommene som hun hadde godt kjennskap til – alt var søt konfekt for henne, som hun fornøyd plukket ut av sin sjels små gaveesker og knasket og koste seg med.» (samme fortelling, side 155)

Og jeg faller for passasjer som denne:
«Kjenner du noen kur for meg?
Ja, visst gjør jeg et, sa han, jeg kjenner en kur for alt: Saltvann.
Saltvann? spurte jeg.
Ja, på den ene eller den andre måten: Svette eller tårer eller det salte havet.» (side 169)

Men så er det alle disse innflettete historiene da. Jeg prøver å lese dem med et åpent sinn, åpent for at jeg ikke nødvendigvis må forstå alt. Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg synes. Kjenner at det butter.

Syndefloden i Norderney og Et familieselskap i Helsingør står begge i boken Babettes gjestebud og andre historier. Det er derfor ikke så lenge siden jeg leste dem, uten at det ser ut til å hjelpe meg så mye …

Jeg er også ferdig med fire fortellinger, og jeg både liker og misliker det jeg har lest.
Det jeg liker er handlingen og person- og miljøskildringene, men det er noe med stilen som jeg ikke får helt taket på. Det virker nesten som Karen Blixen går litt for langt når det gjelder å skrive gotisk/ fantastisk. Men det har helt sikkert noe å gjøre med denne leserens lesevaner og hans kunnskapsløshet når det gjelder denne typen litteratur.

Kanskje jeg burde lese flere slike bøker? Jeg har jo E.T.A. Hoffmann "Djevelens eliksirer"
ulest i hylla.

Når det gjelder Karen Blixen, leste jeg "Den afrikanske farm" for mange år siden. Synes å huske at den var veldig bra, og i en helt annen (under)sjanger enn "Syv fantastiske fortellinger".

Og så bør jeg vel lese "Babettes gjestebud" på nytt.
Jeg har Bokklubbens utgave (1998) i serien Mestermøte. "Illustrert med en billedserie av HÅKON BLEKEN. Oversatt av INGER HAGERUP".

Er nå ferdig med fire fortellinger, og er veldig fornøyd med boken. Har prøvd å fundere litt over hvorfor jeg liker den, og har vel kommet til en slags erkjennelse.
Jeg liker alle småfortellingene, det er som en kinesisk eske hvor nye rom/historier stadige blir avdekket under den forrige. På et vis er selve novellen bare et ekstra lag med innpakning. Av og til blir det, for meg, litt usammenhengende og ulogisk overraskende, men igjen er det kanskje det som fenger. Historiene gir ikke helt slipp.

Jeg har nå lest den første historien, Veiene omkring Pisa.

Min første tanke mens jeg leste var at dette minner mye om alle historiene som dukker opp i Don Quijote, og sannelig dukker han ikke opp underveis i «Historien om den leiede morder». Her finner vi en krangel om diktede personer kan være like virkelig som noe menneske. «Vet De ikke, elendige skeptiker, at det som Gud i virkeligheten vil skape, det er min Don Juan og Homers Odyssevs og Cervantes’ ridder? – Det er jo for dem Gud har gjort himmel og helvete i stand.» … «Menneske, de er jo lerret for den allmektige Gud, de er materialet hans, og vi, kunstnerne, er hans verktøy, sparkelen og meiselen. Og når statuen står ferdig i marmor eller bronse, hva han nå vil ha den i, så slår han oss alle sammen i stykker og feier oss vekk, og vi fortjener heller ikke bedre. Når de engang dør, monsignore, slukner De som et lys, og det blir ikke mer igjen av Dem enn av et lys som går ut, men i de evige boliger vandrer Orlando og misantropen og min stakkars ulykkelige donna Elvira.» Hos don Quijote blir også de oppdiktede ridderne mer virkelig enn de fysiske omgivelsene, og alle personene han møter på sin vei forteller sine livshistorier. Begge steder er det et svulstig språk, og det er ikke måte på skjønnhet hos personene – skikkelig eventyr!

Som flere av dere har vært inne på, er det mye om identitet og speil i fortellingen. Personene speiler seg i hverandre og påvirkes av hverandre, faktisk så mye at de forandrer utseende og ligner på hverandre. Det er mystisisme med en katt og fugleskrik, og det er tordenvær og slott, en svovelaktig farge og lukt i luften – mange av elementene som Jenny gjengir som kjennetegn på en gotisk roman.

Det er tydelig at forfatteren også liker å leke med seksualitet og kjønn. Den gamle damen ser først ut som en mann før hun får på seg parykken og hatten, og Rositas venninne, Agnese, kler seg og ser ut som en mann. Den gamle damen sier hun aldri i sitt liv for alvor har brydd seg om noen av hankjønn, og at hun har elsket bare tre mennesker, Rosina, Rosinas mor og en venninne som viser seg å være Augustus’ grandtante. Prins Potenziani lider av at «et innfall av naturen hindret ham i å bli noen kvinnes ektemann, eller elsker», og han «gjorde alt for å skjule sin hemmelighet». Antyder hun med navnet av han var impotent? Rosita fikk giftemålet annullert fordi ekteskapet ikke var fullbyrdet. Han sier selv at han ønsket seg barn, og det er ting som sies før duellen som får meg til å lure på om Giovanni ble sendt inn av Potenziani til det han trodde var Rosita for å voldta henne og gjøre henne gravid. Er det flere som lurer på hva den scenen betyr?

Det er mye å ta tak i fra denne fortellingen, så i likhet med Kjell K føler jeg at jeg skulle ha lest den flere ganger for å få bedre tak i hva som skjer, se sammenhenger og forstå hva som er «forfatterens idé». Tror likevel jeg nøyer meg med en gjennomlesing denne gangen, så får jeg heller lese hva dere andre synes. De to lukteflaskene som dukker opp i første og siste kapittel har en tekst som vel betyr noe sånt som «Oppriktig vennskap», og tilfeldighetene har dermed bundet de fantastiske historiene sammen. Han forteller ikke om dette sammentreffet til den gamle damen. «… det var en følelse av at det i alt dette lå noe mer enn hun kunne forstå og som bare var bestemt for ham, en livsverdi, en hemmelig dybde, ja et tilfluktssted som han ikke kunne dele med andre mennesker, likeså lite som en kan dele sine drømmer med dem.» Som Lillevi er inne på, så ser han seg kanskje inn i speilet til slutt og lurer på om dette har forandret ham.

Jeg tror jeg må lese andre ting imellom disse fortellingene for ikke å bli "matlei" - det kan bli litt overdose å lese alle i ett strekk. Det er dermed ikke sikkert jeg kommer til å følge deres leseplan, men jeg vil droppe innom etter hvert som jeg leser.

Leste den første fortellingen med det i bakhodet at hun hadde utgitt den under mannsnavn. Må ha vært forunderlig for samtiden at en mann skulle ha fremstilt disse sterke kvinneskikkelsene og disse, til dels, litt narraktige mennene.
Ellers syns jeg de enkelte historiene var vevd fint sammen og dannet til slutt et vakkert bilde.

Under overskriften "Dansk Bog tager Amerika med Storm" konfronterte avisa Politiken 28. april 1934 sine lesere med følgende spørsmål: "Hvem skjuler seg bag Psevdonymet Isak Dinesen?"
9. april hadde Seven Gothic Tales kommet ut i Amerika under navnet Isak Dinesen, og da nyheten nådde Danmark om at det dreide seg om en ukjent dansk forfatter som skrev på flytende engelsk, begynte spekulasjonene i de danske avisene.

Hentet fra Tone Selboes Karen Blixen, Gyldendal (1999).

Hei,
Jeg regner med å bli med på felleslesingen av En4, og har vært inne og stemt på noen av bøkene.
Er litt usikker på hvordan det blir med framtidig deltakelse, men jeg vil forsøke å være med på de fleste felleslesningene. Jeg vil ikke være med på forslag til og valg av bok dersom jeg ikke kan delta på den aktuelle felleslesingen.

Ingen annen norsk forfatter, etter min mening, kan varte opp med så mektige og poetiske titler som Torborg Nedreaas:

• Av måneskinn gror det ingenting.
• Bak skapet står øksen.
• Trylleglasset.
• Musikk fra en blå brønn.
• Ved neste nymåne.

Jeg leste den første for nesten 30 år siden, resten har jeg stående uleste i hylla. Ser frem til det som måtte skjule seg bak.