Bokelskere.no

Jeg fortsetter å nominere kvinnelige forfattere: Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas er mitt forslag denne gangen.

Vi har ikkje hatt nokon dansk forfattar enno, så dette forslaget blir nok mellom dei eg stemmer på.

Da foreslår jeg Den afrikanske farm av Karen Blixen, det er en bok jeg har hatt liggende på vent en stund og som jeg har veldig lyst til å lese. Frykter dog at mange av dere har lest den.... Men men.

Tidlegare framlegg i reprise: Syv fantastiske fortællinger av Karen Blixen.

Jeg hadde gledet meg til å foreslå Egypteren Sinuhe av Mika Watari, en fantastisk bok av en finsk forfatter om faraoenes Egypt, som jeg har lest flere ganger. Men nå ser jeg at den er vanskelig å få tak i, dessverre.
Med hensyn til kvinnelige forfattere, kom jeg i tanker om Halldis Moren Vesaas. Jeg tenkte først på Ord over grind som kom ut i 1965. Men den er nok også vanskelig tilgjengelig.
Den inngår også i hennes eget utvalg av dikt, Dikt i samling, først utgitt i 1977 og senest i 2007. Diktene er hovedsakelig skrevet før 1975 - så jeg vet ikke om boken kan godtas? I så fall er det i hvertfall mitt forslag.
skriv lenkebeskrivelse her

Den oppfordringen er jeg helt enig i, hadde egentlig tenkt å foreslå Amalie Skram, men så ble det Bjørneboe i stedet. Vera Henriksens trilogi har jeg stående ulest i hylla.

Godt nyttår

Jeg kom litt seint med i lesesirkelen i for og fikk bare lest de to siste bøkene. I motsetning til mange andre her inne så er jeg ikke så flink til å kommentere trådene med bevingede ord og innsiktsfulle og spennende kommentarer. Likevel har jeg stor glede av å delta i fellelesningen og lese andres kommentarer.

Gleder meg til fortsettelsen.

Jeg startet så vidt på denne boken nå nylig, og ser jeg dessverre ikke har mulighet til å rekke å lese den ferdig i tide. Hadde sett frem til å lese den med dere, men jeg fikk aldri prioritert å sette meg ned med denne boka. Håper å få lest den ved en senere anledning, og da klikke meg tilbake til denne diskusjonstråden for å lese deres meninger om den.
Må bare beklage at jeg ikke klarte å delta denne gangen. Satser på at jeg blir mer aktiv med neste bok :)

Las den som 46-åring. Det gjekk heilt fint det også.

Den første Hunger Games-boka har jeg akkurat lest. Gode ungdomsbøker kan med fordel leses av oss som rundet 20 for noen år siden :-)

Dette skjer ganske tett innpå episoda der ho snikles i spesialisten sine papir. Men forteljarstemma har gått attende til første person under denne siste legetimen. Dei andre omtaler henne enno som jente, men det var det å slå opp hypospadi på biblioteket som fekk Cal til å forstå at ho var gut, og som utløyste distanseringa til tredje person. Spesialisten sine papir i neste scene stadfesta berre det ho alt hadde forstått.

På første sida i boka seier forøvrig forteljarstemma at han blei gjenfødd som gut på akutten ved Petoskey, altså etter traktorulykka. Rett nok var det her at legane blei merksame på den spesielle tilstanden, men i mine auge skjer "gjenfødinga" i det Cal sjølv innser at han er meir gut enn jente.

La de forøvrig merke til at under spesialistbesøket, i det Calliope har slått opp tilstanden sin i eit leksikon på biblioteket, korleis forteljarstemma slår om frå første til tredje person? Eg oppfatta dette som ein subtil måte å få fram korleis dei leksikale opplysningane skipla om på tilværet hennar på.

Apropos "Syng nå, O Muse" frå innleiinga, på side 390 vitjar Calliope ein spesialist på kjønnsidentitet:

"Du må være Calliope." Han smilte, avslappet. "Husker jeg mytologien ordentlig, da, tro? Calliope var en av musene, ikke sant?"
"Jo."
"For hva da?"
"Elegien."
"Intet mindre", sa Luce.

Og er det ikkje nettopp ein serie elegiar Calliope framfører i løpet av boka? Elegiar over Smyrna, over Detroit, over Gjenstanden, over familien sin? Her har forfattaren etter mitt skjønn gjort eit elegant val av namn til hovudpersonen. Og eg skammar meg over at eg ikkje forstod det før på side 390.

Dette synes jeg var en god omtale, Anniken, selv om jeg ikke hadde det samme utbyttet av boken som deg. Jeg er enig med deg i det du skriver om Desdemonas og Leftys reise, både den følelsesmessige og den fysiske. For meg var den første delen av boken definitivt den beste. Humoren du nevner, fant ikke jeg. Kanskje et av de største savnene sett med mine øyne. Så forskjellige er vi altså.

Jeg er også enig med deg i at Calliope forteller sin historie lavmælt og uten store fakter. Det liker jeg. Men jeg savner, som deg, sårheten i hennes historie. Ikke nødvendigvis en «berg og dalbane» i følelser, men at forfatteren i større grad hadde maktet å fremkalle en innlevelse og medfølelse hos meg, både med Calliope, foreldrene og bokens øvrige personer.

Det er ikke godt å si hva som gjør at vi opplever en bok så forskjellig. Hva som treffer oss i hjerterøttene, eller ikke. Skal jeg prøve å nærme meg en forklaring, så opplevde jeg vel denne bokens indre handling som relativt overflatisk.

I ein artikkel i Dagbladet for nokre år sidan kjem det fram at nordmenn i gjennomsnitt når botnen av midtlivskrisa når ein er 43,9 år gamal. Sjølv førebudde eg meg på dette det året eg fylte 42, og kjøpte meg motorsykkel. Det var nok eit godt, preventivt grep, for eg merka ingenting til nokon midtlivskrise.

Hele boken. Da er siste side lest og boken slått igjen. Jeg må si at jeg likte denne boka veldig godt. Den har et språk som krevde langsom lesing. Hver setning måtte leses nøye, det gjorde at jeg har brukt lang tid på den, men samtidig syns jeg historien var så fasinerende at jeg bare måtte lese videre. Bokas historie var nokså springende, noe som krevde av meg som leser at jeg følgte godt med. Tidvis var den også veldig spennende, med haiketur og biljakt. Og interessant å få et innblikk i noen jeg ikke visste noe om. Syns også det var morsomt hvordan forfatteren dukket opp regelmessig og henvendte seg til meg. Jeg syns jeg ble kjent med Cal jeg. Nesten litt trist å ikke få følge med videre. Boka er nøkternt og usentimentalt skrevet, men ble jeg grepet allikevel. Ja jeg tror det. Innimellom. Og denne boken skulle jeg ønske ble film.

Jeg er også ferdig med boken. Omfangsrik sak som favna vidt både i tid og tema. Jeg likte den godt. Jeg ser ikke alle er like fornøyd, men jeg ble grepet av Cal's historie. Og litt humor skader ikke, selv om det ble mindre av det etter hvert.

Kanskje kan delar av inntrykket ditt oppsummerast med forfattaren sine eigne ord? Frå side 225, eller første side i kapittelet som heiter "Værsgoher!"

Skal jeg komme rett til saken? Nei, i ro og mak, det er måten å gjøre det på.

Slutten av bok 2:
Eg har store problem med å forstå kvifor dette biletet skulle vere så skadeleg for Dukakis sin presidentkampanje, medan Margaret Thatcher hadde stor sukses med ein etter min meining mykje meir malplassert positur 2 år tidlegare. Forstå det den som kan. Eg forstår i alle fall at det er bra at eg ikkje har PR-kampanjer som leveveg.

Hei igjen,

For det første:
GOD JUL til alle :-))

For det andre:
Jeg håper å kunne delta i felleslesinger, diskusjoner og bokforslag/-valg igjen utpå nyåret.