Bokelskere.no

Den står på favorittlista hos meg også, men jeg gleder meg stort til å lese den omatt. Jeg er heller ikke særlig flink til å "felleslese". Spesielt når det gjelder bøker som griper litt fatt i meg, har jeg ikke nok sjøldisiplin til å gå i takt med leseplanen; jeg leser videre og videre til boka er utlest. Likevel setter jeg stor pris på lesesirkelen og alle innspill fra andre lesere.

Jeg håper du ikke parkerer deg helt på sidelinja, men kommer med dine tanker undervegs.

Gratulerer til Margfolket! Selv om jeg håpet i det lengste på Jesusevangeliet, stemte jeg på Margfolket i første runde. Ville gjerne ha vært med på den, men rekker dessverre ikke å skaffe den før avreise.

Lykke til med felleslesingen! Kanskje jeg rekker å henge meg på mot slutten.
Noe av min motivasjon for å være med i leseklubben er jo nettopp å få lest bøker jeg ellers ikke ville ha lest :-)

Margfolket av Keri Hulme blir neste bok ut i kategorien nyere verdenslitteratur.

Boka ble utgitt på New Zealand i 1984 og vant den anerkjente Bookerprisen året etter.

På bokelskere.no har romanen fått 5,31 i gjennomsnitt basert på 26 terningkast.

Diskusjonstråd kommer etter hvert.

Når valet etter kvart blir avgjort; kan ein legge inn nokre dagar "handletid" før start av lesinga? Det er kjedelig å kome på etterskudd frå start fordi ein ventar på bok i posten.

Eg dreiv også og telte på knappane, heilt til eg oppdaga at eg berre har glidelås.

Eg har ikkje gitt opp tanken om å lese ei brasiliansk bok saman med dykk. Ei bok eg har sett har kome på norsk nyleg er Stjernens time av Clarice Lispector. Denne kortromanen frå 1977 handlar om ei fattigjente som har flytta frå Nordaust-Brasil til storbyen Rio, og er mitt forslag denne gangen.

Det vesle eg har lest om boka får meg til å tru at stilen har ein del til felles med Jon Fosse sin trilogi om Asle og Alida. Terningkasta på bokelskere spriker veldig, dette kan tyde på at boka er diskusjonsverdig.

Jeg foreslår "En passende ung mann/A suitable young man" av Vikram Seth. Til tross for at jeg kjøpte den da den var ganske nyutgitt har jeg aldri fått lest den, men jeg liker - ja, beundrer -Seth og tror denne romanen må egne seg veldig bra som samlesing!

TILLEGG: Jeg glemte å gi en kort presentasjon av romanen! Jeg har sett den beskrevet som en "epic love story" fra 1950-tallets India. Og her er en bokomtale fra nettstedet Publishers' Weekly. Boken solgte i bøtter og spann da den kom i 1993 - så det er kanskje flere enn meg som har den i bokhyllen allerede?

Jeg foreslår Margfolket av Keri Hulme.

Det er ei bok fra New Zealand som jeg husker jeg syntes var veldig god da jeg leste den som ny bok på 80-tallet. Jeg har nå bestilt den på engelsk (The Bone People),da jeg har planer om å lese meg litt opp på New Zealand før jeg skal en tur dit til våren. Jeg er spent på om den gjør samme inntrykk 30 år seinere.

Om få dager tar jeg en frakoblet periode på et par uker, så jeg blir ikke med i sluttspurten. Derfor skriver jeg ned noen tanker jeg har nå, etter å ha lest ut boka. Skal prøve å finne tråden igjen når jeg er tilbake i hverdagen.

«Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.» Sitatet er velkjent og stammer fra den romerske komediedikteren Terents, som levde et par hundreår før vår tidsregning. Jo mer jeg leser av Bergljot Hobæk Haff, desto mer får jeg følelsen av at hun levde og skrev i samsvar med dette livsmottoet.

Det samme kan man neppe si om hovedpersonen i Renhetens pris. Oppvokst som han er blant munker, geistlige og lærde er han fullstendig uvitende om befolkningens skikker og uttrykksmåter, og alt det dagligdagse og folkelige han møter på sin veg, tolker han glatt som djevelens verk. Han har svært tidlig i livet besluttet å være seg sjøl nok, og avviser alt og alle som prøver å nærme seg på det menneskelige plan. Det er ikke lett å finne formildende trekk ved denne sjølrettferdige outsideren, men valget av hovedperson er mer eller mindre typisk for Hobæk Haff: Hun velger seg tapere og utstøtte – til og med slike som er utstøtt ut fra det de tror er egen fri vilje.

Desiderius er ingen sympatisk person. Ikke engang da han skjønner at han har lidd nederlag, tar han noe oppgjør med seg sjøl. Riktignok tyr han til ekstreme tiltak for å gjenopprette sin egen «renhet», men gir likevel aldri slipp på sin egen utilnærmelighet og menneskeforakt.

Denne boka leste jeg for mange år siden og likte den godt, delvis fordi selve historien var spennende, delvis fordi den tegnet et godt tidsbilde og ga rikelig anledning til sympatier og antipatier. Denne gangen har jeg prøvd å konsentrere meg om historien til Desiderius, og innser nå at det er denne skjebnen forfatteren har ønsket å formidle. Hva skjer med et begavet menneske som så å si fra fødselen av isolerer seg fra all menneskelig kontakt og sympati? Som har som sitt eneste mål å bli best på alle områder, uansett hvor mange han må tråkke på? Som trass i alle hint og advarsler tviholder på at det er han som har rett og alle de andre som er frafalne?

Det er ikke lett å mobilisere noen særlig sympati for inkvisitoren her, men jeg må innrømme at skildringen av livet hans fra fødsel til død har gjort et sterkt inntrykk. Han betaler en høy pris for å beholde illusjonen om renhet.

Når historien i tillegg er fortalt i et flytende og prikkfritt språk og med både humor og ironi, er jeg solgt. Sekser!

Takk, alle samlesere, for at dere stemte fram denne og ga meg muligheten til å lese den med nytt blikk! Jeg håper noen av dere kanskje har fattet interesse for en av våre mest særpregede nåtidsforfattere og vil lese mer av henne.

Då har eg avslutta historia om den usympatiske Desiderius. Han var ikkje akkurat hyggelig å bli kjend med, sjølv om Haff har skrive ei god historie.
Stakkars Beatrize de Mendoza som vart skulda for å ha født eit barn som djevelen sjølv skulle vere far til......Det er ufatteleg for oss i vår tid å sjå kva som styrte samfunnet og kyrkja i mellomalderen.
Hoff skriv godt, og får fram det uhyggelige og som Gretemor seier: "Forholdet mellom skuld og skam. Såg ein stad at boka nesten kan karakteriserast som ei form for krim.

Må elles sei at også reint språkleg var dette spennande, med alle dei spesielle uttrykka frå kyrkje og klostermiljø (som ikkje er daglegtale, akkurat), og elles i ein noko konservativ stil.

Takkar for samlesinga av ei interessant bok frå ein epoke som vi vanlegvis ikkje høyrer så mykje om! :-D

Det er aldri feil å lese, eller i dette tilfellet å høyre, gamle røverhistorier i fullstendig utgåve. Eg har truleg lest ei forenkla og nedkorta utgåve av denne som liten, og «Robinson Crusoe» har etter kvart blitt mykje meir enn tittelen på ei bok, det har blitt eit begrep, eit bilete på eit einsamt liv på ei aude sydhavsøy. Derfor er det lett å tru at ein stort sett veit kva denne boka handlar om. Men eg vågar påstanden at dei aller fleste som finn på å lese boka vil oppdage at dei kan berre fragment av historia. Og lokaliteten til øya er slett ikkje der eg hadde venta.

Det er vanskelig å ta inn over seg at denne historia snart er 300 år gamal. Rett nok er språket modernisert, men sjølve forteljarstilen framstend som uventa moderne. Skildringane er veldig detaljerte, og det er lett å leve seg inn i handlinga. Stort sett er det rasjonelle handlinga og val som gjer at hovudpersonen greier seg såpass bra, men ein porsjon flaks av og til er heller ikkje å forakte.

Underhaldande og velskriva bok, og når i tillegg opplesaren på Loyalbooks gjorde ein framifrå jobb så var det berre å leite fram eit av dei høgare terningkasta.

Boka ble med på hytta forrige helg. Med fravær av TV og mobildekning, var det perfekte forhold for ei god bok - og for ei bok! Jeg ble fullstendig fengslet, og leste den ut et par dager ut i uka. De bøkene jeg har lest av henne tidligere, har vært veldig forskjellige, men stort sett gode. Her virker det som om hun utfolder fortellergleden uten hemninger, og bruker alle knep og virkemidler for å holde på interessen. Og for min del fungerer det veldig godt. En del frampek gjør at det går an å skjønne mye av sammenhengen før den blir avslørt i klartekst, men samtidig har hun mange sidesprang og tvister underveis som overrasker.

Jeg lurer litt på om Desiderus egentlig angrer på det han har gjort. Det virker ikke som han har mye innlevelse og medfølelse med sine ofre i ettertid, heller. Jeg får en følelse av at han angrer mer fordi det har ødelagt hans krav til seg selv om renhet, enn av empati for ofrene. Det er mulig jeg drar for raske slutninger og har lest boka i for stort tempo, så jeg har ikke noen eksempler som underbygger dette. Som sagt, så er det bare en følelse jeg sitter igjen med. Er følelsesmessig avstumpethet den prisen han har betalt for sin kamp for renhet?

Uansett synes jeg dette var en lesefest! En spennende fortelling, lagt til en periode med viktige historiske hendelser. Religion som maktmiddel har, og har hatt, store konsekvenser. Jeg leste denne uka at etterkommerne av de jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 nå kan få spansk statsborgerskap.

Du skriver:

Det er et diskutabelt spørsmål om hvor mye en forfatter kan skrive troverdig om en tid som ligger så langt tilbake. Og om et lukket miljø som hun selv trolig ikke har personlig erfaring med. Fortellerstemmen er også et "jeg".

og:

Generelt er jeg nokså skeptisk til at man kan leve seg inn i, eller i hvert fall skrive seg inn i noe som på mange måter er ukjent for oss.

...men troverdig og troverdig - er det så stor forskjell på historiske romaner og "andre romaner" i så måte, da? Jeg leste for eksempel en "nåtidsroman" av Siri Hustvedt for et par år siden, og likte den godt, men fortellingen var sett fra en manns synsvinkel og akkurat i den boken syntes jeg ikke dét var helt overbevisende. Mens i romanene "Home" og "Gilead" av Marilynne Robinson kjøpte jeg uten å nøle det mannlige perspektivet, selv om forfatteren som kvinne umulig kan ha "personlig erfaring" med det å være mann og å betrakte verden fra en manns synsvinkel.

For min del synes jeg (gode) historiske romaner er en kjempegod inngangsport til fjernere tider - man sitter jo hele tiden og vet at dette er ikke "sannheten", men det kan kanskje ha vært slik menneskene den gangen levde og tenkte. - For den saks skyld er ikke øyenvitneskildringer noe mer pålitelige enn romaner, ei heller historikeres tolkninger kan man stole helt og holdent på. For også historikere vil forstå fortiden i lys av egne erfaringer, kunnskaper og samtidige "sannhetsoppfatninger". Summa summarum: ikke ta det ille opp at jeg problematiserte dine utsagn, jeg synes det er interessant å gå inn i problemstillingen de reiser!

Jeg hadde egentlig tenkt å være med på denne felleslesninga, jeg var med å stemme fram boka. Jeg har tidligere lest "Heksen" av Hobæk Haff, og hadde lyst til å prøve mer. Men det har vært hektisk, og etter rask kikk etter boka i lokale bokhandler og på lokalt bibliotek har jeg ikke fått tak i den. Innser nå at jeg er så mye på etterskudd at det dessverre ikke blir noen deltakelse denne gang, håper å komme sterkere tilbake.

Men ut fra diskusjonen dere har hatt så langt har ikke lysten på å lese boka minket, så jeg skal prøve å få lest den en gang seinere.

Har lese halve boka, og trur eg må verte einig med meg sjølv om at innhaldet ikkje alltid egnar seg til kveldslektyre. Teksten er såpass metta med viktige opplysningar at eg må hovudet klart for å få med meg alt.
Elles så har eg faktisk oppfatta at Hobæk Haff har fått med den andaluciske frigjeringa frå maurerane i 1492 - eit årstal som har hatt mykje å seie for spansk historie. Både Granada og Alhambra har fått plass i historia, og det er ein by og eit palass som betyr mykje for meg personleg, og som eg meir enn gjerne reiser tilbake til.

Ser fram til framhaldet, og til å lese meir om Beatrize og hennar lagnad.

Jeg hadde boken stående ulest, så nå er dere min drahjelp til endelig å få lest "Renhetens pris". Jeg har lest endel om inkvisisjonstiden i Spania fra før, så det blir interessant å følge Hobæk Haffs dypdykk inn i denne epoken. Er det noen av dere som festet dere ved stedsangivelsen Roncevalles i starten av boken (s. 17 i min utgave)? Det er bare et sted fortelleren drar forbi - men Roncevalles, eller Ronsarevollen som det ble kalt på norsk, er et mytisk sted i europeisk heltediktning, nærmere bestemt Rolandskvadet. Det skal ha foregått et stort slag mellom kristne og muslimer der - men dagens historikere mener at det i realiteten ikke var noe viktig slag som fant sted der. Selv om det (så langt jeg har lest) ikke er noe som tyder på at Bergljot Hobæk Haff har gitt Roncevalles noen sentral plass i boken, tenker jeg at det er neppe tilfeldig at hun fletter stedsnavnet inn i nettopp denne fortellingen.

Det verkar som om den spanske inkvisisjonen var meir infam enn det som vart praktisert elles rundt i Europa?

Det er vel ikke så rart at de spanske regentene gikk enda hardere til verks enn man gjorde i resten av Europa. Ferdinand og Isabella brukte inkvisisjonen som et maktmiddel i sin gjenerobring ("La Reconquista" er den historiske betegnelsen på spansk) av den iberiske halvøya, som hadde vært under maurisk (= arabisk, altså muslimsk) styre i 700 år. Så religionen ble brukt i det som egentlig var en kamp om herredømmet i Spania. Muslimer (og jøder) ble definert som en ytre fiende, for at kongeparet Ferdinand av Aragon og Isabella av Castilla skulle kunne befeste at det var de som var de rettmessige herskerne. I de øvrige europeiske landene hadde de kristne herskerne ikke den samme "truede posisjonen" politisk sett; følgelig var det ikke en like innbitt krig som den som pågikk i Spania.

Et lite, men forhåpentligvis tankevekkende sidesprang.

I sommer besøkte jeg Steilneset, Minnested for de trolldomsdømte i Vardø (jeg kommer aldri mer til å ta ordet heks i min munn om disse menneskene). Det var en gripende opplevelse. Minnesmerket fremsto svært enkelt; en lang, smal og mørk korridor og utenfor den en brennende stol. Ingen oppslag, inngangspenger eller, gud forby, salgsboder.

I den mørke korridoren fantes et minne over hver av de 111 kvinnene og 24 mennene som ble dømt for hekseri og brent i Finnmark fra 1600 til 1692. En liten glugge, en naken lyspære og et oppslag. Teksten på oppslaget er en transskripsjon av de gamle rettsdokumentene, utført av historiker Liv Helene Willumsen. Her kunne jeg for eksempel lese at Christen Skredder var anklaget for å ha praktisert trolldom sammen med samen Morten Olsen. Begge var videre anklaget for å kastet en dødelig forbannelse over embetsmannen Hans Olsen Kofoed. Både Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt til døden på bålet. Deres eiendeler tilfalt Kongen.
Det samme går igjen i svært mange av rettsdokumentene. Den dømte er gjort til syndebukk for plager, ulykker og død som rammer en annen. Anklagene fremstår nærmest som påskudd. Mange har tilstått – etter å ha blitt torturert i kjelleren i Vardøhus festning.

Hvorfor ble hekseprosessene så omfattende i Finnmark? I kulde og mørke, langt mot nord og «utenfor folkeskikken» er det kanskje ikke så rart at disse tankene fikk spre seg. Her er også hull i fjellet, som skulle være direkte nedganger til helvete. Viktigere er det å se på prosessene som en religionskrig. Kirkens og kristendommens kamp mot den gamle folketroen, som det fantes rikelig av i nord. Prester og embetsmenn mot kvinner og menn som praktiserte gammel folkemedisin, ikke innrettet seg etter kirkens bud, eller var kommet på siden av samfunnet på en eller annen måte.

Vår «inkvisisjon» var virksom snaut hundre år etter at jeg-personen i Renhetens pris utfører sin tjeneste så nidkjært. Marit skriver at hovedhensikten i Spania var å renske ut jøder og muslimer. Det får vi tidlig hint om. Klosterets priorinne selger gavene fra dona Beatrize’s for en slikk og ingenting; «smykker av en så skremmende skjønnhet at enhver kunne se at de ikke var tilvirket av kristen hånd». De hadde noe østerlandsk over seg. Den slu juvelereren «stilte priorinnen overfor valget mellom å bli under den mauriske svøpe eller å skille seg av med smykkene til spottpris».

Også jeg tror at denne samlesinga (bedre betegnelse enn 'felleslesing' - etter mitt syn) blir en positiv opplevelse.
Har lest noen titalls sider og er allerede imponert over Bergljot Hobæk Haffs fortellerglede og litterære skrivestil.
Så langt virker det som Renhetens pris kan betegnes en slags thriller-aktig historisk roman.

Spania skilte seg fra andre områder ved at inkvisisjonen fra 1400-tallet var et statsanliggende (initiert av Ferdinand og Isabella) og ikke sprang ut fra kirkelige ønsker. Fra pavelig hold var det en viss motvilje mot å gi samtykke til slik statskirkelig virksomhet.

Dessuten var det visst ikke så vanlig at inkvisitorene beskjeftiget seg med "privatmoralske" affærer - hensikten var i hovedsak å renske ut jøder og muslimer. Hekseprosesser var det for eksempel svært få av før i seinere århundrer, både i Spania og ellers i Europa.

Men "vår mann" Desiderius er nok ekstra nidkjær i tjenesten; allerede tidlig i boka blir det jo klart at han ikke går av vegen for å intrigere seg til fordeler som kan fremme karrieren hans.