Bokelskere.no

Bra at du responderte på dette, annelingua. Jeg har, som deg, hverken konkludert på spørsmål en eller to.

Ang. punkt en – ja, det finnes dummere ting å bruke penger på, og uten tvil også bedre. Litt overflatisk sagt begynner jeg å bli lei av at Norge skal være «verdensmestre» på alle områder. Mitt provokatoriske spørsmål er – hvem tjener på at Norge blir hovedland på litteraturmessen i Frankfurt; den alminnelige leser, forfatterne, forlagene … Artikkelen peker på «betydelige ringvirkninger for næringslivet og turismen». Tja, jeg vet lite om dette, men har mine tvil.

Og siden punkt én var begrunnet i punkt to, at vi har litterære «verdensstjerner» i fleng, ble dette enda mer tankevekkende. Til dels utløst av en tråd der Solbjørg S.S. etterlyser god, norsk samtidslitteratur, og knapt har fått respons.
Det at f.eks. Jo Nesbø selger i bøtter og spann i inn- og utland oppfatter jeg mer som et resultat av en bevisst og langsiktig forlagsstrategi, enn at han er en litterær verdensstjerne. Dristig av meg å si, siden jeg kun har lest en bok av Nesbø. Men jeg har lest en grundig artikkel i Dagens Næringsliv om hvordan forlaget har bygd han opp.

Selvfølgelig har vi mange gode samtidsforfattere, men hvem gjør seg fortjent til benevnelsen «verdensstjerne», og hva innebærer det egentlig?
Du har sikkert rett i at Solstad, Petterson og Jon Fosse (sistnevnte har jeg ikke lest) hører hjemme her. Og Ida Hegazi Høyer har jeg (rødme, rødme) ikke hørt om, et interessant tips. Jeg leser altfor lite nyere, norsk litteratur.

Uansett interessant å lufte noen tanker om disse spørsmålene.

Skal staten bla opp 55 millioner kroner for at Norge skal bli hovedland under bokmessa i Frankfurt 2019?

Og stemmer det at «Med forfattere som Karl-Ove Knausgård, Åsne Seierstad og Per Petterson i stallen har Norge nok av verdensstjerner å ta av»?

Du behersker i alle fall kunsten å ha mange tanker i hodet på en gang. Jeg liker den innstillingen til verden.

Var inne og leste omtalen av boka... tusen takk for tips:)

Det hadde vært artig å se hvilke fancy varianter du har på lur. Men forslaget ditt er utmerket. Minner meg litt om andre "oppskrifter" på mysterieløsning: Cherchez la femme; Follow the money osv.

En meget underholdende bok av religionshistoriker Øystein Morten. Boka er lagt opp som to parallelle historier. På den ene siden følger vi Morten i nåtid hvor han prøver å finne ut om Olavsbeinet som man har i St. Olavskirken i Oslo faktisk stammer fra Olav Haraldsson eller ikke, på den andre siden får vi også historien om Olav den Hellige. Begge deler er interessanse, den første fordi vi får innblikk i forskning og detektivarbeid, den andre fordi historien om Olav Haraldsson er veldig interessant. For meg som historiker med middelalderen som fagfelt er helt klart delen om Olav Haraldssons liv og virke mest interessant. Morten klarer å gi liv til den etter hvert kjente historien. Han skriver veldig, veldig godt. Han benytter seg av spenningsjangerens metodikk med korte kapitler som gjør at vi hele tiden vil lese videre. Dette er etter min mening den beste fremstillingen av Olav Haraldsson som er skrevet.

Anbefales for alle som er interesserte i norsk historie, vikingtid og middelalder.

Plausibelt.

Har akkurat begynt på den i dag, etter mange anbefalinger, og den er akkurat så god som jeg håpet! :-)

Denne fikk terningkast 6 fra meg også. Historien var meget god og spennende, og boka hadde et godt driv med troverdige karakterer. Hadde ikke lest noe av Lars Mytting tidligere, men nå står Vårofferet på lista mi over bøker jeg skal lese. Håper den også er god :)

Takk for tipset! Skal sjekke det ut.

"De som har lest "Meistaren og Margarita" av Mikhail Bulgakov er overbegeistret"

Å nei da. Ikke alle.

Du har helt rett, Karin. Jeg har lest Brekkukotkrønike og blitt begeistret!

Nå har jeg også lest ut boka, og det var med stor glede jeg las den. Det er ingen tvil om at han en særdeles skrivefør mann med sine utrolig gode og levende skildringer av naturen, mennesker og dyr.
Han skriver nok slik livet fortonet seg for mange islendinger i virkeligheten også på den tiden. Det var hardføre folk som levde i pakt med naturen som kunne være nådeløs spesielt vinterstid, så også her i boka. Det er nesten så en fryser med de.
Her i boka finner en mange hverdagslige dramaer for de menneskene som klorer jeg fast. Befriende å slippe å lese utbroderinger om intime detaljer menneskene mellom som det er så proppfullt av i dagens litteratur.
Jeg synes Laxness og Hamsun har det til felles at de bl.a. er mestere i personbeskrivelser, de skriver om menneskeskjebner på godt og vondt, om ekte hverdagsmennesker i sin tid og i sine miljøer.
Jeg mener de er sine Nobelpriser verdig, ingen tvil om det.
En annen bok av Laxness som jeg vil trekke fram er den fantastiske boka Brekkukotkrønike
De av dere som likte "Sin egen herre" vil jeg tro blir begeistrer for Brekkukotkrønike også.

Men en uttalelse om at menn i sin alminnelighet drømmer om å utøve vold, klarte jeg ikke helt å fordøye. Får håpe det bare var en tabloidisering av hva han egentlig sa.

Bra at du tok dette forbeholdet, for sitatet er nettopp en tabloidisering av hva Kim Leine, og også Kjell Westö, sa. Det begynner å bli en stund siden møtet, så jeg husker ikke eksakt hva de sa, men innholdet i det. Etter å ha snakket mye om krigens gru, kom de inn på at krig også kan ha en positiv side. At det for mange, og kanskje spesielt unge menn, oppleves meningsfylt å kjempe for sitt land og for sine verdier, om nødvendig med våpen. Dette er vel kjent fra uttalelser fra norske motstandsmenn- og kvinner fra 2. verdenskrig. Mange har beskrevet krigsårene som sterke og meningsfulle. «At menn i sin alminnelighet drømmer om å utøve vold», må stå for Telemarksavisas regning.

Linnas Nordstjernetrilogi har jeg på svensk. Har notert de norske utgavene på ønskelisten. Enig med deg i at dette er interessant stoff. I første omgang vil jeg lese Westös Svik 1938 og Leines Profetene i evighetsfjorden.

Avgrunnen får komme etter hvert. En artighet – Avgrunnen på norsk (som Leine selv har skrevet/oversatt) er mange sider, tror han sa tre-fire kapitler, lengre enn den danske Afgrunden. Dette forklarte forfatteren med at norsk er hans følelsesspråk, morsmålet, og dermed fløt pennen lettere på norsk enn på dansk.

Den har jeg nok ikke lest. Så jeg skal se om jeg får tak i den enten på mitt lokale bibliotek eller andre steder. Har vært vært interessert i Sovjet/Russland i en god del år og planla å reise til Russland for en del år siden. Men så ble en venn av meg som var der angrepet av nynazister på gata i Moskva og jeg ble skremt fra det. Kjenner nok mennesker fra Russland at det ikke er representativt, men bestemte meg etter denne hendelsen å like landet og regionen godt på avstand.

Jeg leste den mest fordi jeg 1) liker å lese om Russland/Sovjet og 2) fordi boka (av grunner jeg ikke skjønner) ble nominert til noen tunge priser da den kom ut.

Har hatt god erfaring med britiske forfattere som skriver om Russland/Sovjet. Nå vet jeg at Robert Harris og Julian Barnes er enda mer eksepsjonelle enn jeg trodde.

Vi endte opp på samme terningkast, ser jeg. Hadde det ikke vært en boksirkel-bok, så hadde jeg nok avbrutt halvveis. Maken til stereotypier skal man lete lenge etter.

"I smelled it before I saw it. There was a crowd of people standing around on the pavement and in the road, most of them policemen, some talking on mobile phones, some smoking, some looking, some looking away. From the way I came, they were blocking my view, and at first I though that with all the uniforms it must be a traffic accident or maybe an immigration bust. Then I caught the smell. It was a smell like the kind you come home to if you forgot to put your rubbish out before you go on holiday- ripe but acidic, strong enough to block out the normal summer aromas of beer and revolution. It was the smell that had given it away." Snowdrops

Enda jeg liker å tro at jeg er et velinformert menneske om samtiden og de viktigste politiske og økonomiske tendensene i de mest innflytelsesrike landene i verden, blir jeg stadig minnet på hvor liten boblen jeg lever i er og hvor lite det jeg vet legger gale føringer på mine forventninger til litteratur som kommer fra visse land.

Ta engelske A.D. Millers «Snøklokker»: Handlingen foregår i Russland etter kommunismens fall. Landet henger knapt sammen, oligarkene har lagt beslag på betydelige offentlige ressurser og vanlige russere som drømmer om å komme seg opp og ut, har lidd nok og lært at den eneste måten en kan vinne på, er ved å stjele, lure og om nødvendig- drepe.

Liket som blir funnet i sitat over, er bare én av mange som pleier å dukke opp fra under snøen så snart våren smelter bort snøen i og omkring Moskva. Scenen minnet meg så sterkt om funnene av ofrene til den unge russiske seriemorderen Alexander Pichushkin, at jeg lenge var sikker på at det var det boka kom til å handle om. Det gjør den ikke. Så trodde jeg at Nick, den engelske forretningsadvokaten som er hovedpersonen i boka, kom til å ha en eller annen tilknytning til MI6. Heller ikke dette stemmer.

I stedet handler hovedhistorien om en mann som, blindet av begjær og kanskje kjærlighet, blir involvert i en bedragerisak som får tragiske konsekvenser. Det er en interessant historie, velskreven også. Men den er dessverre langt fra like fengende som bi-historien.

I den er Nick og en kollega i gang med å fullføre en låneavtale for et selskap med nære bånd til Kreml. Deres oppgave er å forsikre seg om at investeringen faktisk blir brukt til det den er ment for og at staten stiller opp som garantist hvis alt går galt og selskapet ikke makter å betale tilbake det betydelige lånet.

Lenge ser det ut til at de skal klare oppgaven med glans. Den uavhengige inspektøren de hyrer til å gå selskapet etter i sømmene, leverer en tilfredsstillende rapport. Garantien kommer inn som ventet. Lånet på flere hundre millioner dollar blir overført. Og det er da ting begynner å spore av: Inspektøren forsvinner, energiprosjektet pengene skulle finansiere viser seg å bare eksistere på papiret, pengene er borte og Kreml har ingen planer om å ære noe som helst.

Første nå, etter å ha frustrert leseren med sin nesten grenseløse naivitet, åpner Nick øynene og begynner å bruke hjernen til å orientere seg om ståa. Og sannhetene som demrer for ham, at både karrieren og livet står fare, får ham endelig til å se verden slik den er og handle deretter. Men Nick er ingen superhelt og Moskva er ikke et sted hvor ærlige mennesker vinner frem fordi de har sannhet og moral på sin side. Tvert imot ender slike mennesker døde under snøen. Moskovittene har til og med et navn for dem; snøklokker

Selv om «Snøklokker» er en godt skrevet bok med karakterer av kjøtt og blod og noe viktig og vektig å si Om Russland, subber og surrer boka for ofte og for lenge til at den gjør et varig inntrykk.

Den er altså ikke noe for deg om du leter etter en over gjennomsnittet god bok om Russland.

Dessverre.

Et lite PS til mitt svar nedenfor (ang. "Markens grøde"):

Hentet fra det innledende essayet i Verdensbibliotekets utgave:

Om denne forskjellen på verkene sier Halldór Laxness selv: "Det er blitt sagt at Sin egen herre til en viss grad er et plagiat av Hamsuns Markens grøde. På et vis kan man si det er riktig siden det der stilles samme spørsmål som i Markens grøde - på tross av at svarene riktignok er stikk motsatte av Hamsuns svar. Jeg mener ikke å si at alle samfunnskonklusjoner - eller andre konklusjoner - i Sin egen herre er riktige, men vissheten min om at Hamsuns samfunnskonklusjoner i Markens grøde stort sett var gale, var til stede mens jeg skrev boken. Disse to bøkene har til felles, riktignok med tusen andre bøker, at de handler om bondespørsmål; men de har tydeligvis motsatt fortegn."

I diskusjonen her på tråden er også bøker av John Steinbeck blitt nevnt/diskutert.
Jeg har "Den gode jord" av Pearl S. Buck (Bokklubb-utgave, 1961) i bokhylla. Den leste jeg for en mannsalder siden, og den blir sammenlignet med "Markens grøde" i en artikkel i en av bøkene i Hamsun-selskapets skriftsserie:

Chengzhou He:
Seeing the World Through an Agricultural Lens. - A Comparison of Knut Hamsun's "Growth of the Soil" and Pearl S. Buck's "The Good Earth".

Og da skulle det ikke forundre meg om "Sin egen herre" kan sammenlignes med "Den gode jord".
Tenker jeg leser C. Hes artikkel på nytt snart.
Mer tvilsomt at jeg leser "Den gode jord" en gang til. Noen som har kjennskap til denne romanen/forfatteren (kan google den med tid og stunder)?

PS:
PS'et ble ikke så lite likevel. Kommer nok av at det bl.a. handler om Hamsun.