Bokelskere.no

Grei oppklaring. Det forklare jo kvifor Drep ikke en sangfugl blei så ulik.

«Ein litterær sensasjon» er muligens eit begrep som har blitt litt utvatna. Men nyhendet om at Harper Lee skulle gi ut ei ny bok, 55 år etter den einaste publiserte boka hennar, den særs vidgjetne og godt omtykte Drep ikke en sangfugl, må vel med rette kunne kallast ein sensasjon. Og når sjølve faktumet at boka kjem er ein sensasjon, så vil det også vere sensasjonelt å ikkje ha høge forventningar til sjølve boka. Sjølv gjorde eg mitt beste for å dempe forventningane i forkant.

Go set a Watchman blei ferdigstilt i 1957, skal ha blitt refusert, og i samarbeid med forlaget blitt bearbeidd til det som blei Drep ikke en sangfugl. Det må ha vært ei ganske radikal bearbeiding, for det er svært lite overlapp i dei to historiene.

I denne boka er Scout, eller Jean-Louise blitt ei ung dame, busett seg i New York, og kjem heim til Maycomb, Alabama, på ferie. Eg gjeng ut frå at alle som har flytta frå heimstaden merkar korleis den endrar seg over tid, og kjenner på vemod over at ting ikkje er som før. Slik er det også med Jean-Louise, men det er ikkje berre omgjevnadane som har endra seg. Avstanden mellom den svarte og kvite befolkninga har tilsynelatande auka. Ho finn også ut at faren Atticus og kjærasten Hank leflar med haldningar som ho ikkje kan tåle. Som kontrast til dette får ein innimellom servert barndomsminne, med persongalleriet frå Drep ikke en sangfugl.

Onkelen Jack er kanskje den personen eg likte best i boka. Ein eksentrikar, men med glimt i auget. Han prøver så godt han kan å hjelpe Jean-Louise å orientere seg i det moralske landskapet ho har kome attende til. Likevel er ikkje ein konfrontasjon med faren til å unngå.

Boka var fin, den, både som ei forteljing på eigne bein og som supplement til Drep ikke en sangfugl. Men det er lite truleg at den får ein like stor plass i litteraturen.

Alt du greier å grave fram! Artig.

Eg har kome i tankar om korvidt opptredenen til Conrad kan vere ein hyllest til han fordi han let handlinga i ei anna bok, Nostromo (Nostromo - wikipedia), foregå i eit fiktivt sør-amerikansk land som til forveksling liknar på Colombia.

I Nostromo er det også ein sølvskatt som forsvinn til sjøs. Hugsar de Florentino Ariza sitt ungdoms-prosjekt med å leite etter ein legendarisk sølvskatt? Er det enno eit ekko etter Conrad vi høyrer her, eller ser eg samanhengar som ikkje finnest?

Eg høyrde Heart of Darkness av Joseph Conrad som lydbok for få veker sidan, og oppdaga nyleg då eg bladde litt i Kjærlighet i koleraens tid at Conrad har ei bitteliten rolle i denne boka. Nær slutten (s.344 i mi utgåve) der det blir nøsta opp i dei lyssky affærene til Lorenzo Daza:

... en viss Joseph K. Korzienowski, av polsk opprinnelse, som var
blitt liggende her i flere måneder med besetningen på handelsfartøyet
Saint Antoine, under fransk flagg, i et forsøk på å sluttføre en grumsete våpenhandel. Korzienowski, som senere skulle gjøre seg
verdensberømt under navnet Joseph Conrad, opprettet kontakt, uten at
noen vet hvordan, med Lorenzo Daza, som kjøpte våpenlasten av ham for
regjeringens regning, ...

Eg har søkt litt på internett, utan å finne opplysningar om dette. Er det nokon som veit korvidt dette har bakgrunn i verkelege hendingar, eller er det berre oppspinn frå Marquez sin side?

New York Review of Books Fills a Niche by Reviving Forgotten Works

Og gretemor fant den lenken jeg lette etter, - sørstatene var skrevet med bindestrek! Men her var det ihvertall mange innlegg om sørstatslitteratur for dem som måtte være interessert i det!
Og i den sammenheng vil jeg altså anbefale William Faulkner.

Du husker rett.

Og takk for at du minnet meg om Det malte huset, - jeg har den stående på vent i hyllen!

Men fortsatt undres jeg over at jeg kan huske så feil, mener stadig det har vært en lignende tråd tidligere!

Jeg leser mer enn gjerne litteratur fra sørstatene. Bare fyll på med tips. Kanskje jeg finner denoe forfatteren i bokhylla nå i kveld.

Jeg trodde jeg husket at noen hadde etterlyst litteratur fra sørstatene, men da jeg nå søkte
opp "sørstat" i søkefeltet nederst i diskusjonsfeltet, kom det bare opp tre muligheter, og ingen av dem gjaldt det. Årsaken er at jeg har lest en bitteliten novellesamling av William Faulkner, "En rose til Emily", og den er til de grader fra sørstatene, - og ikke fra den idylliserende siden! Den inneholdt tre veldig gode noveller hvor man følte at man fikk sørstatene under huden, - han fikk vel ikke Nobelprisen uten grunn ;-)

Jeg er så usikker på om jeg skal gi denne biografien terningkast 5 eller 6! Jeg føler på en måte at det er feil å bare gi den 5, for både Astrid Lindgrens liv og person holder til en 6'er, - og det har forfatteren klart å vise! Men samtidig ergret jeg meg litt over fortellerstilen hans, og da opplever jeg det ikke som helt riktig å gi den en 6'er! Det var faktisk partier av boken jeg syntes ble litt kjedelige, hvor han gikk for grundig inn i en del detaljer. Og når han da ofte først forteller oss noe, for deretter å belegge dette med et sitat fra et brev og så attpåtil bruke det samme i en billedtekst, ble det i overkant mye.

Men, ved nærmere ettertanke, så tror jeg at jeg skal se gjennom fingrene med dette, det var nok bare jeg som var for utålmodig. Jeg hadde så stor glede av å lese om Astrid Lindgren, at jeg nå skal rette 5'eren til en 6'er! Forfatteren har klart å vise oss mennesket bak det ikonet hun er blitt for oss, og det var en stor opplevelse! Og han har vist oss hvordan hennes liv ble preget av den tiden hun levde i, og - ikke minst - hvordan bøkene hennes kan ta utgangspunkt i egne opplevelser. Særlig synes jeg han hadde et fascinerende grep ved å fokusere på hennes opptatthet av ensomhet, hvordan det kan være både et onde og et gode. Og for å være litt personlig, så kjente jeg meg veldig godt igjen i hennes glede over å være helt alene!

Jeg har lest boken på svensk og det opplevdes som veldig riktig, da kom alle sitater og uttrykk på hennes eget språk, Boken er jo opprinnelig skrevet på dansk og finnes da visst også oversatt til norsk, - men på svensk blir det riktigst!

Jeg anbefaler denne boken for alle som er opptatt av Astrid Lindgrens bøker, hennes liv gir en større forståelse av dem!

Gjett hva? Det er fredag igjen og jeg leser min første bok på lenge. Ikke bare leser jeg, jeg er allerede godt over halvveis i helgens bok. Det er en lettlest krimbok så det er ikke veldig utfordrende, men etter min lille kognitive svikt er det deilig å være i gang igjen.

Akkurat nå leser jeg She's Not There (TJ Peacock & Lisa Rayburn Mysteries Book 1) av Marla Madison. I løpet av helgen håper jeg å begynne på en bok til, men det er ikke bestemt hva det blir. Jeg har min Kindle med meg så utvalget er stort :-)

Med dårlig nett og min nye mulighet til å lese så stikker jeg nesa tilbake i boka, håper dere får en fin helg!

Takk for svar! Eg har kika litt i Wikipedia igjen, og har funne at det har noke med Seletøy til hest å gjere. Kanskje ikkje så rart, sidan han som skulle ha det var salmakar. På Wikipedia kallar dei det både ordepinne og selepinne.

Eg har nettopp avslutta Hoem si Slåttekar i himmelen
Sjølv om eg er nynorskbrukar, så var der eit par ord eg lurte på:
- innerstar s 153 i mi bok. Som innerstar arbeidde dei på Slutåsen for kosten og kleda.....
Og
- ordering,ordepinne s 267? Det står i same setning som han nemner søljer og metallkrokar...

Der var nok fleire eg stussa ved, då, men...

Hei! Med fare for å høres ut som jeg er 75 femti år før tida: Jeg sliter litt med å finne en skikkelig god bokkafé. Et sted der du kan synke ned i dype stoler eller sofaer, der du kan betrakte livet rundt deg og fordype deg i en god bok. Mitt problem er den evinnelige musikken de har på ALLE kafeene. Jeg forstår at det kanskje ville være rart å ikke ha noe musikk i det hele tatt, og at det ville være kjedelig for dem som jobber der. Men det er alltid sånn at når jeg virkelig forelsker meg i en kafé, og går dit flere ganger i uka, begynner det alltid å irritere meg ganske kjapt at musikken er for høy, for bråkete osv. Det gjør det vanskelig å lese, enten det er pensum/skolearbeid eller skjønnlitteratur. Mange spør hvorfor jeg ikke bare leser hjemme, eller på biblioteket. Men det er noe eget med kafeer, du blir inspirert på en annen måte, leser på en annen måte. Spesielt hvis jeg jobber med skolearbeid eller hvis jeg vil lese, men føler at jeg må komme meg ut en tur. Du får liksom tilfredsstilt behovet for å omgås andre mennesker og unngår brakkesyken, samtidig som du får lest bok om du vil det.

Er det noen som har funnet noen gode? Jeg bor i Oslo, men regner med det er folk fra hele landet her, så gjerne kom med forslag til kafeer i ditt nærområde, til glede for andre :)

En bil med briller og gevær høres morsomt ut.... det er vel duket for biljakt, da?

Jeg har ikke lest om omstendighetene omkring utgivelsen, så det er sikkert skrevet side opp og ned om det jeg nå sier. Da jeg hørte om denne utgivelsen, var min første tanke: er dette et manus Harper Lee selv ikke fant godt nok, og som noen (slektninger?) har overtalt henne til å utgi - i forventning om suksess og penger ...

Sett i et slikt lys, kan Drep ikke en sangfugl få stå i fred, og som du sier, Marit, en av de beste bøkene jeg har lest.

Jeg gripes av skrekk for alt som kan føre til at Atticus Finch må stige ned fra pidestallen. I likhet med deg vil jeg iallfall vente til alt ståket har lagt seg. Men samtidig har jeg det beste håp om at Drep ikke en sangfugl trass i alt vil stå for meg som ei av de beste bøkene i mitt liv som leser, uansett hvilke tanker Harper Lee hadde da hun skrev sitt første romanutkast.

Neppe tilfeldig!

Og jeg har valgt min plan B, venter med Harper Lees andre bok til roen har falt rundt denne utgivelsen, og de dårlige anmeldelsene (har bare lest overskriftene, æresord) er glemt.

Eg høyrer for tida på A Journey to the Interior of the Earth av Jules Verne. Hovudpersonane er innom Reykjavik, og følgende ordveksling finn stad mellom professor Liedenbrock og den islandske naturfaglæraren Fridrikssen;

"Your library! why there is nothing but a few tattered books upon almost deserted shelves."

"Indeed!" replied M. Fridrikssen, "why we possess eight thousand volumes, many of them valuable and scarce, works in the old Scandinavian language, and we have all the novelties that Copenhagen sends us every year."

"Where do you keep your eight thousand volumes? For my part--"

"Oh, M. Liedenbrock, they are all over the country. In this icy region we are fond of study. There is not a farmer nor a fisherman that cannot read and does not read. Our principle is, that books,
instead of growing mouldy behind an iron grating, should be worn out under the eyes of many readers. Therefore, these volumes are passed from one to another, read over and over, referred to again and again; and it often happens that they find their way back to their shelves only after an absence of a year or two."

Dette rimer godt med den interessa for skaldskap, historie og litteratur som gjenspeglar seg i persongalleriet i Laxness sin forteljing, og i første rekke hjå Bjartur.