Bokelskere.no

Suverent enig. Fred er et ferbervarmt mesterstykke.

Helt enig! Det er hardt å lese for mye Duun, selv var jeg gjennom hele trilogien i fjor og det kostet mye godt humør. Men for en forfatter. Jord, jord, jord. Undset? Har jeg med skam å melde aldri lest. Men at de ga prisen til Hamsun, derimot, er så å si ubegripelig for meg. Burde Duun fått den? Kanskje det. Burde Falkberget fått den? Kanskje det.

Den eneste boka som overlevde tvangslesningen på skolen. Alt annet vi måtte leste døde, men Fred var så bra at den beseira anarkisten i meg. Herregud så bra Garborg var. Har vi hatt bedre forfattere noen gang, jeg tviler. De fire store kan bare sette seg rolig til ved hans føtter, Hamsun kan kanskje få kjemme barten hans om han lover å holde kjeften sin.

Tore Renbergs beste bok. Smertefull fortelling om en kjernefamilie som rives opp av en alkoholisert far. Familiens sammenbrudd har vært et ledetema gjennom hele Renbergs forfatterskap fram til denne boka, her skriver han det ut i sin fulle, grusomme bredde for første gang. Her har han både språk til å gjøre Orheimenes følelser til våre, og mot til å skrive det som en direkte episk fortelling hvor de faktiske hendelsene ikke lenger overlates til vår motvillige fantasi, men står fram og jager oss gjennom sidene. Ei bok som sitter lengre enn Manne som elsket Yngve, men skrevet med den samme intensiteten. Anbefales

Holder du ut innstudert submiljø & kodeord-språk de første femti sidene, har du veldig mye bra i vente. Big Conspiracy-thriller om årene fram til drapet på Kennedy. Mange 11. september-fabuleringer blekner i sammenlikning.

Fortellingen som innleder magiske Ellroys LA-kvartett (The Black Dahlia, The Big Nowhere, LA Confidential, White Jazz). Dahlia kanskje den svakeste av disse fire, men en merker at fyren bak American Tabloid og Cold Six Thousand har ting på gang her.

Jeg liker bøker som jeg tenker på selv etter at jeg egentlig har begynt på en ny bok. Denne står på egne ben, men for alle som kjenner noen med Aspbergers er den pensum. Ække lett å være menneske.

Lar meg more av slike persontypekarakteristikker, og kjenner meg igjen i flere av dem. Ole Brumm er wu-wei, den som gjør ikke-formålsrettede handlinger som er spontane og uten baktanker. Liker setningen om å leve hver dag med den følelsen en har før en skal åpne en pakke: forventningsfull, åpen og begeistret!

Det er så vakkert, så vakkert. I tillegg til det kult prosjekt om å lage barnebøker så å si uten voksne karakterer, å ha med barn av ulike raser langt før det var politisk akseptert i USA. Gyos enkle kawaiske har sin renessanse nå. ''I am flattered when people ask me how I know so much about how children think and feel. Although I have never had children of my own, and cannot say I had a particularly marvelous childhood, perhaps I can say I am still like a child myself. Part of me, I guess, never grew up.''

Dette er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest.

Når man leser "Spilleren" er det umulig å tro at ikke Hamsun leste denne før han skrev "Sult". Herlig febervarm roman - noe utflytende og ustrukturert, som alltid hos Dostojevskij.

Det gikk bra halvveis, så stoppet det opp. Var det boka? Var det meg? Eller kanskje begge deler? Som Sokrates sa: "Godt at det er så mange ting man kan klare seg uten."

Det finnes folk det er fantastisk å lese om, som du ikke vil ta i med tang, langt mindre dele seng, toalett, frokost eller lysthus med. Her er noen av dem

Hehe: Jeg tar hintet. Kanskje du burde legge inn en funksjon på siden hvor det kan krysses av for "jentebok" eller "guttebok"? Eller nei. Da får du feministene mot deg. Og alle som lever vet at skal man komme seg opp og fram i vår verden må man ha med seg både revisorene og feministene.

McCarthy er åpenbart den største nålevende forfatteren. Dette er boka som forklarer hvorfor Bush-administrasjonen var som den var, det er romanen som viser et USA bygget på størkned blod, det er romanen med tidenes mest skremmende karakter, krigsguden The Judge (if war is not holy man is nothing but antic clay), og det er en roman hvor blodet flyter like tykt som den overrumplende skjønnheten i McCarthys språk.

Fortelling med alvorlig sjangerschizofreni. Gikk veldig tregt, sjøl om Niemi gjerne vil formide Törnedalskulturen i de svensk-finske skoger dypt og inderlig.

Fløgstads store tilbakekomst. Post-dittogdattsamfunnet erstattes med knallhard global industriodysée. Eneste romanverk jeg vet om som har inspirert seinere forskningsprosjekt om "bifokal lokalhistorie".

Og så sies det at nye Grense Jacobselv er enda bedre?

Strålende. Antakelig blant de beste jeg har lest.

The Judge: If God meant to interfere in the degeneracy of mankind would he not have done so by now?

En gang i tiden har denne boken engasjert og sjokkert. Stilen er konsekvent, portrettet av Holden er godt, men det virker ikke friskt, det begynner å irritere etter tredve sider, dessverre.