Bokelskere.no

Min er, foreløpig:

"Han hadde hysjet på feil kvinne"

Din egen setning, ikke i den boken du liker, men den du ville gjort selv.

Din genialitet?

Når det endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, leste jeg den så fort som mulig. Og fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i “snill krim” – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept “fortjener” det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når “feil” mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive “snille” krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.

Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn på begynnelsen dersom du ikke har lest noe Nesbø før.

Damen henger seg på kritikken fra Nygårdshaug. Ikke misforstå: Jeg er en stor fan av Nygårdshaug og mener at Mengele Zoo er en av de modigste bøker som er skrevet i vår tidsalder.

Men jeg stritter med alt jeg kan stritte med når forståsegpåere skal fortelle forfattere hva de skal skrive om. Forfattere skriver om det de er opptatt av. Punktum. Hvis det er familier i krise, trøndelagsgårder, homser i krise eller potensproblemer, så la dem for guds skyld skrive om det. I beste fall blir det god litteratur.

Denne debatten minner meg om Profilopprøret på 60-tallet, der litteraturen skulle brukes som politisk medium mot det etablerte. Dette fostret gode forfattere som Obrestad, Håvarsholm og Solstad, bevares. Men hva skjedde seinere? Jo, de samme forfatterne fortsatte å skrive om det de var opptatt av. Og ettersom de kom seg ut av Blindern og vokste opp, så endret interessene seg.

Det er livsfarlig for kunstens utvikling at noen skal dirigere kunstens innhold. La forfatterne skrive om det de har lyst til å skrive om. Mitt svar til de som vil ha det annerledes: Skriv sjæl.

Forfattere jeg vet jeg burde ha lest noe av, men som jeg ikke har fått meg til å plukke opp noen bøker fra ennå.

• Haruki Murakami
• Leo Tolstoy
• Sigrid Undset
• Dag Solstad
• Trude Marstein
• Albert Camus

Hvilke forfattere burde du lest noe av? Hvilke synes du det er flaut å ikke ha lest?

Helt enig! Så at oversetteren fikk Brage-pris for jobben, brukte sju år. Gratulerer!

Fornøyelig og rar bok om en fyr som hopper av fra en karriere i et departement for å følge kjæresten til Kongsberg. Der blir han kemner, amatørskuepiller og etter hvert lei av kjæresten. Så hvorfor ikke finne på noe ekstra rart?

Herlig bok.Lukter av huset til farmor og farfar og minner fra det spøkelsesaktige huset i Sulitjelma.

I min står det faktisk en gratulasjonshilsen til pappa på hans 8 årsdag og han blir 60 i januar,så det er ingen ny lukt av blekk lenger.Men til gjengjeld er har den vakre gulne og slitte sider etter å ha blitt lest sånn ca 1000 ganger.Det er et under at permen sitter enda.

Den beste barneboka noensinne og sånn gruelig lyst man får på blåbæresuppe.

Trodde boka var utgått for mange år siden,men den ble sist trykket i 2002.Juhu for Damms barnebibliotek. Karismatisk og må bare leses.

Dessuten hysterisk morsomt, som alt blir når det drukner i blåbær og man kan padle i blåbærsjøen sammen med tvilling Enern og Toern i en båt laget av lakris.

• lukta av ei gamal bok.
• å kjøpe ei brukt bok, og fundere og kor mange ulike menneskje som har holdt denne boka i hendene sine.
• å verte lest høgt for.
• å finne sitat som legg seg på hjernebarken for alltid, og får heile verda til å stoppe opp eit par sekund.
• gamle, fine innbudne bøker. helst lær.
• når nokon har notert i boka. memo to self.
• å få ei bok i gåve, med ei helsing i byrjinga.
• å arve ei god bok frå noken ein er glad i.

"Hva med en tekanne? Hva om tuten åpnet og lukket seg når dampen kom ut, sånn at den ble til en munn som kunne plystre fine melodier, eller sitere Shakespeare, eller bare ha det moro sammen med meg? Jeg kunne finne opp en tekanne som leser med stemmen til Pappa, så jeg fikk sove, eller kanskje en hel serie med kanner som synger refrenget til "Yellow Submarine", som er en sang av Beatles, som jeg liker veldig godt, fordi insektlære er en av mine raisons d'être, som er et fransk uttrykk jeg kan. En annen god idé hadde vært å trene opp anus til å snakke når jeg promper. For å gjøre det ekstremt urkomisk kunne jeg lære den å si: "Det var ikke meg!" hver gang jeg prompet utrolig høyt. Og dersom jeg skulle prompe utrolig høyt i Speilsalen, som er i Versailles, som ligger utenfor Paris, som er i Frankrike, selvsagt, ville rumpa mi si: "Ce n'était pas moi!""

Starten på Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer. Ble litt langt sitat kanskje, greide ikke begrense meg... Synes dette setter fortellerstemmen med en gang, gjorde meg kjempenysgjerrig på hvem denne fortelleren er. Denne boka ga meg en fantastisk leseopplevelse. (Lånte den derfor bort til ei venninne som ikke likte den i det hele tatt. En elsk-hat bok kanskje?)

Fra Doppler av Erlend Loe

Min far er død.
Og i går tok jeg en elg av dage.
Hva kan jeg si.

Episk.

Eg snubla over Fred saman med 'Slik talte Zarathustra' i bruktbua i Pedersgata for nokon år sidan. Av alle pengane eg har brukt opp gjennom tidene, var denne skarve hundrelappen den beste.

Jeg elsker å kaste terning! Etter å ha vært bokblogger lenge hvor jeg ikke bruker terning, har jeg nå de siste dagene boltret meg i terningkast på bøker. Og jeg synes det er ganske så enkelt. Seks til de bøkene som har festet seg hos meg for evig og alltid. Fem til de bøkene som gir meg en fantastisk opplevelse. Fire til de fleste bøker jeg liker. Tre til bøker jeg er i tvil om jeg synes var noe særlig. To og en til bøker som jeg gjesper av. Dette var selvsagt noe flåsete sagt, men likevel funker det. Jeg har tatt utgangspunkt i opplevelsen av boka den gangen jeg leste den. Jeg har feks. gitt Sagaen om Isfolket seks stjerner. Det er fordi det var mitt livs store leseopplevelse da jeg var 17 år. Hadde neppe tålt gjenlesning.

Man kan også bruke bokhyllene til å kategorisere. Jeg har laget en bokhylle som heter "skuffa!" - det er bøker som jeg hadde store forventninger til og som ikke innfridde. Jeg har en som heter noe sånt som "ikke helt min greie.." - der legger jeg bøker som jeg tror kanskje egentlig er bra, men som hadde lite å gi meg.

Når det er sagt så er terninger og kategoriseringer alltid forenklende. Jeg tar alltid utgangspunkt i min opplevelse av å lese en bok; subjektivt og herlig uproft.

I tillegg: Moleskine notatbok, nyeste nummer av Wallpaper med artikel om blandt annet bokhandlere, og i tillegg: Himmelen i Berlin.