Bokelskere.no

Dette prosjektet er svære greier. Ubehagelig lesning, men umulig å ikke lese videre. Veldig spent på fortsettelsen.

Balansekunst har den beste forsiden jeg har sett så langt. Enkelheten og den sier samtidig alt om hva boken handler om. Den er også min favorittbok.

Forsteinet engelsk overklasse, skakkjørte, snobbete, undergangsdømte, overpriveligierte unge menn på snørra. Trist og morsom. Denne historien har jeg et spesielt forhold til etter den fantastisk gode BBC-serien som gikk på NRK på 80-tallet. Men boka kom først og den er kanonbra den også.

Nei, du er ikke alene om å dele opp bøker i tunge og lette. Og jeg kunne sagt noe om hvordan jeg gjør det ... MEN ... jeg vil heller påpeke urimeligheten i vennegjengens kritikk av deg.

For hvis det er opp til "enhver" å bedømme om en bok er lett eller tung, ja så må det da også kunne gjøres av deg ... siden du definitivt er blant alle og enhver ;-)

Det er videre ytringsfrihet i landet her så du må også kunne få lov til å si hvilke bøker du mener er lette i forhold til tunge.

Så det så :)

En godt voksen enkemann, kreftsyk, reiser opp i fjellene sammen med hunden sin. Hensikten er å ta sitt eget liv. Han mener seg ferdig med livet og vil ikke være til bry lenger. Men ting går ikke helt som han har planlagt. Fin historie!

Boken er illustrert av Karina Jensens fantastiske, følsomme og nære bilder, mens teksten er tenksom og dyptpløyende. Bokens illustrasjoner står igjen som en bauta etter Karina Jensen.

Norsk Journalistlag skriver om Karina:

Karina Jensen døde av kreft i 1998, 35 år gammel. Hun var en av få kvinnelige fotojournalister i norsk presse. Hun var en dyktig og respektert fotograf, og fikk bl.a. den prestisjetunge prisen Årets Bilde i 1992. De siste ti årene arbeidet hun i Aftenposten.

Tross sin korte karriere satte Karina Jensen spor etter seg som fotograf. Hun ble hedret med bransjens gjeveste pris, "Årets bilde", i 1992 for bildet "Prevensjon på russisk", som viser en ung kvinne som stiger ned fra operasjonsbordet på en abortklinikk. Bildet er fra boken "Mor Russlands døtre" (Gyldendal 1992). Om bildet sa juryen blant annet: "Fotografen går inn i en svært privat situasjon på en respektfull og redelig måte."

Karina Jensen var ung og nyskapende, med et meget bevisst forhold til yrket. Gjennom sine verv i Aftenpostens Redaksjonsklubb og Pressefotografenes Klubb ivret hun for en bedring av vilkårene for fotojournalistikken og for pressefotografers mulighet til videreutvikling og utdanning, gjennom kurs, hospitering og prosjektarbeid. Da hun døde hadde hun studiepermisjon nettopp for å fordype seg og utvikle seg som fotojournalist.

Karina Jensens bilder og virke som fotograf er sterkt preget av ønsket om ærlighet og redelighet. Bildet skulle formidle respekt både for den som ble avbildet og for leseren. I så måte kunne hun være både sta og kompromissløs. Karina opplevde å bli verdsatt for dette, både blant lesere og kolleger over hele landet.

Hun vokste opp i Lierbygda utenfor Drammen. Hun bestemte seg tidlig for å bli fotograf. Hele tre ganger søkte hun på fotolinjen på Sogn yrkesskole uten å komme inn. Karina kom imidlertid gjennom et atskillig trangere nåløye, Pressefotografskolen, noen år senere, og dermed var porten til yrket åpen.

Hennes lyst på opplevelser og pågangsmot bragte henne ut i verden. Hun dekket krigen i Bosnia, fredsforhandlinger i Midtøsten, kurdere i Tyrkia, muslimsk kvinnehverdag i Pakistan, Bill Clintons valgkamp og kvinnekonferansen i Kina - bare for å nevne noe.

"Karina brøt ned myter om at pressefotografyrket har noe med tøffhet og maskuline verdier å gjøre. Hun var beviset på at ydmykhet, respekt, omsorg og ømhet er viktige forutsetninger for alt fotojournalistisk arbeid", skrev leder for Pressefotografenes klubb, Terje Bringedal, i nekrologen over Karina i november 98.

I morgen den dag legger jeg fra meg all annen litteratur og hopper i Knausgårdhavet. Det vil si at jeg begynner på dette stormannsgalskapverket på seks bind. Første bind skal være lest innen 8. desember ettersom da er det show på Litteraturhuset i Oslo klokken 1900. Knausgård og Renberg på scenen. Har tro på at dette blir en historisk aften!

Og som alltid har jeg forsøkt så godt som råd er å unngå anmeldelser og snakk omkring boka før jeg leser den. Litt vanskelig denne gangen, men en bok leses best uten altfor mange fordommer.

Et must for alle akademiske løsarbeidere og andre ferskinger som skal undervise, guide og veilede studenter ved universiteter og høyskoler. Spekket med poengterte eksempler og instruktive råd. Teksten støttes av talende illustrasjoner fra dyreverdenen. Boken er skrevet av fem forfattere som byr på egenopplevde og mangfoldige erfaringer.

Hvorfor jeg blir engasjert? Også det tror jeg er avhengig av min egen "stemning", ståsted og livssituasjon. Det må det være så lenge jeg kan legge fra meg bøker fordi de ikke fenger, - men så kan samme bok være kjempeengasjerende en tid etter. Som mor synes jeg det er vondt å lese om barn som opplever "vonde" ting, som ektefelle lar jeg meg engasjere av ulike forhold og samspill, min jobb i skolen gjør at ar jeg lar meg engasjere av faglitteratur (psykologi, samspill, ungdom/barn), som samfunnsengasjert lar jeg meg engasjere av ulike samfunnspolitiske bøker osv. Jeg leser til dels annen litteratur i dag enn for 20 år siden, nettopp fordi mitt ståsted i dag er en annen. Noen bøker følger likevel med en gjennom hele livet.

Herlig bok, noe av det morsomste jeg har lest. Formidlingen av det finske lynne er formidabel. Det er bare en ting finnene er mer redd for enn Sovjetunionen, og det er det finske tungsinnet. Fritt sitert fra boken.

Jeg lar meg engasjere av det Hamsun kalte "språklige lykketreff", det at en forfatter greier å uttrykke en stemning eller en beskrivelse av en person eller situasjon på en måte jeg aldri har hørt tidligere, og der språket fungerer som en lyskaster på det som beskrives, slik at jeg ser det tydelig.

Jeg lar meg engasjere av en god fortelling jeg kan identifisere meg med, en fortelling der det er tydelige vendepunkt og der karakterene er troverdig skildret og får tilstrekkelig motstand til at de blir interessante.

Jeg lar meg engasjere av bøker der temaet er noe som opptar meg, enten samfunnsmessig eller mellommenneskelig, noe som kan ha vært sagt tidligere, men ikke på akkurat den måten.

Jeg lar meg engasjere av bøker som får meg til å innbille meg at jeg har vokst litt som menneske etter å ha lest dem.

Jeg synes forslagene under er kjempegode. Både Boktyven og Murakamis bok lokker med forsidene sine. For meg er det viktig at en forside gjenspeiler innholdet, er flott å se på og samtidig pirrer nysgjerrigheten. Etter å ha gått gjennom bokhyllene mine, kom jeg fram til at Arsenikktårnet er det omslaget jeg likte best. Det flotte fotografiet av Koppitz gjenspeiler innholdet i boka og er et lykketreff, synes jeg.

Jeg falt pladask for coveret på Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery. Hvilket cover trigga deg?

Jeg hadde latt vær å ta imot. Sagt at det er fint at du likte, men nå holder jeg på med... og kanskje ved neste korsvei...

En bekjent fant en bok i et veikryss, stoppet bilen, plukket den opp. Det var en signert bol "til min kjære sønn..." og han dro hjem til forfatteren og leverte boken, hun sa "kom inn" og gikk til telefonen for å ringe sønnen sin.

-- Hvordan liker du boka? -- Den er kjempefin mamma, morsomt at du ringer, jeg sitter å å leser den akkurat nå.

Jeg stjeler historiene dine, Mann. Siden du ikke er her (tror jeg).

Lange, interessante titler kan noen ganger være nok til at jeg kjøper ei bok.

Jeg har likt å lese ham, jeg kjente igjen den gamle mannen i Attråens Rett for snart ti år siden, og har lest flere romaner av ham. Nå har Finn Skårderud et intervju med åttifireåringen i Aftenposten i dag.

Et strålende intervju, strålende fordi det er godt skrevet, og strålende fordi det er lettere å forstå hva som får Brink til å tikke. Vold får Brink til å tikke. Menneskets dumskap... smack - og han sier du bare lever to ganger, gjennom det du har levd og det du opplever at du har levd.

Når du forteller hva du har opplevd av hva du har levd, så har du frihet og du har ansvar. Som gammal blogger skjønner jeg dette ansvaret, jeg ser til stadighet at vi liker å pynte litt på oss selv, Brink snakker nok om ansvar i større sammenhenger enn dette, men det starter der. Åslaug Haga får kritikk i samme avis for at hun ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Jeg sitter her med kaffe, men uten kontaktlinser og skriver - nok en gang etter innfallsmetoden. Pludrer. Sør-Afrika er Brinks bakteppe, Sør-Afrika og vold og politikk - og han har nå gjort sin selvbiografi; A Fork in the Road.

Han sier han ikke ønsket å skrive en selvbiografi hvor tekstene var eksplisitt selvsentrerte. Derfor har han skrevet en serie essays knytet til ulike sider av livet.

Fortell hvem som helst at de ikke skal skrive eksplisitt selvsentrert. De fleste vil miste plattformen sin og slutte å skrive, hvis det ikke gies anledning til det. Jeg ville det, altså miste plattformen, hvis jeg ikke lengre så min egen smukke navle. Knausgård også?

Nei, slutt å drodle, Arthur - få på deg sokker og kok noen egg. Takk fo seg :-)

p.s Afrikansk på Litteraturhuset. Aftenposten er en helt grei avis i dag.

Jeg fant Jens Bjørneboe i fars bokhyller en dag jeg ikke følte for å sykle til biblioteket, Bestialitetens historie. Tror det var de første "voksne" bøkene jeg leste. Gjorde dypt inntrykk på ei ung jente.

Oisanna; en egen liste... (Ble oppfordret av linnstromsborg i pb) Jeg er ikke noe flink på å sette opp egne lister, men elsker å lese - og la meg inspirere av - andres lister! Håper ikke du opplevde at jeg "ødela" lista di, linnstromsborg - det var i tilfelle virkelig ikke min intensjon. c" ,)

Monsterbeths topp fem med hunder/katter:

1. Den merkelige hendelsen med hunden den natten
2. Flush (Takk til Tina for info om tittel/forfatter!)
3. Den svarte katten
4. Drømmen om Narnia (Løver er jo kattedyr, eller hur?)
5. Adams dagbok

Måtte le litt da jeg leste innlegget ditt vedr bibliotekaren som fulgte deg... ;-)) Synes å minnes at jeg måtte ha skriftlig tillatelse fra min mor da jeg fikk tilgang til voksenavdelingen.., men det kan være minnet som spiller meg et puss (er tross alt blitt 42... ;-) ) Vi hadde en diskusjon her hjemme en gang vedr plassbehov og hvordan få mer plass... Min mann ba meg da om å kvitte meg med noen bøker; jeg hadde jo lest dem... Mitt svar til han var som følger: "Hva om du kvitter deg med noen cd'er..(han er musikkfreak!- med samlemani)Så diskusjonen tok raskt slutt. :-)) og siden har det ikke blitt diskutert mer vedr det.

Og når det gjelder interiør, det første jeg ser etter når jeg inntrer i nye hjem, er bokhyllene (elsker å studere andres bøker - vi får jo med en gang et lite ekstra inntrykk av å se boktitlene..)og desto mer overrasket blir jeg når jeg ikke kan finne en eneste bok.. Jeg som er sær??

Dette var den første voksenboka jeg leste, og det ble en ganske tøff overgang fra Hardyguttene og desslike... Jeg var 12 år og slet meg gjennom side etter side av en bok jeg husker jeg ble i dårlig humør av, opplevde den som mørk, dyster og depressiv, og jeg var litt redd for at alle voksenbøker skulle være sånn. Så vidt jeg husker leste jeg den ikke helt ut, men returnerte til Hardyguttenes verden igjen for en periode før jeg prøvde meg på neste voksenbok. Grunnen til at jeg valgte akkurat denne boken var at jeg ble vervet som medlem i Den Norske Bokklubben, og dette var den første månedens bok jeg fikk derfra, nærmere bestemt månedens bok for januar 1973, en utgave jeg fortsatt har i bokhylla, men som forøvrig ikke lå i lista over tilgjengelige utgaver her på bokelskere.

Jeg har siden aldri hatt lyst til å lese den på nytt, selv om jeg regner med at opplevelsen nok vil være en noe annen nå. Uansett så var boka en bestselger i sin tid.

Andre som husker den første voksenboka de leste, og om det var en god eller dårlig opplevelse?