Bokelskere.no

Atmosfære og nerve. Helst en person å forholde seg til allerede i første setning. Person og emosjon. Natur og beskrivelser kan komme senere.

Helle Helle, ned til hundene:

"Jeg leter etter et bra sted å gråte."

Den er bra! Eller hva med:

The two women were alone in the London flat.
'The point is,' said Anna, as her friend came back from the telephone on the landing, 'the point is, that as far as I can see, everything's cracking up.'
(Lessing; Golden notebook)

Eller:

Here is an account of a few years in the life of Quoyle, born in Brooklyn and rasied in a shuffle of dreary upstate towns.
Hive-spangled, gut roaring with gas and cramp, he survived childhood; at the state university, hand clapped over his chin, he camouflaged torment with smiles and silence. Stumbled through his twenties and into his thirties learning to seperate his feelings from his life, counting on nothing. He ate prodigiously, liked a ham knuckle, buttered spuds.
(Annie Proulx: The shipping news)

Alle disse tre får meg til å ville lese videre.
Garborg derimot, vekker ikke lysten til å lese videre på samme måte. Ikke i første setning, ikke i åpningen.
Det kommer seinere med Garborg.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

Fra I det hemliga sällskapets tjänst av Claes Hylinger:

" - Det blir rätt mycket resande, hade Delarue sagt när han frågade mig om jag var villiga att åta mig vissa uppdrag i det hemliga sällskapets tjänst. Ni måste alltid ha en kappsäck packad. - Jag har ingenting emot att resa, hade jag svarat och med det var saken avgjord. Delarue sköt hatten tillbaka i nacken med en belåten gest.
- Håll er beredd, sa han. Sedan hände ingenting. Efter fyra år skickade jag honom ett vykort: "Min resväska står fortfarande packad." Jag fick ett kort tillbaka. "Utmärkt. Alldeles förträffligt! hälsningar Delarue." Därefter förflöt ytterligare tre år."

Fra Fred av Arne Garborg:

"Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand. Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig rulling veltande inn or dei vestlege himlar, drivi av storstormane frå Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite brimhestar fram or havskodda, so skumskavlen stend, durande sin djupe æveheims orgetone frå dei ytste avgrunnar. So støyper det seg mot strandi og krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder."

Fra Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle:

"Den høye, vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen opp til sovevognen, steg til side og gjorde plass for en liten gruppe mennesker som trengte seg ut og ned. Han satte et øyeblikk koffertene ned på den snedekte perrongen og tørket pannen. Han hadde løpt."

I kveld føler jeg meg som Snåsamannen:) Men den boka har jeg ikke lest.

Bra svart! At en forfatter greier å skrive enkelt om vanskelige ting, er en kunst som minner om japansk kultur. Japanerne får alt (kampsport, religion, matlaging, yoga) til å se enkelt ut. Men likevel ligger det masse hard trening, omtanke og tålmodighet bak. Jeg er med på det, men det var ikke slik jeg opplevde Knausgård da jeg leste Ute av verden. Det var nettop det litt krunglete språket (som riktig nok avstedkom noen fantastiske formuleringer) som preget boka for meg og gjorde den tung å komme gjennom. Hvor blir det enkle av da liksom?

Men, som sagt, hvis det er slik for deg. Og hvis Knausgård med Min Kamp treffer en nerve hos deg, til og med rett i magen, ja da er det litteratur på høyt nivå også i mitt vokabular. Enkelt og likevel så inn i granskauen vanskelig.

Om du har gjort deg til talsmann for Knausgårds talent, så gjør du i hvert fall en overbevisende jobb.

Hvem som leser boka er nesten like viktig som boka. Anbefaler: Boktyven, lest av Ivar Nørve. Kafka på Stranden, lest av Duc Mai The (stemmen hans er helt fantastisk. Den passer perfekt til denne boka) Hull, lest av Duc Mai The (Egl. en ungdomsbok, men en kanon lytteopplevelse) Drageløperen, lest av Helge Winter Larsen (om jeg ikke husker feil) Silke, lest av Erik Hivju

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Av og til, når jeg leser en bok, kan jeg der og da eller senere ønske det var jeg som hadde skrevet boken. Det er nesten irriterende, hvor gode enkelte setninger kan være, hvordan de nøyaktig beskriver det jeg føler for noe eller akkuat det jeg mener. Jeg må ikke nødvendigvis være enig i alt forfatteren skriver, men teksten, selve boken føles så bra og så god at det er et eller annet i meg som kunne ønske at jeg selv hadde skrevet den.

Et eksempel jeg har hørt når det gjelder dette er Naiv. Super av Erlend Loe, det er mange som har svart den når jeg har spurt. Et eksempel fra min side er at jeg kunne ønske at jeg hadde skrevet Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? fordi den rører meg på alle områder, ved at den er full av vakre og skjøre mennesker som samles i en god historie samt skrevet med akkurat de spesielle setningene som får det til å krible i kroppen når man leser dem.

På den annen side trenger det ikke å være slik at man ønsker at man har skrevet favorittbøkene sine, nettopp fordi de er favoritter. Jeg for min del har et veldig sterkt forhold til f.eks Mannen som elsket Yngve og i grunn hele forfatterskapet til Tore Renberg, men jeg kunne likevel ikke ønske at jeg hadde skrevet bøkene hans, fordi jeg har blitt såpass glad i forfatteren selv og hans univers. Det handler heller ikke om å tro at man kunne skrevet boken bedre, eller å forandre den på noen som helst måte. Det jeg mener er at jeg av og til kan få følelsen av å ville skrevet en bok, akkurat slik den er.

Det ble kanskje litt merkelig dette her, og vanskelig å forklare, men jeg prøver: Har noen av dere opplevd dette? Hvilken bok eller bøker kunne du i så fall ønske at du hadde skrevet?

(Det burde kanskje nevnes at dette er skrevet av en ung og tullete forfatterspire). :)

De som liker både realfag og mat burde ha denne boka i en lett tilgjengelig hylle. En bok som kunne fortjent mer oppmerksomhet.

I popvithylla mi er det denne jeg oftest bruker. Gode svar på mye : Hvorfor er hotellegg alltid grønne i overgangen mellom plommen og det hvite, for eksempel?

Her har jeg samlet alle lydbøkene som er blitt anbefalt i en diskusjon om lydbøker.

Nygårdshaug er en særing. Ferdig med det. Han kritiserer folk i øst og vest og i mange tilfeller har han rett. Jeg er enig med ham i at norske forfattere bruker for lite energi på å skape en bedre verden. Men Renberg er Renberg og kan vel ikke bli noen annen (og takk for det!). Han skriver om mellommenneskelige forhold, om det å være ung, om det å bli far og om det å fatte livets realiteter. Det er som Erlend Loe avslutter Tatt av kvinnen: Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.

Og så spørs det hva vi gjør med dette livet vårt. Om vi fokuserer på egen familie, de nære ting, eller om vi går aktivt inn for å skape en bedre verden. Vel, som aktiv Rødt-medlem vil nok Nygårdshaug si at det er alles fordømte plikt å gjøre det siste. Men strengt tatt er vel det opp til hver og en av oss. Uansett om vi er forfattere eller ikke.

Og serien om Fredric Drum? Den er noe av det minst pretensiøse som er prestert av norsk krim. Hvis man mores av den litt fleipete tonen som finnes i språket til Loe og Paasilinna. Hvis man elsker god mat og vin. Hvis man liker underfundige gåter og arkeologiske mysterier. Da er denne serien et must!

Ringenes Herre av Tolkien, Hellemyrsfolket av Amalie Skram, Folket på Innhaug av Elstad, Ut- og Innvandrere av Vilhelm Moberg, De som beveger verden av Aya Raand, Kildens Utspring av Ayn Rand, Anna Karenina av Tolstoj, Snømannen av Jo Nesbø, Engler og Demoner av Dan Brown og Djevelen holder lyset av Fossum.

Det er så utrolig mange flere jeg skulle ha nevnt, det ser jeg nå. Uansett er dette bøker som har fått terningskast 6 fra meg. Dette føltes som å velge noen av barna dine og dermed velge vekk noen haha :o))

Gled deg. Jeg er i gang med nr.2 og Knausgård holder fortsatt stilen. Blir spennende å høre hva du synes.

Ett svar på spørsmålet, som forresten ble stilt også av den drevne krimforfatter og -anmelder Ingvar Ambjørnsen litt utpå kvelden på bakrommet under litteraturuka på Sting, kan være at norsk krim stort sett handler om vanlige folk med vanlige problemer (rent bortsett fra at folk flests liv er noe mindre preget av mord i nære relasjoner), i motsetning til resten av skjønnlitteraturen, som har det med å handle om uvanlige folk med uvanlige problemer. Se på Nesbø, eller Lindell. Det er veldig mye hverdag der, det er veldig gjenkjennelig. Det kunne vært deg, liksom. Dette skyldes selvsagt den moderne krimmens autentisitetskrav, som på den annen side har gjort sjangeren veldig forutsigbar. Jeg merker selv at jeg ikke leser særlig mye norsk krim lenger, fordi den i flere år har gjentatt seg selv. Jeg går heller til klassikerne. Krimklassikerne, altså. Jeg ergrer meg veldig over at jeg ikke kom på dette svaret på Sting den kvelden.