I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.
Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Viser 1 svar.
Da jeg var liten og leste eventyret, syntes jeg (og sikkert mange med meg) at kjerringa var ganske tullet. Det jeg liker med dette diktet, er at det snur det hele 180 grader, og plutselig ser jeg at slike kjerringer har vi jammen meg bruk for! Folk som ikke er opportunister, men som kan stå for det de mener.
Det viser også at når man ønsker noe sterkt nok og står på, kan man få til det man vil – om det så medfører at man må oppheve tyngdekraften. :)
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at folk bare skal stå på sitt, uansett! ;o)
Sist sett
