Bokelskere.no

Å lese er som å drikke. Noe løsner. En forankring gir slipp.

Avvergede farer og angst munner i fleste tilfelle ut gapskratt.

Ved siden av Peer Gynt står Hamsuns August som litteraturens sterkeste monument over hva man kan kalle nordmannens sjel. Han står ikke som Peer hos Ibsen under metafysisk, kristen himmel, og er ikke objekt for begrep om synd, skyld, nåde; men han er et mere observert, infamere iakttatt, grusommere sett, og har et vilt, uregjerlig egenliv som grenser til objektivt selvstendig eksistens. Gjennen seks udødelige romanbind vandrer han han sine uutgrunnelige veie, gang efter gang fullfører han samme prosess: Fødsel, oppstigning, hell, overmot, undergang og straff. Og så om igjen. I sine dydige og beskjedne perioder er han en dyktig, opfinnsom, drivende mann, en løgnhals og samvittighetsløs person riktignok, ansvarsløs inntil det abnorme, men samtidig uegennyttig og hjelpsom. Dessuten er det slik med August at man aldri kan være sikker på at han lyver, for stundom kan han i et knipetak moblisere reserve som han lenge har skrytt av, men som ingen trodde på.

PÅ EVIGHETENS TAVLER

Ingenting forsvinner. Alt
blir uutslettelig risset inn
på evighetens tavler.
Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,
to mennesker veksler noen vennlige ord
ved postkassa om morgenen, eller
et spor snør langsomt igjen innpå skogen,
så vil disse små, små tingene
bli bevart i den universelle bevissthet
så lenge dagene gryr, i øst,
nettene senker sin nåde over jorden.

Det finnes en hukommelse i rommet,
en altfavnende kosmisk hukommelse
som opphever Tiden
og forener alle ting
i et eneste stjernehvitt NÅ.

~ Hans Børli

Denne overveldende illuderende virkning, som de store diktere kan naa paa hver sin maate, opnaar Hamsun næsten utelukkende ved at han forstaar som ingen anden at suggerere gjennem sit sprog; det er neppe nogen i vor hele litteratur, som saaledes har kunnet og villet, lagt sig efter at utnytte alle sprogets dulgte og underfundige muligheter til at anskueliggjøre og derved vække illusion; det smelder som skud, det skingrer som hammerslag mot jernplater, det hvisler som vindens sus i løvet: og han lar det virke direkte, gaar sjælden omveien gjennem billeder, beskrivelser, andres direkte tale, det er altid hans egen røst vi hører.

(Hans Aanrud,, Lørdags-Aftenposten, 1. oktober 1927)

Vi dverger har ikke noen hjembygd og ikke noen far og mor, vi lar oss føde av fremmede , hvor som helst, fødes i hemmelighet hos de usleste fattigfolk, forat vår slekt ikke skal dø ut. Og når disse fremmede foreldre oppdager at de har fått et vesen av vår stamme, selger de oss til mektige fyrster forat vi skal forlyste dem med vår vanskapthet og være narrer for dem.

Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre - sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt - Gudsengelen min.

I want to learn, and that is all. I do not want to be something - I am. I do not care about making a lot of money and about what people think and about the family in the way you speak. I have to learn as much as I can, so that I can live... learn for me, for myself

I haven't the slightest idea how to change people, but still I keep a long list of prospective candidates just in case I should ever figure it out.

For meg var ikke problemet de onde kreftene mamma slapp løs på meg, men de "gode" kreftene som snudde ryggen til. All likegyldigheten.

Jarndyce mot Jarndyce maler videre. Dette fugleskremselet av en rettssak er med tiden blitt så innfløkt at det ikke er en levende sjel som vet hva den går ut på.

Det fine med å være gutt er at man kan henge med vennene sine uten å si noe. Jeg er ikke altfor glad i å prate, men jeg liker ikke å være alene. Jenter derimot snakker ustoppelig når de er sammen. Hvisker ting i ørene til hverandre, fniser av hemmeligheter man aldri får høre. Jeg skjønner ikke hvordan de orker.

PROFESSOR RUBEK trodsende
Jeg er kunstner, irene. Og jeg skammer mig ikke over den skrøbelighed, som kansk\e klæber ved mig. For jeg er født til kunstner, sér du. - Og blir så aldrig andet end kunstner alligevel.

Elsker du meg,
respekterer du deg selv
og gir ingen ting av redsel
eller for å gjøre meg til lags.

Elsker du meg,
avstå du heller
fra meg
enn fra deg selv

og sier ja
når du mener ja

og nei
når du mener nei.

Elsker du meg,
tar du et ja
for et ja

og et nei
for et nei.

Spør jeg deg
om du elsker meg,
er det kjærlighet
å svare sant,

særlig hvis du ikke elsker meg.

Du skal ikke tro du er noe.
Du skal faen ikke tro at du er noe.
For det er du ikke. Du er bare en selvgod, middelmådig liten dritt.
Ikke tro at du er noe, ikke tro at du er verdt noen ting, for det er du ikke.
Du er bare en liten dritt.

Så bøy hodet ditt og jobb, din lille dritt. Så får du i alle fall noe ut av det.
Hold kjeft, bøy hodet, jobb og vit at du ikke er verdt en dritt.
Det, omtrent hadde jeg lært.
Det var alle mine erfaringer kokt ned til én.

Forelskelsen fører oss sammen
for å møte de problemene
vi ikke ville hatt
om vi ikke hadde møttes.

Kjærligheten
som kunne ha løst problemene,
finner vi først
når vi allerede har løst dem.

Forelskelsen er blind,
kjærligheten ser.

Forelskelsen fordrer,
kjærligheten skjenker.

Forelskelsen prater
kjærligheten lytter.

Forelskelsen er sjalu,
kjærligheten unner.

Forelskelsen binder,
kjærligheten befrir.

For det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke betros noen eller overføres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom.

Når du spør hvordan menneskene her er, så må jeg svare: som over alt ellers! Det er noe ensformig ved menneskeslekten. De fleste sliter og arbeider størsteparten av tiden for å leve, og den vesle friheten som de har igjen, skremmer dem slik at de finner på alt mulig for å bli kvitt den. Spør om hensikten med det hele!

De som ønsker sjelefred og lykke, må tro og gå inn for religionen, mens de som ønsker å søke sannheten, må gi avkall på sinnsroen og vie sitt liv til undersøkelser.