Bokelskere.no

-Ble han drept?
-Han befinner seg fortsatt i lufterøret og er i konstant kontakt med sin overordnede via internsambandet.
-Så han lever?
-Siden han svarer på radioanrop, er det en rimelig antagelse, sa politimesteren tørt

Og glem Paris. Glem London og New York. Glem alle de gamle, skabbete kjøterne av noen byer. Det er her det skjer. Himmelen til venstre. Helvete til høyre. Værsågod stig på.

The more I see of the world, the more am I dissatisfied with it; and every day confirms my belief of the inconsistency of all human characters, and of the little dependence that can be placed on the appearance of either merit or sense.

Også rent personlig er jo kunsten potensert liv. Den skjenker dypere lykke, men tærer hurtigere på kreftene.

En Foss midt inde i Landet gjør samme Gagn for Øret som en Brænding. Men Brændingen den vælter i stærkere og svakere Fremstøt, Suset fra en Foss derimot det er som en hørlig Skodde, det er urimelig i sin Enstonighet, uten al Fornuft, et Mirakel av Idioti.

('En Vandrer spiller med Sordin')

(...) men jeg har aldri vært av den sorten som spør. Jeg lytter når noen forteller, og tar til takke med det jeg får.

Every right decision brings us blessings. Every wrong decision brings us pain.

Henry considered going off to university, and even signed up at American University, but found himself repulsed by his fellow students. "My fellow students were so boring," he would later recall. "It was really depressing. None of my classmates read books, everyone was concerned instead with beer and bongs. And I thought, fuck this, I'm not doing four years of this."

På vertshuset var det en pub, og på veggen ved siden av døren var det opptegnet noen foruroligende omfattende krittstreker som viste hvor mye folk skyldte, og gjelden ble tilsynelatende aldri betalt ned. Strekene hadde vært der så lenge jeg kunne huske, og de hadde vokst mye mer enn jeg hadde gjort. Men det var rike krittforekomster i vår del av landet, så muligens var det bare et tegn på at folk ønsket å benytte seg av dem.

Rodolf Lax' død kom overraskende på alle, inkludert ham selv.

Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring og dette er livet. Det er det livet er!. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.

Noen ganger er det ikke mulig å huske nøyaktig hva som skjedde i en viss periode av livet, hva du gjorde eller sa den gangen, hvem du sa det til, å huske hverdagene, skoledagene, bursdagene, de som inviterte og hvor mange år de bar med seg, men du husker hvilke farger de dagene hadde, og håndflatene dine husker det mjuke, det glatte og det ru, husker alle overflater, husker stein og tre, husker vann, og du husker et plagg, at det plagget var viktig, men ikke hvorfor det var viktig, og du kan plutselig huske et telefonnummer, men du husker ikke hvem du ringte til, 25 00 45, hvem kan det ha vært, og en setning kommer, men du kan ikke huske om det var han eller du som sa den, men det spilte ingen rolle, det kan hende den ble sagt i kor. Men du kan huske hva slags vær det var, og himmelen over, alle himlene, og alle dagene hadde samme fortegn, det var pluss, pluss, pluss, og de kom imot deg og dro forbi i sakte film, og plagget var en kjole, og du svingte deg på en fot i kjolen og løfta den ene hånda og så på den, og det var ei ny hånd, det var di hånd, men du hadde ikke sett den før, og du lo og sa: Jeg har fått ei ny hånd, se hånda mi, Jim, den vinker, den skal aldri hjem igjen.

Statsfengselet i Ohio. En morder skal henrettes. Et siste ønske. Avslåes.

Det er sikkert ingen grunn til å ha sympati med denne morderen. Men når man likevel spør om han har et siste ønske, og han ønsker seg en sigarett, så kunne han vel fått en, når man nå en gang har spurt om han hadde et siste ønske, nå rett før han skal henrettes.

Skulle han åpne den tredje luken med det samme? Han kunne jo bare klistre den igjen etterpå og late som om han ikke hadde gjort det.
Men det ville være juks. Det var ikke lov å jukse i kortspill heller, men det ville vært enda verre å jukse med selve julen. Det var som å smugkikke i pakker som ikke skulle åpnes før på julaften, og det var nesten som å stjele fra seg selv.

Hvilken fange hadde ikke gått tusen mil på et fire alen langt cellegolv.

"What's today, my fine fellow?" said Scrooge.
"Today!" replied the boy. "Why, CHRISTMAS DAY."

Når jeg leste Vinduet, som Kjærstad var redaktør av, kjente jeg så godt som ingen av navnene og titlene som figurerte der, og bare et fåtall av begrepene. “Om å brenne Æneiden,” het en artikkel, den gikk av en eller annen grunn løs i bevisstheten min, dukket opp snart her, snart der, uten at jeg visste hva Æneiden var. Alt dette var postmodernisme, Kjærstad var den største av de norske postmoderne forfatterne, og selv om jeg likte det, altså hele den verdenen som jeg ante befant seg bak det som stod i teksten, ante jeg ikke hva det var, eller hvor det egentlig fantes.

EN SKYGGE går rundt
og planter talglys i fanget på gamle hus
den glir selv som et lysblaff
gjennom duse kvelder

Allting er så skjørt
og gjennomsiktig
en flortynn spindelvevkjole
klinger i vinden som ikke er

(til Erik Saties piano)

Jeg gleder meg over at jeg kan føle den samme enkle og uskyldige lykke som den mann der setter på sitt bord det kålhodet han selv har plantet, og han nyter ikke bare kålen, men alle de gode dagene, den vakre morgenstunden da han plantet den, de lune kveldene da han vannet den og gledet seg over at den vokste så fint, – alt dette gjenopplevd i et eneste frydefullt øyeblikk. –

Jeg sitter og lytter til tonene i mitt indre, musikkens glade vink
og orgelets dype alvor; å sammenarbeide dem, det er en oppgave,
ikke for en komponist, men for et menneske som i mangel av
større fordringer til livet innskrenker seg til den enkle:
å ville forstå seg selv.