Bokelskere.no

Diktet fortalte det han visste
på en måte som gjorde
at han ikke forsto det.

"I see. But I gather from your choice of tense that the mutiny failed?"
"Incorrect, Commander."
"Then it succeeded?" MacIntyre asked, scratching his head in puzzlement.
"Incorrect," Dahak said again.
"Well it must have done one or the other!"
"Incorrect," Dahak said a third time. "The mutiny, Commander, has not yet been resolved."

Slik er det 'sunne' menneskets tale: Enten, eller. Men den forelskede svarer (og det er det Werther gjør): Jeg forsøker å smyge meg frem mellom alternativene, det vil si, Jeg har ikke noe håp, men allikevel . . . Eller også: Jeg velger gjenstridig å ikke velge; jeg velger å gå utenom, – jeg fortsetter.

[...], min Smerte og min Lidelse er navnløs.

Only a handful of people really understood mathematics anyway. There was no point in even teaching maths at this low level. Wasn't it enough to let them know there was this incomprehensible thing out there called mathematics, and leave it at that?

“If no one cares for you at all, do you even really exist?”

Fantasien er alltid den beste tortur

I am a coward.
I wanted to be heroic and I pretended I was. I have always been good at pretending.

Vi hadde sluppet frøene våre i vår egen lille flekk svart jord, akkurat som faren til Pecola hadde sluppet sine frø i sin flekk svart jord. Vår uskyld og tro var like fruktesløse som hans lyst og fortvilelse.

Enhver kjærlighet er naturlig og vakker, så lenge den faller innenfor vedkommendes natur; bare hyklere holder en mann til ansvar for hva han elsker, følelsesmessige analfabeter og de rettmessig misunnelige, som i sin opphissede bekymring så ofte forveksler pilen som peker mot himmelen med den som fører til helvete.

Stadig vekk er Olav Duun en forfatter som er mere respektert enn han er lest. Sitt mest entusiastiske publikum har han hatt blant norsklektorer og litterater. Men Duun er rett og slett for god til at profesjonelle lesere skal ha han for seg selv.

Some tourists think Amsterdam is a city of sin, but in truth it is a city of freedom. And in freedom, most people find sin.

Jeg velger ordet ømhet. Og dette ordet undersøker jeg. Hva er nemlig ømheten? Jeg kommer til følgende suksessive svar: “Ømheten oppstår i det øyeblikket da vi kastes tilbake mot terskelen til den voksne alder, da vi engstelig blir klar over de fordelene ved barndommen som vi ikke oppfattet da vi var barn.” Dernest “Ømheten er den skrekken den voksne alderen inngir oss.” Og enda en definisjon: “Ømheten er å skape et kunstig rom hvor den andre må behandles som et barn.” Som De ser viser jeg ikke hva som foregår i Jaromils hode, men snarere hva som foregår i mitt eget. Jeg studerer min Jaromil lenge, og så forsøker jeg skritt for skritt å nærme meg hjertet av holdningen hans for å forstå, sette navn på og gripe den.

Romanforfatteren er hverken historiker eller profet: Han utforsker tilværelsen.

Laurie Anderson had called to ask if he had a text about fire. She was curating an evening of performances to raise money to build a children's hospital for the charity War Child, and she had an amazing fire video and needed words to go with it. He edited together passages from the 'London's burning' part of The Satanic Verses. Laurie had persuaded Brian Eno to record several loops of sound, which she was going to mix from a little desk in the wings while he read.

He had always been post-something according to that mandarin literary discourse in which all contemporary writing was mere aftermath - post-colonial, post-modern, post-secular, post-intellectual, post-literate. Now he could add his own category, post-fatwa, to that dusty post-office, and would end up not just po-co and po-mo but po-fa as well.

Dersom spørsmålet om likhet mellom romanfigurene og eventuelle, eksisterende personer, mot formodning, ikke skulle bli unnlatt reist, vil forfatteren allerede på denne måten besvare det ikke formodede spørsmål på en slik måte at mangelen på enhver umulig tvil om hvorvidt romanfigurene faktisk ikke kan benektes å være uten enhver likhet med virkelige personer, med en klar avvisning av det eventuelle fravær av diskresjon, fra spørsmålsstillerens side, et slikt spørsmål umuligvis kan oppfattes som bekreftelse av - og jeg håper med dette har gjort det helt klart for leseren at boken ikke bør leses uten ovenstående faktum i bakhodet. Dette gjelder samtlige kapitler.

• "Surely you have considered terrorist activity?"
  There was another pause. Then the spokesman said, in the quiet tones of someone who has had enough and who is going to quit after this and raise chickens somewhere, "Yes, I suppose we must. All we need to do is find some terrorists who are capable of taking an entire nuclear reactor out of its can while it's running and without anyone noticing. It weighs about a thousand tons and is forty feet high. So they'll be quite strong terrorists. Perhaps you'd like to ring them up, sir, and ask them questions in that supercilious, accusatory way of yours."

Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på.

Pietro Querini, italiensk skipskaptein (1432) om befolkningen i Røst, Norge

The circus arrives without warning