Bokelskere.no

Hvor viktig skal det være for meg hva andre tenker og mener om meg? . Saken er jo nesten alltid at folk faktisk ikke er så opptatt av meg eller deg. De er opptatt av seg selv og hva vi tenker om dem.

• Jeg har ikke noe imot å fortelle sannheten, bare ingen hører det.

I utlandet er de redd for å bli skallet. De har så mye penger i utlandet at de har råd til å være redd for alle mulige tåpelige ting.

I al glæde stinger en nål!

You were the last dream of my soul.

Vi kan ikke endre fortiden vår, men vi kan alltid endre holdningen til den

I sommersesongen kom der Schtyrer til Kaigata skole pr. sykkel. Han bodde noen mil utafor byen, og var det noen som virkelig skjønte seg på det der men en død sjel i et sunt legeme, så var det denne gutten! Han eide bare den digre kroppen sin, og hadde neppe sjelelige problemer av noen art - det kreves et noenlunde utvikla følelsesliv for å kunne bli plaga av denslags.

Den usalige vet mer om saligheten enn den salige - forstå det den som kan.

....And we all lose our innocence, one way or another. That's normality.

Jeg løp ud igen, hoppende og dansende, for at fortælle far, hvor glad hun var. Og han sagde, næsten med gråd i stemmen: "Åh, hvorfor fortalte du hende det? Jeg ville jo have overrrasket hende." Det er den slags ting, man gør, hjerteløse, grusomme små ting, uden at tænke over det, uden at ville det. Men gjort er gjort og står ikke til at ændre. Og man glemmer det aldrig.

Du, Benoni, begyndte så folk å si for en spøk efter den dag, hvad bestilte du i holla med Rosa præstedatter? Du kom ut halvnaken og varm av holla og du hadde ingen trøie på. Hvad skal vi mene om det?
Du skal mene at du er en sladderkjærring, svarte Benoni som en sand øvrighet.

Det er solnedgangen som skjenker våre dager tyngde, skjønnhet og storslagenhet. Livet er kort, og det er vår Skapers ene store gave til oss. Den andre gaven er døden, som vi bør føle ydmyk takknemlighet for.

Det kan være vanskelig å kombinere empati med konfrontasjon og klar tale.

Vi har vært igjennom denne krigen, og vi ser bare ting annerledes enn andre mennesker på vår alder. Jeg mener, det er visse barer jeg ikke besøker. Menneskene, samtalene, de er for overfladiske. Jeg sitter ikke og drikker sammen med folk som er ironiske, skjønner du?

Because I know that time is always time
And place is always and only place
And what is actual is actual only for one time
And only for one place

I heisen på veg ned til utgangen hang det eit skilt. Dr. Haugsbø, "Open grunna sjukdom".

For litt siden kom jeg med en hentydning til din middelmådighet, sa mannen. Det var overhodet ikke ment som noen kritikk av din person. Eller for å si det enklere, det er fordi verden i seg selv er så middelmådig at du er middelmådig per se. Enig?

Vedhogst er en personlig affære. Det er min erfaring. Jeg har derfor ofte lurt på om jeg er en vedhogger av det stoiske salget, som Kjell Askildsen, som kan stå med øksa i time etter time og tenke en tanke. Til bunns. Eller om jeg er å regne som den mest abstrakte sangvinikeren, som lar himla suse mens flisene fyker og forrådet øker. Eller kanskje ligner jeg på faren min, som primært var av den smått nevrotiske samlertypen, som er svært representativ for hans generasjon, folk som har opplevd krigen og knappheten, og som da han døde - viste det seg - hadde Mazdaen stående i gata så han kunne fylle opp garasjen med ved, et sted mellom 35 og 40 kubikk, som jeg arvet i sin helhet og kjørte hjem med lastebil og stablet i hage og kjeller og bod og fortsatt har en del igjen av, tretten år senere, selv om vi fyrer hardt.

Det må være en god del ting et varmt bad ikke kurerer, men jeg vet ikke om mange av dem. Hver gang jeg føler meg trist fordi jeg skal dø, eller så nervøs at jeg ikke får sove, eller forelsket i noen jeg ikke kommer til å se på en uke, gir jeg etter til et visst punkt, og så sier jeg; Jeg går og tar et varmt bad.

Vi kaster flittig vore forhåbningers grave igjen på glemselens kirkegård.