Bokelskere.no

Ingenting lest denne uka - foruten sakspapirer, da... Men hva med et sjølkomponert dikt fra en herjet granskog?

Det knaker i granskog
i den sterke vind.
Jeg kan ei høre
mine egne trinn.

Bekken som bruser
i den bratte li.
En vinter kryper oppad
og er snart forbi.

Sterke røtter rives opp
fra den skrinne jord.
Rotvelt, gammel og ny,
setter tydelige spor.

Gammel rotvelt
er ikke død.
Den er noen sin bolig
og noen sitt brød.

Kongler på stien
og mose på stein
vil aldri vaskes bort
av snø og regn.

Jeg løfter blikket;
lyden av vingeslag.
En hauk søker ut
mot den lyse dag.

Jeg senker det så
dit hvor føttene er.
Stien er kroket og steil
og røyner på knær.

Komme ut i lyset
fra mulm og mystikk,
tenke at der inne
var det jeg gikk.

Ha en strålende helg - i skog eller på fjell, på åker og eng - eller med ei bok og ei seng :-)

For det første var det jo Bradburys forutseende forfatterskap. Og hovedpersonens oppvåkning og tro på enkeltmenneskets påvirkningskraft. Men frem for alt kjærligheten til og magien i bøker.

Dette må vere fjorårets vakraste diktsamlingsframside! Også inni er dette ei fin bok, med dikt av kjærleik til og i sorg over hunden Nana, som diktsamlingas eg kjøper, men som seinare vert overkøyrd av ein bil.

"Jeg skriver om et vesen på fire bein // fordi det la seg mellom føtene mine / og slikket dem reine, lik - jeg kan ikke dy meg /
- en disippel, på tross av, /
eller på grunn av, mitt skitne hjerte" skriv han i eitt av dikta.

Mesterlig av Karin Fossum. Man kommer inn i det dype sinnet på noen av karakterene, og får en forståelse for hva som skjer hos den som føler seg "utenfor" i samfunnet. Sterkt!
Den er litt tung i starten og tildels også seinere i boken. Men det lønner seg å være tålmodig, for den gir deg absolutt valuta for pengene.

Godt spørsmål. Jeg synes det har vært vanskelig, men hadde vært vanskeligere uten bøker og en hund som kunne få meg ut.
Jeg har fått stor glede av turbøker, og villmarksbøker. Storkoser meg i solkroken.
Så har jeg lært at vi mennesker er bare pittelite i alt det store, og vi selv må ta ansvar for eget liv.

Jeg innrømmer det - jeg har aldri helt klart å skjønne Erlend Loes bøker og har mange ganger lurt på hva som foregår inne i hodet til Erlend Loe (unnskyld, Erlend!). Men denne!? Jeg falt pladask! En nydelig, liten bok om det å sykle på enhjulssykkel. Den smøg seg inn i kroppen min, la seg som et mjukt teppe og varmet meg og jeg koste meg glugg fordervet gjennom alle de 197 sidene om en skjeggete fyr i 50-åra som har funnet glede i å sykle på ett hjul.

Liten funfact - vi gikk samtidig på videregående på Katta i Trondheim. Hadde ingen fag eller timer sammen, men av en eller annen merkelig grunn husker jeg allikevel den lange, tynne gutten som jeg så sto alene utenfor et klasserom jeg gikk forbi i et friminutt en gang. Aner ikke hvorfor, men han må ha gitt ett eller annet inntrykk.

Selv om jeg ikke er like begeistrer for alt av Aukrust, og da tenker jeg på Flåklypa universet, så er det som å komme hjem å lese det han skrev, fint å se tegningene og det han malte. Jeg har storkost meg. Selv om jeg har lest det meste i boken før i hans samlede verker i bokhylla. I utvalget til Anders Heger får man noe i tillegg. Tegninger med farger. En bonusbok med Hegers presentasjoner.

Særlig var det et fint gjensyn i den mørke tida vi er i. Det er så morsomt, så lunt og så rikt. Jeg er enig i en anmelder som siteres her hos forlaget:

«Sjelden har en kost seg slik med ei bok til anmeldelse. Hadde jeg vært helseminister, ville jeg på dagen sørget for at det lå minst ett eksemplar hos fastleger og helseinstitusjoner over det ganske land. Dette er ren motgift til dysterheten, for ikke å si dystopien, som i dag plager oss. [...]

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Da er vi nesten i slutten av oktober, noen av månedene har gått raskt i år, mens andre har gått så treigt og sakte som bare overhodet mulig. Planen for denne helgen ser slik ut fikse øyenbryna min i morgen, se på noe tv på kveldstid med besøk og søndag gjør en av mien frivillige jobber som jeg gjør to ganger i måned. Likevel denne helgen skal jeg lese i Elena Ferrante Dei vaksne løgnaktige liv som jeg har begynt på denne uka, ganske bra så langt, spent på resten.

Hva leser dere denne helgen?

Ønsker alle en kjempe god helg. :)

Dette har på mange måter vært en lang uke. Kulden har tatt til og mørkt har det blitt. I denne uken har jeg fortsatt på å lese Elenor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman som jeg leser på norsk igjen, jeg liker den fortsatt igjen og morsomt at man oppdager andre gangen en leser boka som jeg ikke tenkte så mye første gang jeg leste.

Denne helgen blir eventuelt å bake noen boller lese litt, stikke innom biblå med nevøen og lese litt for han og høre lydbok.

Hva leser dere denne helgen?

Ønsker alle en god helg :)

Hei på deg!
Jeg leser "På vandring uten esel i Cevennene" av Aleksander Leborg. Han går samme turen som Robert Louis Stevenson gjorde og skrev "På vandring med esel i Cevennene" om turen, den foretok han i 1879 mens Leborg gikk den i 2017.
Jeg har lest Stevensons bok for mange år siden så da måtte jeg jo låne med meg denne!
Ellers leser jeg en novellesamling av James Baldwin "Nå tar jeg deg". Veldig bra...!
God helg.