Bokelskere.no

Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.

Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.

Jeg er nok også en bruksleser. Du kan se når jeg elsker en bok, permene er slitte, det er eselører og notater i teksten. Hvis jeg låner bøker av noen, behandler jeg dem selvfølgelig meget pent, ta blir det bokmerker og notater i notisboken

Jeg liker at bøkene eldes med meg, at de ikke er objekter som holdes i egne glassbur og aldri kan berøres. Jeg liker at bøkene lever og puster, blir rufsete i kantene slik mennesker blir. En god bok som er lest mange ganger bærer preg av det, akkurat som et menneske som har elsket mye:)

Utdrag av omtale på bloggen min:
"De to tidligere bøkene om Doppler var for min del fornøyelig lesning med lun humor og finurlige skråblikk på tilværelsen. Også denne boka åpner lovende, med mye av det som kjennetegner Loe sine fortellinger. Men, dessverre, denne gang utvikler det hele seg til en pubertal og til tider ganske så plump historie.
Tidligere, når jeg har lest Loe, har jeg for min del sammenlignet fortellermåten med Paasilinna. Men der Paasilinna er subtil synes jeg Loe denne gang tramper rundt på larveføtter med sitt fokus på runking, rumper og porno. Mye av skråblikkene retter seg denne gang mot media, og eksplisitt mot to temaer - reality-tv og blogger, noe som er vel og bra. For, som vi alle kjenner til, her er det mye å ta av. Men Loe gjør dette på en overtydelig måte - jeg mener bestemt at en hvilken som helst russerevy med respekt for seg selv, hadde håndtert dette på en minst like god måte."
Denne, og flere omtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Det er litt risikabelt å låne bøker ja. Jeg prøver mest å unngå at noen i familien tar i boka. Spesielt etter de har drevet med kaviar eller leverpostei. Hadde en liten skremmer her om dagen. Jeg hadde akuratt fått en ny bok. Lillesøsteren min låner den. Noen timer etterpå ser jeg et rosa merke på tegningen utenpå boka. Jeg tok på det rosa merke og det viste seg at det bare var et rosa øre på personen utenpå boka.

Doppler kommer ut av skogen og stiller en av de mest presise diagnoser på samtiden jeg har lest på lenge. At rammene noen ganger går ut over de alminnelige grenser, er derfor helt akseptabelt selv om jeg ikke alltid blir revet med av de ulike krumspring.

Det høres utrolig gøy ut, jeg har hørt at Tom Egeland er en fantastisk lærer!

Jeg vant en novellekonkurranse her i sommer og har vunnet et kurs på NKS om kreativ skriving. Det gleder jeg meg mye til!

Jeg er stor fan av de to første bøkene om Doppler og Bongo - og hadde store forventninger til denne boken. Må innrømme jeg ble skuffa. Det begynner bra, men så vingler handlingen fram og tilbake mellom ulike settinger - ikke ulikt vinglingen til hovedpersonen. Det blir for slapt syns jeg, kjenner at jeg mister interessen i midtpartiet, og tar meg i å savne mer struktur og en tydeligere retning på stoffet. Siste kapittel løfter forøvrig boken til gamle høyder, og Doppler er tilbake der vi liker han best.

Joda, velskrevet og spennende, selv om det ikke var helt det samme som å lese de tre Millenium-bøkene fra Stieg Larsson. Ikke fullt så stort fokus på Lisbeth Salander i denne, men morsomt å møte henne igjen, - og helt grei å lese som en spenningsroman. Jeg leser gjerne en til fra David Lagercrantz!

Hun skriver vanskelig, jeg kan forstå det, men mener likevel betegnelsen er teit. Slapp av når du leser. Det funker for meg, og det er måten jeg leser alt på. Jeg prøver ikke absolutt å forstå, da får man nemlig problemer. Det synes å være problemet mange har med klassikere: man tror det er en så jævlig til prestasjon og forventer både mye av seg selv og boka, når det egentlig bare er en (veldig) godt skrevet bok. Når jeg leser Woolf driver jeg på en bølge, jeg drømmer meg bort, tripper litt på språket, på samme måte som når jeg skynder meg gjennom poesisamlinger. Jeg hadde ikke fått til det hvis jeg hadde sittet med forstørrelsesglass hele tiden. Jeg slapper av, smaker litt, har det gøy. Praktisk tips: Mrs. Dalloway er kanskje mer tilgjengelig enn To the Lighthouse.

sukk

Jeg tror det er viktig å utfordre seg selv som leser og har i mange år hatt som mål å lese to klassikere i året. Noen ganger er det virkelig store leseopplevelser (som da jeg leste Anne Karenina), noen ganger, not so much...

Jeg har forsøkt meg på flere bøker av Virginia Woolf, men jeg klarer bare ikke å lese henne. Det er noe med prosaen og skrivestilen som gjør at jeg rett og slett ikke kommer under teksten. Jeg er ikke dummere enn at jeg vet at hun har gjort et enormt bidrag til verdenslitteraturen og feminismen, men jeg får bare ikke til å lese henne.

Noen forslag eller innspill? Leser jeg henne på feil måte?

Som dere skjønner, jeg viiiil så gjerne like henne...