Romanen er blant de tretten som har kommet med på langlisten til Booker-prisen 2020, som ble offentliggjort for en uke siden. Prøver alltid å få lest noen av de nominerte, så det blir flere i den nærmeste tiden.

Shuggie Bain er en vanvittig sterk roman om den unge, ensomme gutten Hugh "Shuggie" Bain, som vokser opp under Thatcher i 1980-årenes Glasgow med stor arbeidsløs, en barndom preget av fattigdom, sosialboliger, fyll og narkomisbruk. Utrolig at den er skrevet av en debutant. En særdeles sterk femmer, dette.

Hvis noen blir nysgjerrige på Douglas Stuart, ligger det en novelle av den skotske forfatteren, som er bosatt i New York, på nettsiden til The New Yorker, som inkluderer et lydspor der forfatteren selv leser (noe han etter min mening forresten gjør veldig bra).

Innsikt i det usynlige

Store deler av Norges befolkning lever med usynlige sykdommer som gjør at de ikke klarer å jobbe. På grunn av sykdommene sine blir de møtt med hån og fordommer, beskyldninger om latskap, og lav sosial status. I boken Men du ser ikke syk ut viser Ragnhild Holmås hvordan livet som usynlig syk oppleves, i håp om å bli møtt med mer forståelse i fremtiden.

Holmås deler ubeskjedent om hvordan livet som uføretrygdet, usynlig syk er. Vi får et innblikk i utfordringer fullstendig funksjonsfriske mennesker aldri trenger å ta stilling til. Som for eksempel tittelutsagnet «men du ser ikke syk ut». Hun viser oss hvor lite forståelse vi møter de usynlig syke med i samfunnet vårt.

Kort og informativt

Dette er ei bok som definitivt ikke skremmer deg vekk med lengden sin. På beskjedne 236 sider klarer Holmås å gi oss et unikt innblikk i hverdagen sin, og andre i samme situasjon som henne. Hun veksler mellom å fortelle sin egen historie, andre folk i hennes situasjon sin historie, og hun gjør det på en levende og engasjert måte.

Nettopp lengden på boka er faktisk en av styrkene dens. Hun klarer å gi mye informasjon, samtidig som hun stopper den tidsnok til at det ikke oppleves som kjedelig, sutrete eller for omstendelig. Samtidig som den er kort, føles det ikke som at hun har kutta ut relevant innhold for å holde lengden nede; man sitter igjen med et helhetlig og nyansert inntrykk av hvordan situasjonen oppleves for de som lever liv som hennes.

Hvile til besvær

Spesielt et aspekt ved denne boka vil kunne være veldig øyeåpnende for mange lesere, nemlig kapittelet om uhvile. Der de som er i jobb gjerne drømmer om å kunne sove ut hver dag, ha all tid i verden til å slappe av og gjøre tingene de liker, klarer Holmås å levende illustrere baksiden av medaljen.

Hun har mye, nærmest ubegrensa tid, fordi hun er hjemme store deler av tiden. Hun kan sitte og se på Netflix i lengre tid, lese aviser og ligge lenge i sengen om morgenen. Hun skriver selv at det var dette hun drømte om da hun skrev masteroppgava si, og jobba med den ti timer daglig. Men som hun skriver; «Ting mister raskt smaken når de blir det eneste på menyen»
.
Hun forklarer at det ikke føles avslappende i det hele tatt, at hun er nødt til å gjøre dette for å komme gjennom hverdagen, selv om hun aller helst skulle kunnet jobbe eller gå ut med venner. Og dette møtes hun med fordommer for både av kjente og ukjente. Det som fra utsida kan se ut som å slappe av, blir nøyaktig det motsatte for Holmås og andre i hennes situasjon.

Fanger opp flere sjukdommer

Holmås har ME, eller myalgisk encefalopati. Kort fortalt blir hun syk av for mye aktivitet. Men denne boka handler ikke bare om folk med ME, den handler om alle som blir møtt med fordommer og skam fordi de har sykdommer andre ikke kan se. Depresjon og angst for eksempel. Denne boka representerer alle som lider av sykdommer den alminnelige befolkningen ikke kan se eller forstå.

Dette er kanskje det viktigste med denne boka. Den gir ikke bare et innblikk i ett menneskes liv, men mange folk som går gjennom en del av de samme tingene. Og dermed er den en unik mulighet for de som ikke lider av usynlige sykdommer til å kanskje forstå litt bedre hvordan det livet er, og hvordan de skal håndtere det når venner eller bekjente er usynlig syke.

Men du ser ikke syk ut vil være en interessant bok for alle som lever med usynlig sykdom. Men om du er en av dem som ikke har opplevd og ikke forstår usynlig sykdom; om du møter usynlig syke med fordommer; om du ikke klarer å akseptere at usynlig sykdom er reell; Denne boka er for deg. Les. Lær.

Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.

Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.

Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.

Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.

Gerda og Otto hjelper to jødiske barn på flukt fra nazistene. Det er en utrolig spennende historie. De voksne er borte, Gerda og Otto foreldre er arrestert pga motstandsarbeid og Sarah og Daniels far måtte flykte til Sverige uten barna sine. Hvem kan de egentlig stole på? Det skal vise seg at ikke alle voksne er like snille som de utgir seg for å være. Denne boka kan brukes til høytlesning for 3. Kasse og oppover og kan helt fint leses av ungdomstrinnet. Fint utgangspunkt for å snakke om 2. Verdenskrig og barn på flukt.

Leksikon om lys og mørke. Simon Stranger.

Denne boka om Rinnans ve og virke er sterk lesing, men veldig lettlest og engasjerende. Det er nok vanskeligere å finne lyset enn mørket i denne boka som er redigert soom et leksikon, og er allerede en stor suksess med kontrakter i flere land. Mørket var godt skildret. Spesielt siste del av boken der mange detaljer fra Rinnans virke under krigen var som vi vet grusomt.

Romanformens styrke er å kunne legge inn tanker og dialoger som kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten. Det vet man aldri, men i denne boka har forfatteren valgt å vise frem at Rinnan også hadde andre sider enn en liten jævel som vi er vant til å omtale ham som. Også Rinnans oppvekst ble belyst slik at vi, leserne, kunne tenke oss hvordan hans komplekser for egen kroppshøyde, samt mobbing kan ha bidratt til at han ble en fuling og gjorde valg som førte ham inn i historien vi alle kjenner. Med tanke på lys, ble hjelpearbeidet med å få jøder over til Sverige nevnt.

Dette er ei bok dere bør få med dere. Det ligger flere intervju med den gode forfatteren og formidlere på bla NRK. Klikk og se. Kjøp og bla

En bok om Brexit slik bare Ian McEwan kan. Kun for spesielt interesserte vil jeg si. Ikke lest noe av forfatteren før? Velg en annen bok :-)

En muslim sa til meg en gang at jødene har noen rettigheter i følge Koranen. En av dem er at jødene skal bli behandlet på beste måte. Men det står også at muslimer ikke skal ha jøder som venner. Hvordan er dette forenlig?

På forhånd takk!

Lale og Gita endte til slutt opp sammen i Melbourne, Australia, men veien dit var alt annet enn enkel ...

To personer som møtes under spesielle omstendigheter
De to møtte hverandre under svært spesielle omstendigheter mens andre verdenskrig pågikk. Lale ble forelsket i henne da han så henne i øynene for første gang da han skulle tatovere armen hennes. Følte hun det samme og kan kjærligheten overleve alt? Med Gita og Lales historie skulle man nesten tro det. Som med mange andre havnet de i Auschwitz under andre verdenskrig. Lale blir alvorlig syk, og blir blant annet reddet av tatovøren som tar seg av ham. Når Lale kommer til seg selv igjen, får han tilbud om å bli tatovør. Under slike omstendigheter gjør man alt for å overleve. Med en slik jobb får også Lale bedre goder, som bedre soveplass og litt mer mat som han deler med andre som han tidligere delte brakke med. Han bryr seg om andre og tar vare på de han kan. Livet hans forandrer seg når han skal tatovere armen til en kvinne han straks blir betatt av. Vil han se henne igjen? Han gjør alt han kan for å finne ut hvem hun er, og komme i kontakt med henne. Men føler hun det samme?

Stressende og ukjent hverdag
I Tatovøren i Auschwitz blir det beskrevet rystende episoder, redsel, stresss, søvn og matmangel som de må gjennomgå hver dag. Det er sterkt å lese om hvor fort knyttet man blir til hverandre når man må dele brakke med andre, men samtidig være redd for å knytte seg for mye til hverandre, for de vet ikke når folk forsvinner. Den ene dagen er de der, mens neste dag er de enten fraktet bort eller død. I Auschwitz vet de ikke hva som skjer, og gjør alt de kan for å oppdatere hverandre om hva som foregår. De fleste velger å holde lav profil for å unngå bråk, mens Lale har lett for å glemme seg. Han er snartenkt og kan snakke flere språk flytende, derfor havner han ofte i ubehagelige situasjoner med vaktene. Vil følelsene Lale og Gita har for hverandre, overleve alt annet?

Heather Morris skriver denne boka for Lales vegne. Gita er død og han venter på sin tur. Han har hatt et godt og langt liv sammen med Gita, og sammen med Heather Morris tar han med oss den stressende tilværelsen i Auschwitz, hvor de blir vitne til forferdelige hendelser, og hva de ofrer for stunder sammen. Det er ikke kjærlighetshistorien i seg selv som gjør sånn inntrykk for min del. Kanskje fordi jeg ikke helt tror på den store kjærligheten, men det er hvordan de beskriver stress og vennskap, og hva de er villig å gjøre for de man er glad i. Å leve med den usikkerheten så lenge kan nok ikke beskrives, men man føler den mens man leser. Man føler den stressende situasjonen de er i, og man frykter hele tiden det verste.

Dette er ikke en type roman jeg vanligvis leser. Jeg har lest noen romaner knyttet til andre verdenskrig, men altfor lite. Dette ga mersmak, for det var både ekte og engasjerende å lese om Lale og Gita. Man har aldri kjent dem, men man føler en bånd til dem mens man leser. Noen scener er kanskje litt pompøse, og litt overdrivende, men synes ikke det ødelegger boka. Gita gikk bort i 2003 og Lale tre år senere. Dette er deres historie, og selv om man kanskje ikke liker kjærlighetshistorier i utgangspunktet, er dette likevel en fin historie å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Selvom den norske oversettelsen av koranen blir sett på som en snill oversettelse, så er det visst mer enn nok av stygge og hatefulle vers der allikevel.

Det er meget godt kjent at Ilan Pappe har drevet med rene forfalskninger og oppspinn. Jeg ville vært forsiktig med å bygge for mye på ville påstander fra denne karen.
https://www.camera.org/article/university-of-exeter-gives-pappe-a-pass-on-invented-ben-gurion-quote/

Ilan Pappe har jo helt tydelig en agenda med sin "historie" skrivning.
https://newrepublic.com/article/85344/ilan-pappe-sloppy-dishonest-historian

Jeg digger Erika Flatland!
Noe av det fineste og sterkeste med boken er alle øyenvitneskildringene fra sovjettiden og krigens dager. Det å planlegge turen og få tilgang på alle intervjuobjektene må jo være en kjempejobb i seg selv. Spasiba!

Fin for folk som ikke vet noe særlig om grunnstoffene fra før, og som er interessert i emnet.