Bokelskere.no

Jeg er fattig litteratur/nordisk-student, og slave for 3 kattelige høyheter på hjemmebane.

...Og er jeg skikkelig, skikkelig heldig, så får jeg ny jobb fra mandag av. Det er ingen bokjobb riktig nok, men jobb er jobb ;)

Jeg er også venstrehendt, og vil iallfall ha meg frabedt noen-og-trevde-åringer som kaller det "skeivhendt". Jeg er så gammel at vi hadde blekkhus en stund. Skikkelig dritt for en venstrehendt.

Man tror ofte at livet er tøft og det er lett å synes synd på seg selv, men det er alltid noen i verden som har det verre, mye verre på en eller annen måte og livet er ikke bare en dans på roser. Winter’s Bone er et godt eksempel på akkurat det.

Ree er en jente på 16 år, men man skulle tro hun var mye eldre med tanke på alle pliktoppgavene hun har og hvor modent hun oppfører seg. Men så har hun heller ingen annet valg enn å være voksen siden hun er den eneste som er i stand til å ta seg av hjemmet. Hun bor i et hus som ble bygget i 1914, så huset er ikke i tipp topp stand, men det går an å bo der. Hun har en mor som hun må ta seg av og to yngre brødre. Moren hennes har vært fjern i mange år og er stort sett i sin egen verden. Derfor er det ingen hjelp å få fra henne. Og brødrene hennes er unge og hver dag må Ree sørge for at de kommer seg på skolen. Faren hennes har hun ikke sett på lenge. Han har ikke vært hjemme på lenge. Så det er ikke mye hjelp å få. Derfor må Ree forsørge seg selv, moren hennes og småsøsknene hennes. Noen må jo sørge for at ting går som normalt.

En dag dukker sheriffen opp på et uventet besøk. Han gir henne beskjed om at faren hennes må møte opp i retten neste uke – hvis ikke kommer huset til å bli solgt. Ree skjønner alvoret fordi hvis de mister huset – har de ingen steder å dra. Hun må ha det for å kunne passe på mora og småsøsknene. Huset er den eneste tryggheten hun har. Hun kan ikke miste det. Hun må finne faren hennes, men problemet er at hun vet ikke hvor han er. Hun må sørge for at han møter opp i retten uka etterpå slik at hun og de andre ikke mister huset og eiendommen. Ree finner fort ut at det er ikke bare, bare å finne faren hennes og hun oppdager det er vanskelig å få svar fra folk i bygda. Hun må gå til Uncle Teardrop. En fyr med tre dråper ved/under øyet (les boka hvis du ønsker å finne ut hvorfor) og han har et øre mindre. Kanskje han vet hvor faren hennes oppholder seg eller hjelpe henne å finne ham? Vil hun finne faren hennes i tide eller vil hun miste alt?

Jeg hadde ikke hørt om boka Winter’s Bone før den allerede var filmatisert og Oscarnominert. Så jeg tenkte jeg måtte lese boka før jeg ser filmen. Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren Daniel Woodrell, selv om dette er hans åttende roman, men bedre sent enn aldri. Jeg rakk i det minste å lese boka før jeg ser filmen. Jeg må lese boka før jeg ser filmen – i hvert fall når jeg vet at filmen er basert på en bok. Det er ikke alltid like greit å holde oversikten siden det er så mange filmer der ute som er baserte på bøker.

Men tilbake til selve boka. Jeg visste ikke helt hva Winter’s Bone (selv om jeg hadde sett traileren). Syntes den var litt diffus. Rees kamp om å finne faren hennes var rett og slett fascinerende. Dette er ei jente med bein i nesa, bokstavelig talt! Jeg elsket væremåten. Hun er ganske rett på sak og vet hva hun vil for å ordne opp i ting. Og hun tar ikke et nei for et nei når det er noe hun vil finne ut av. Hun er veldig voksen for alderen. Som leser må man bare bli imponert over henne.

Da jeg først begynte å lese Winter’s Bone, tenkte jeg at denne ville vel ikke ta så lang tid til å lese ut. Det er en ganske tynn flis på bare 193 sider. Men innholdet er lettlest, men tungt fordøyet. Jeg trengte litt tid til å fordøye boka innimellom og jeg ville ikke at den skulle ta slutt med det første. Jeg ville bruke tid på den og dermed gjorde jeg det. For den er ganske brutal og voldelig (noe jeg elsket), men samtidig hjerteskjærende og man ville bare Rees og hennes nærmeste det beste.

Winter’s Bone er mitt første møte med Daniel Woodrell, men definitivt ikke det siste. Han skriver rått og brutalt. Han bruker ikke mange ord for å beskrive intense situasjoner. Der minner han meg veldig mye om Cormac McCarthy. Har Daniel Woodrell en liten Cormac McCarthy i magen? Uansett om boka er på få sider, og fortalt på få sider, er den tungfordøyelig og en fornøyelse å lese. En bok jeg aldri kommer til å glemme. Og skal jeg se filmatiseringen? Selvfølgelig! Anbefaler også boka for dere som allerede har sett filmen.

Dette var en utrolig spennende, engasjerende og interessant bok. Spenningstemaet var bra, men jeg synes det historiske aspektet ved boken var det engasjerte meg mest. Veldig spennende å lese om mytene og teoriene rundt Maria Magdalena og hennes forhold til Jesus. Har veldig lyst til å reise til det mystiske Carcasonne området i Frankrike hvor mye av handlingen i boken foregår, og ikke minst fikk jeg lyst til å besøke det myteomspunnene Rennes-le-chateu, som er omtalt i flere spenningsromaner. Boken anbefales på det sterkeste!

Av og til leser du en bok som får deg til å skratte på bussen. Noen ganger sitter du med tårevåte øyne. Andre ganger tenker du "wow, jeg lever i en fantastisk verden, i et fantastisk solsystem, i en utrooolig stor galakse...i et tilsynelatende uendelig, mindblowing og fremdeles ekspanderende univers!!! I morgen skal jeg fortelle en venn hvor vakker han/hun er. Alt er så vakkert! Herregud, sa jeg det høyt?"

Jeg skjønner spørsmålet ditt; det er liten grunn for bokelskere med godt i sinne å skjule hvem de er. Her inne skal diskusjonene dreie seg om bøker og lesing, hvem kan føle behov for å gjemme seg bak et alias?

Personlig har jeg valgt å ikke legge ut etternavn her (det finnes kun en person i Norge med samme for- og etternavn som meg), til tross for at jeg har gitt mange nok opplysninger til at hvem som helst kan finne ut hele navnet mitt (tro meg, flere har gjort nettopp det). Grunnen til bruken av et alias er temmelig simpel; jeg er lærer. Det er ikke noe problem for meg at mine elever vet hva jeg skriver her inne, problemer kan heller oppstå når elever jeg er muntlig sensor for ”googler” meg og finner ut hva jeg liker/ikke liker innen litteraturens verden. Av erfaring vet jeg at elever som skal opp til muntlig eksamen nettopp har ”googlet” meg og vet mer enn nok om meg før eksaminasjonen. I tillegg er jeg aktiv innen kommunal politikk, og denne nettsiden er absolutt et fristed for meg. Her betyr ikke navn, partitilhørighet, yrke eller utdanning noe som helst. Det eneste som teller er dine meninger om ei bok. For meg er nettopp dette en av de største styrkene ved bokelskere.no. Her kan jeg rett og slett være meg selv, nemlig AnjaE.

Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at mennesker som setter krav til et verks popularitet, eller mangel på sådan, driver med noe helt annet enn å absorbere tekster ...

Kjenner meg igjen mye av det du skriver. Ikke tok det bare lang tid før jeg våget å mene noe, men å gi terningkast også. Det var fryktelig skummelt i begynnelsen og samtidig at folk ble forbanna om jeg startet en ny diskusjonstråd osv pga at jeg var en ferskis. Samtidig virket alle diskusjonene så voksent og seriøst. Klassikere og tungvektlitteratur ble virkelig diskutert og utvekslet tanker om at jeg ble nesten skremt. Jeg er en beskjeden person i virkeligheten.Da er jeg nesten aldri med i debatter/diskusjoner. Blir alltid så nervøs når jeg skal si noe så jeg følte det sånn i begynnelsen da jeg var her. Da jeg skrev noe om bøker var det så vidt jeg turde å publisere det i redsel for at noen skal le/hetse og rope "dårlig smak" osv...Men når man først har vent seg til å bli med på diskusjoner her inne, merket jeg at det gikk greit og det tok ikke lang tid før jeg ble husvarm. Også får jeg heldigvis til å uttrykke meg bedre skriftlig enn muntlig. Så etter at jeg ble husvarm har jeg nærmest flyttet inn her. Så det er ingen grunn til å være nervøse over å si noe dumt eller at noen skal le av deg. Så det er bare å rable ned det du mener om bøker. Jeg skulle ønske at det kom flere uttalelser om bøker en bare fra en-to personer.

Jeg er utrolig enig i det du sier! Den første tiden jeg var medlem her, våget jeg ikke ytre ett eneste ord. Ikke skjønte jeg hvordan nettstedet fungerer, ikke visste jeg at det å skrive om ei bok automatisk fører til at en ny diskusjonstråd blir startet og ikke hadde jeg noen gang deltatt i diskusjoner på nettet før... Faktisk skrev jeg litt om flere av bøkene jeg har lest, men jeg våget ikke poste noe. Foretrakk å lese hva andre hadde skrevet og ble imponert over nivået mange bokelskere la seg på. Mine ambisjoner besto først og fremst av å legge inn bøker jeg husket å ha lest og endelig få laget meg en slags database. Det å skrive om egne meninger kjentes utrolig skremmende; hva om andre her inne ville synes jeg var en lettvekter eller kanskje til og med dum?

Etter en stund våget jeg imidlertid å vade uti, uerfaren som jeg var når det gjelder diskusjoner om litteratur. Det første innlegget var et svar på en påskenøtt-oppgave.. Det jeg etter hvert opplevde, er den største grunnen til at jeg i dag fremdeles (snart ett år etter!) er så aktiv her inne. Endelig kunne jeg diskutere bøker som betyr noe for meg med andre som har den samme interessen! Det å få respons på et innlegg om ei bok en liker, eller for den saks skyld misliker, kjentes veldig godt. Jeg følte jeg ble tatt på alvor og at jeg fant mange likesinnede her inne.

I dag er vi over 10 000 bokelskere på dette nettstedet. Mitt håp er at alle skal våge seg utpå og si sin mening om bøker de har lest (og aller, aller helst skrive mer enn en setning). Kanskje er jeg enig, kanskje er jeg uenig i det som skrives… Det eneste jeg er helt sikker på, er at enhver bokelskers innlegg skal tas seriøst. Uansett om du lovpriser ei bok eller slakter den, finner du folk med samme eller motsatt oppfatning her inne. That’s the beauty of it. Kast deg ut i det, bidra! Definitivt sier toppteksten det best – velkommen hjem.

Jeg har vært medlem her litt over ett år og trives veldig godt. Og har alltid vært glad i å diskutere/dele tanker om bøker. Og jeg har for det meste skrevet rundt 2-4 linjer om en bok her inne. Men i månedsskiftet januar/februar har jeg tatt motet til meg og legge ut tre "anmeldelser" her inne som jeg også har på bloggen. Ser det er flere som begynner å skrive litt utdypende tanker/omtaler av det de leser og det syns jeg er svært interessant. Men at en del ikke vil skrive så mye, eller utdype seg mer enn de må/vil skjønner jeg godt.Jeg har skrevet mer om bøker på bloggen min enn enn på bokelskere for på bloggen føler jeg meg trygg.For her inne er vi ganske mange med mange forskjellige meninger. Så jeg er veldig varsom når jeg skal mene om noe jeg har lest.For noen, som meg, tar det litt tid før man våger å si så mye om noe. Husker det tok en god stund før jeg våget å hive meg på en diskusjon da jeg var fersk her inne og jeg oppdaget at det var ikke så skremmende likevel, bare spennende. Og selv om ikke alle vil skrive side opp og side ned, linje etter linje så ville det være ekstra spennende enn en linje med bare tre ord. For noen er det litt skummelt å rope ut meningene sine, men det er bare å hive seg ut i det. Debatter/diskusjoner er bare fascinerende:)

Jeg skjønner hva du mener når du sier at en bok kan forandre livet til et menneske, eller hjelpe det til å finne sitt egentlige ”jeg”. Mitt poeng er kun at det sjeldent er sånn at noen tar en ideologisk helomvending etter å ha lest ei bok. Tror heller et litterært verk kan forsterke tanker eller meninger et menneske allerede har – bevisst eller ubevisst.

He he, Kvalmen er selvsagt allerede lest! Selv om jeg likte den godt, ble jeg litt skuffet over slutten, som jeg følte hadde noe uforløst over seg (tror vi begge har skrevet noe om det tidligere?). Kanskje jeg misoppfattet Sartres budskap? Kjærlighetsromaner er sjeldent noe for meg, men jeg er likevel ingen antikrist ;)

Tror absolutt det har blitt sånn at jeg oppsøker bøker jeg tror vil appellere til meg og likeledes skyr bøker jeg tror vil skuffe eller irritere. Kanskje jeg leter etter en slags ekte følelse- ett eller annet som gir meg noe, utfordrer meg – en følelse jeg ønsker å gjenskape? Hmmm.. Det er veldig vanskelig å analysere seg selv ;)

Er bøker så fundamentalt annerledes fra andre informasjons-/underholdningskilder? Dersom man innfører en oppdragersk sensur på bokhyllene må den vel nødvendigvis videreføres til nettleseren, kinosalen, tv'en, avisforsiden, skolepensum, osv.

Dessuten har jeg stor tro på at det er nettopp bøker om misantropi og anarki som har hatt størst oppdragende effekt på lesende tenåringer flest - for eksempel Jens Bjørneboe, William Golding, George Orwell - uten at verden har gått under ennå, av den grunn...

Vel, med det samfunnet vi lever i, i dag, så finnes det nok ganske mange andre ting som er farligere for sjela en tankevekkende litteratur. Nei, det eneste usunne med å lese bøker er at det lett kan bli litt for mange timer på rompa i soffakroken, slik at litt ekstra fett får lagt seg rundt midjen.

Interessant! Du har absolutt et poeng. Hadde det ikke vært for at jeg har både familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter å vie meg til innimellom all lesingen, tror jeg den kunne blitt altoppslukende. Altså: altoppslukende på negativt vis.

Jeg preges definitivt av det jeg leser og for det meste foretrekker jeg melankolske verker... Så var det dette med høna og egget da: leser jeg bøker av dette slaget fordi de appellerer til meg som person, eller leser jeg disse verkene fordi lesing av andre, kanskje tilsvarende, bøker har påvirket meg? Sannelig om jeg vet… Det eneste jeg er sikker på, er at det av og til er sundt å heve blikket opp fra boka og ta en titt på den virkelige verden.

Tror neppe det er skadelig for unge å lese om anarki og misantropi, spørsmålet er heller om de greier å forstå og ta inn over seg det de leser. Jeg er lærer på en ungdomsskole. I min tiendeklasse er det bare et fåtall elever som virkelig LESER – dvs: bare noen få leser mer enn de virkelig er nødt til. Elevene velger selvsagt selv stort sett hva de skal lese (med unntak av enkelte pensumrelaterte verker), og valgene faller for det meste på fantasy/krim/kjærlighetsbøker. Jeg mener at ungdommer slett ikke skal presses til å lese litteratur de ikke er klare for eller er i stand til å forstå. Hva er vitsen med å pløye gjennom et storverk og komme ut på den andre siden like lite klok?

Jeg kan ikke få meg til å se på litteratur som ”farlig”. Tror neppe ei bok virkelig kan forandre livet til noen og i hvert fall ikke på negativt vis. I så fall må det være slik at en lar sine egne livserfaringer farge bokas budskap. Altså at boka oppfattes som en bekreftelse på egne vrangforestillinger eller kanskje politiske meninger. Does this make sense?

Min verste opplevelse når det gjelder bokhamstring? Tror det må være under det lokale bibliotekets posesalg på bøker for noen å siden. Først tok jeg det ganske med ro, gransket bøkene nøye og viste faktisk for en gangs skyld måtehold. Det skulle ikke vare lenge.. Før jeg visste ordet av det, var jeg i en slags rus og laget store bunker av bøker jeg bare måtte ha! Det var ikke før jeg vaklet ut av biblioteket, sterkt tynget av min bør, at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde mulighet til å komme meg hjem med den tunge lasten, billøs som jeg er…. Etter å frenetisk og aldri så lite desperat ha ringt mange venner, fant jeg til slutt ei som var villig til å komme og hente meg - midt i middagstida fredag. Innrømmer at jeg følte meg ganske skamfull da hun bremset opp for å ta meg med….

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har lest skyggeserien og agnes cecilia. Leser agnes cecilia nå, og er fremdeles like trollbundet.

Anbefaler at du gjør det. Det er en koselig, spennende og sjarmerende mysteriebok:)

Hei og beklager for litt sent svar. Som sagt så leste jeg ikke den da jeg var lita (Den gikk meg hus forbi. Aner ikke hvorfor;) Jeg har kommet meg halvveis i boka (stresser ikke gjennom den for jeg vil kose meg med den:) Fra en voksen leser så må jeg si at jeg koser meg skikkelig med denne boka. Den er jo beregnet for en mye yngre garde, men jeg er begeistret over Maria Gripes fortellermåte, oppbyggingen rundt gåten som Nora jobber med og forholdet mellom henne og Dag, hvordan de prøver å løse mysteriet. Så jeg liker boka kjempegodt så langt, og jeg har også nå blitt veldig nysgjerrig på Skyggeserien. Fullstendig omtale av Agnes Cecilia skal bli så fort jeg er ferdig med boka;) Men den lever opp til forventingene, det må jeg si.

Synes navnet er flott jeg, og tolker det som at det er et sted for mennesker som elsker bøker. Ser hverken noe klissete eller pretensiøst med det. Les.no som du foreslår er bare kaldt og upersonlig og ville nok trukket enda ferre medlemmer enn det bokelskere gjør.

Det meste er sagt, og veldig bra formulert er det også, men jeg vil i tillegg minne om at det er to menn (evt gutter;)) som startet det hele. Tror du ikke de har godkjent navnet?