Bokelskere.no

Kjære Bård Egil

Jeg leste en av oversettelsene dine i går. Det var absolutt fascinerende lesning.

Jeg har full forståelse for at du har en tøff jobb. Jobbe fortest mulig for å få en anstendig betaling for jobben. Og det å oversette for tv-serier er nok ikke det letteste. Alle på skjermen prater hele tiden, og så skal du forsøke å få dette oversatt til norsk på en sånn måte at den som leser teksten får med seg det viktigste i handlingen.

Siden jeg altså VET at dette er en vanskelig jobb, så skal jeg ikke henge meg opp i sånne småting som at du oversetter ”gun” med ”pistol” når du får oppgitt hvilket kaliber våpenet er i setningen etter. Det er jo ikke alle som vet forskjell på gevær- og pistolkalibre. Jeg skal heller ikke bruke det mot deg at hendelsesforløpet i historien burde fortalt deg at det var et gevær; på det tidspunk var det kun to personer som var blitt drept, den ene så vi ble skutt med gevær og den andre ble oppgitt å ha blitt skutt med det samme våpenet. Egentlig ER det litt rart at du trodde geværet hadde krympet til en pistol under filmens gang, men som sagt, jeg kan ikke bruke det mot deg. Selv om jeg synes det er interessant at du har klart å oversette uten å se på handlingen. På den annen side, jeg ER kravstor når det gjelder språk, så det er kanskje derfor jeg henger meg opp i ting som er mer relevant for din jobb enn min.

Det blir helt sikkert også feil å poste dette innlegget her inne, for dette er et forum for lesere. Og sånn som du formulerte deg i denne oversettelsen så er jeg litt usikker på om du i det hele tatt har lest noe mer komplisert enn Donald Duck. Jeg VET jeg er urettferdig som sier sånt om/til en person jeg aldri har møtt, men jeg har altså lest oversettelsen din og hørt originalteksten, og det er dette inntrykket jeg sitter igjen med.

Det jeg har ALLER mest i mot i oversettelsen din, og nå har jeg også oversett den delen av oversettelsen din hvor du bruker feil ord for å forklare hva som blir sagt, hvor du presterer å bruke FLERE ord enn nødvendig for å forklare hva som blir sagt og hvor du konstruerer setninger på en måte som burde kvalifisert til å gå 4. klasse om igjen. Det jeg reagerer ALLER mest på er at du dikter opp ord som ikke finnes i den norske ordboken.

”Forhåndsregel” finnes ikke! Uansett hvor mange ganger du tenker at ”dette var et flott ord som forteller at noen har gjort noe på forhånd”. Ordet eksisterer IKKE.

Det er meget mulig du har lett etter ordet ”forholdsregel”. Basert på plasseringen av ordet i historien, så er det sannsynligvis forholdsregel du har lett etter. Ordet betyr nemlig ”sikkerhetsforanstaltning”. Problemet er at du ikke får poeng om JEG må gjette meg bakover fra hva du skriver for å forsøke å finne ut hva du mener. Sånt gir bare strykkarakter.

Om det er noen trøst så er du i godt selskap om dagen. Dine kolleger oversetter tv-programmer i hytt og pine. Jeg har en viss forståelse for at dere sliter når dere ser på den engelske eller amerikanske bruken av ”first floor” som faktisk betyr 2. etasje. (Jeg er ikke sikker på om det er engelskmennene eller amerikanerne, men du kan regne med jeg ville sjekket det om det var jobben min.) Jeg skjønner altså at sånne problemer kan rote det til når man skal oversette "the body was found on the fifth floor"... hvilken etasje er man egentlig i?

Det å lese 41 oversatt til 31, 14 oversatt til 34 osv blir imidlertid slitsomt i lengden. Dette er oversetterfeil som ikke betyr så veldig mye når jeg ser på mine favorittkrimserier, men jeg HAR sett de samme oversetterfeilene i matprogrammene. Og DET kan fort bli interessant. (Og før noen finner ut at ”man har andre mål i England enn i Norge”, så ja, jeg har tatt det med i beregningen. 4 kopper ER 4 kopper, og ikke 7 når hele resten av oppskriften også oppgis i kopper).

Avslutningsvis, kjære Bård Egil, la meg si følgende: Jeg HAR forståelse for at oversetteryrket er vanskelig, og jeg har hørt rykter om at det ikke betaler særlig bra. Jeg vil imidlertid anbefale at dere justerer opp KVALITETEN på produktet dere leverer FØRST, og DERETTER ber om mer lønn. For i øyeblikket ville jeg satt lønnen deres NED uavhengig av hva dere blir betalt i dag.

Ha en god dag. Og neste gang du finner opp et nytt ord, ta det med språkrådet før du hiver det ut på skjermen, ok?

Det har vært mange diskusjoner/kommentarer her inne som har tatt for seg filmatiseringer av bøker og influensen det skrevne ord har på billedgjøringen av disse litterære verkene. Andre diskusjoner har tatt for seg dikt. Det jeg savner er en diskusjon angående litterære kvaliteter innen musikken. Aller helst mener jeg singer/songwriters, men enkelte musikkverker er gjort til varemerke av sangere/band som får fram den rette stemningen i teksten, til tross for at de ikke har skrevet den selv.. Musikere som Bob Dylan og Eminem har blitt forslått som mottakere av Nobels Litteraturpris, uten at de til nå har nådd opp. Likevel: tror de fleste av oss kan finne litterære kvaliteter i sangtekster – de er jo tross alt som dikt å regne.

NB: Det gjør ingenting om du ikke kommer på sanger du forbinder med alle tre nedenfornevnte grupperinger. Kom gjerne med EN av dine favoritt-tekster, til tross for at jeg skisserer en annen vri nedenfor! Hvilken sang er DIN favoritt, og hvorfor?

For meg er det tre måter å se denne diskusjonen på:

1.Sanger som er skrevet til/blitt influert av litterære verker. For meg er Kate Bush’ Wuthering Heights den beste…

Out on the wiley, windy moors
We'd roll and fall in green
You had a temper, like my jealousy
Too hot, too greedy
How could you leave me?
When I needed to possess you?
I hated you, I loved you too

Bad dreams in the night
They told me I was going to lose the fight
Leave behind my wuthering, wuthering
Wuthering Heights

Heathcliff, its me, Cathy come home
I'm so cold, let me in-a-your window

Oh it gets dark, it gets lonely
On the other side from you
I pine alot, I find the lot
Falls through without you
I'm coming back love, cruel Heathcliff
My one dream, my only master

Too long I roam in the night
I'm coming back to his side to put it right
I'm coming home to wuthering, wuthering,
Wuthering Heights

Oh let me have it, let me grab your soul away
Oh let me have it, let me grab your soul away
You know it's me, Cathy

2.Enkeltstående sanger med litterære (eller innholdsmessige) kvaliteter en kan sette pris på. Selv om jeg er ganske gammel i forhold til målgruppen, synes jeg Eminem er en ordsmed å regne med. Jeg har alltid fått kjeft av venner fordi jeg lærer meg sangtekster alt for fort og vurderer musikkens kvaliteter ut fra hva jeg får ut av nettopp tekstene. Hvilken sang jeg liker best varierer fra dag til dag, derfor har jeg denne gangen valgt å ta med en av Eminems tekster, nærmere bestemt Lose Yourself.

Look, if you had one shot, or one opportunity
To seize everything you ever wanted in one moment
Would you capture it or just let it slip?

His palms are sweaty, knees weak, arms are heavy
There's vomit on his sweater already, mom's spaghetti
He's nervous, but on the surface he looks calm and ready to drop bombs,
but he keeps on forgettin what he wrote down,
the whole crowd goes so loud
He opens his mouth, but the words won't come out
He's choking how, everybody's joking now
The clock's run out, time's up over, bloah!
Snap back to reality, Oh there goes gravity
Oh, there goes Rabbit, he choked
He's so mad, but he won't give up that
Easy, no
He won't have it, he knows his whole back's to these >ropes
It don't matter, he's dope
He knows that, but he's broke
He's so stagnant that he knows
When he goes back to his mobile home, that's when it's
Back to the lab again yo
This whole rhapsody
He better go capture this moment and hope it don't pass >him

You better lose yourself in the music, the moment
You own it, you better never let it go
You only get one shot, do not miss your chance to blow
This opportunity comes once in a lifetime yo
(You better)

The soul's escaping, through this hole that it's gaping
This world is mine for the taking
Make me king, as we move toward a, new world order
A normal life is boring, but superstardom's close to >post mortem
It only grows harder, only grows hotter
He blows us all over these hoes is all on him
Coast to coast shows, he's know as the globetrotter
Lonely roads, God only knows
He's grown farther from home, he's no father
He goes home and barely knows his own daughter
But hold your nose 'cause here goes the cold water
His hoes don't want him no more, he's cold product
They moved on to the next schmoe who flows
He nose dove and sold nada
So the soap opera is told and unfolds
I suppose it's old partner but the beat goes on
Da da dum da dum da da

No more games, I'ma change what you call rage
Tear this motherfucking roof off like 2 dogs caged
I was playing in the beginning, the mood all changed
I've been chewed up and spit out and booed off stage
But I kept rhyming and stepwritin the next cypher
Best believe somebody's paying the pied piper
All the pain inside amplified by the fact
That I can't get by with my 9 to 5
And I can't provide the right type of life for my family
Cause man, these goddam food stamps don't buy diapers
And it's no movie, there's no Mekhi Phifer, this is my >life
And these times are so hard, and it's getting even harder
Trying to feed and water my seed, plus
Teeter totter caught up between being a father and a >prima donna
Baby mama drama's screaming on and
Too much for me to wanna
Stay in one spot, another day of monotony
Has gotten me to the point, I'm like a snail
I've got to formulate a plot or I end up in jail or shot
Success is my only motherfucking option, failure's not
Mom, I love you, but this trailer's got to go
I cannot grow old in Salem's lot
So here I go it's my shot.
Feet fail me not this may be the only opportunity that I got

You can do anything you set your mind to, man

3.Sanger som har hatt stor innvirkning på meninger eller politisk ståsted. Billie Holidays Strange Fruit er en sånn sang for meg. Spiller den for elevene mine når vi arbeider med borgerrettigheter, sangen er faktisk stemt fram som en av de “viktigste” og mest influerende i moderne tid. Selv om sangen ikke ble skrevet av Holiday selv, er den for evig forbundet med henne og kampen mot diskriminering.

Southern trees bear strange fruit
Blood on the leaves and blood at the root
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the popular trees

Pastoral scene of the gallant south
The bulging eyes and the twisted mouth
Scent of magnolias, sweet and fresh
Then the sudden smell of burning flesh

Here is fruit for the crows to pluck
For the rain to gather, for the wind to suck
For the sun to rot, for the trees to drop
Here is a strange and bitter crop

Jeg blir ofte “forelsket” når jeg leser, enten i innholdet eller i en av karakterene. Grunnen er vel at jeg lever meg svært inn i det som skrives.. Da jeg var i tenårene, på 80-tallet, gikk Susan E. Hintons The Outsiders som føljetong i Det Nye. Jeg ble etter tur forelsket i de fleste av karakterene, spesielt siden jeg kunne se for meg skuespillerne som hadde spilt de ulike rollene i filmatiseringen av boka. Senere ble jeg opptatt av mystiske mannlige karakterer, for eksempel Heathcliff i Wuthering Heights (som Gunn Tove Flage også nevner).

I dag må jeg si at drømmemannen ligger et sted mellom Colin Dexters detektiv Morse og Benedick i Shakespeares Much ado about Nothing. Førstnevnte er en stillferdig, belest og intelligent operatilhenger og politiinspektør fra Oxford. Den andre er en munnrapp og kranglevoren, men fremdeles intelligent, herremann hentet fra Shakespeares univers. Med andre ord: tror drømmemannen min (innen litteraturen i alle fall) er britisk..

Åja-så absolutt!Er nå blitt en meget godt voksen dame,men jeg kommer aldri til å glemme min nesegruse forelskelse i romanfiguren Heathcliff i Emily Brontes roman "Stormfulle høyder".Har ikke lest boka på mange mange år,og fikk jamen lyst til å ta den fram igjen for å se om magien fortsatt er der.Tror vel egentlig at en sånn forelskelse er en ungdomsgreie,men er slett ikke sikker. Spent på å se om det er noen her inne som er blitt "romanforelsket" i voksen alder!

En sommer jobbet jeg som reiseleder på et språkkurs i Oxford. The Shadow of the Wind hadde nettopp blitt utgitt og jeg hadde selvsagt skaffet meg et eksemplar. I lunsjpausen stakk jeg innom puben The Eagle and Child (Tolkiens stamsted) og begynte å lese. Jeg ble så grepet av fortellingen at da jeg måtte gå for å rekke et møte ble det sånn at jeg gikk nedover gata, uten å ense de gamle universitetsbygningene, mens jeg leste og leste.. Himmelen åpnet seg og det begynte å plaskregne, men jeg greide hverken slutte med lesingen eller legge boka i sekken før det ble umulig å bla om... Både jeg og boka var søkkvåte da vi endelig kom oss i hus. I dag står boka ganske skakk i bokhylla mi, sidene er krøllete og misfargede, men hva gjør vel det? Opplevelsen av å bli så grepet var definitivt verdt et noe misbrukt eksemplar av en av mine bokfavoritter.

Jeg tror det hele står og faller på det man vi ha ut av leseopplevelsen. Jeg leser klassikere og såkalt "tung" litteratur når jeg har tid og fred i sjelen til dypere tenkning. Jeg leser krim på ferja, for da blir det av-og-på lesing og det egner seg dårlig til de grundigere grubleriene. Jeg har en lettere diktsamling liggende på badet for "kortere oppdrag" og jeg leser sci-fi & fantasy bøker på senga rett og slett fordi jeg synes det er koselig. Hver sin sjanger til hvert sitt bruk.

Derfor har jeg litt problemer med å si hva som er en god bok. Nettopp fordi forskjellige bøker dekker forskjellige behov alt etter hvor man er i livet eller noe så enkelt som når på dagen man leser. Klassikere er klassikere av en årsak, selvfølgelig! Språket er helt forskjellig fra sci-fi & fantasy og krimbøkene mine, selvfølgelig! Men er klassikerne nødvendigvis bedre for det? For hvem? For hva? En lokal humorist fra Stavanger har hjulpet meg med bøkene sine flere ganger i livet enn noen som helst klassiker har klart.

Jeg leser det jeg trenger, når jeg trenger det, og da er bøkene gode - for meg - uansett. Og helt ærlig, hva andre mener om bokutvalget mitt er fullstendig uinteressant. Selvutnevnte forståsegpå'ere har etter min mening ikke forstått seg på det vesentlige med litteraturen...

Sorry, jeg er en kjip smaksdommer. Jeg vil ikke bestemme hva andre mennesker skal lese, men jeg er uenig i at all litteratur har sin egen verdi. Noen litteratur er dårligere enn annen litteratur. Det betyr ikke at du blir et dårligere menneske av å lese en dårlig bok.

Jeg bruker mye tid på å lage mat, er kresen og opptatt av god mat. Det betyr ikke at jeg kan like ordentlig søppelmat i ny og ne, men jeg vet forskjellen på indrefilet og billig burger.

Jeg tror ikke på "tunge" bøker, heller. Jeg tror bare at noen bøker er skrevet på en måte man må lære seg å like, på samme måte som man må lære seg å like østers, kaffe, vin og oliven. Det smaker rart første gang man spiser det, men når du har fått sansen for kaffe, går du aldri tilbake til rødbrus.

For meg virker det som om du ikke greier å skille verdien av teksten folk leser, og verdien av at folk leser. Ja, det er bra at alle koser seg med den boka de liker best. Det betyr imidlertid ikke at boka de koser seg med, egentlig er best.

Jeg er enig i at det er en balansegang – og av og til, til en viss grad, en feig en – som kreves av sånne lesere som meg ;) Personlig har jeg absolutt ingen problemer hverken når det gjelder å snakke om krim eller russisk litteratur, problemene kommer heller når jeg prøver meg på en slags sammenslåing. Ærlig talt: Dostojevskijs Brødrene Karamasov kan på enkelte måter sidestilles med krim, iallfall befinner vel boka seg innen krimmens videste begrep? Men: mange lesere er ikke villige til å trekke disse linjene.

Hurra! Jeg er enig i at Hamsun, Dostojevskij og Bjørneboe har gitt meg mye mer enn hva en krimbok noensinne har gjort! Likevel: jeg leser krim i perioder jeg har det svært travelt, rett og slett fordi jeg ikke greier å la være å lese og der og da ikke evner å ta inn over meg noe annet enn nettopp et krimplott eller ren underholdning… Jo Nesbø gir meg spenning; jeg har lest alle hans krimbøker, men han kan ALDRI erstatte en forfatter som f.eks. Shakespeare. For det aller meste trenger jeg litt mer å tygge på enn hva Nesbø kan gi meg..

Jeg vet ikke om man er en dypere person om man ikke liker krim, men jeg liker å tenke at man er mer sammensatt som leser om man velger å gå dypere inn i litteraturen, dvs. at man våger å utfordre seg selv. For min mor hadde nok det å lese ei utfordrende krimbok vært mer enn nok, for meg stiller det seg annerledes. Ikke fordi jeg er bedre enn henne, men rett og slett fordi jeg befinner med på et annet sted når det gjelder preferanser innen litteraturen. Her er jeg absolutt på linje med deg: det dreier seg om refleksjon og det å jage videre på leting etter kunnskap.

En av de mest komiske sidene ved denne debatten, er for meg språket. Som ungdomsskolelærer er jeg vant til å uttrykke meg (alt for) omstendig. Likevel synes jeg selvsagt det er forfriskende med alle dere som hiver dere utpå (ja, det gjelder blant annet deg, Cathy!). Enkelte ganger er det riktig så fornøyelig for min enkle hjerne å prøve å følge tankerekkene andre kommer med. Hver og en av oss – til tross for feilbruk av tegnsetting, manglende dobbeltkonsonant eller utstrakt bruk av fremmedord andre ikke helt skjønner i innleggene – er absolutt i sin fulle rett til å uttrykke seg på sin måte her på disse nettsidene. Noe annet hadde absolutt minnet om sensur (jfr. kommunismen du tidligere nevnte). Jeg setter pris på å lære nye ord, og sjekket selvsagt ut definisjonen på grafoman (som jeg tolker som en person som skriver og skriver, men som bare skriver innholdsløst tull..). Jeg som leser er absolutt ute etter å utvikle både min litteraturkunnskap og mitt ordforråd, noe av det aller beste med å lese er tross alt at en kan nyte og lære samtidig.

Du – og jeg – vil trolig få pepper fordi vi hevder at Hamsun har et bedre ordforråd enn Nesbø. Men: denne påstanden er korrekt, likefremt som det er korrekt å påstå at Nesbø har mer intrikate og bestialske plot enn hva Hamsun kan varte opp med ;) Synes i grunnen det å sammenligne så ulike forfattere er temmelig meningsløst, på lik linje med å sammenligne Margit Sandemo med Virginia Woolf. Begge har absolutt sin plass vår litteraturhistorie, på samme tid som de appellerer til ulike lesere.. Sandemo ga meg lyst til å lese mer, Woolf har utviklet meg som menneske i voksen alder… Sånn har det iallfall vært for meg som leser ;)

Du må gjerne fortsette, for nå begynner dette å nærme seg en reflektert diskusjon;)

En reflektert diskusjon som har vært mange ganger før, men... det er jo en grunn til at diskusjonen dukker opp igjen og igjen. Og det er en grunn til at folk lar seg drive med. Og det skal du ha, uavhengig av hvordan jeg personlig oppfattet det første innlegget ditt: Du fikk opp temperaturen i diskusjonen!

Når det gjelder påstandene du kommer med i dette innlegget, kan jeg heller ikke denne gangen la dem stå uimotsagt:

"Leser man Hamsun, Dostojevskij og Bjørneboe, så er man mer opptatt av dypere spørmsål og temaer enn når man leser Jo Nesbø"

ER man virkelig mer opptatt av dypere spørsmål? "Si meg hva du leser så skal jeg si deg hva slags person du er"? Personlig mener jeg denne formen for generalisering er helt vanlig i "litterære" kretser. "Har du ikke lest de store forfatterne så er jeg ikke interessert i hva du tenker". Smak på det... Det virker litt lett, gjør det ikke? Ikke mye kjøtt på den uttalelsen. Det er nemlig sånn at du ikke kan si NOE om meg basert på hva jeg leser. Du kan komme med allverdens teser, men du kan ikke bevise noen av dem. Det er slett ikke umulig at jeg er mer interessert i å LEVE disse store spørsmålene enn jeg er i å LESE om hva andre mener om dem.

Og hvis du kan ta det som det er ment (altså som et personlig synspunkt og ikke et angrep på din person), "sånn er det bare" beviser faktisk ikke påstanden din.

man er en dypere person hvis man ikke liker krim.

Og det er man fordi...? Det er ikke lov å like begge deler? Eller være så dyp at man faktisk trenger noe lettere for å komme opp fra bunnen?

Når det gjelder krav til "reflektert underholdning" så er jeg helt enig. Uavhengig av genre.

Språk er viktig når man leser. Og skriver. Jeg tilstår gjerne, jeg både fryder meg og gremmes over enkelte av innleggene her inne. (Av og til over det samme innlegget). Kvaliteten er sprikende, men det er bare bra. Det hadde vært forferdelig kjedelig om vi alle var likttenkende og liktskrivende. Det at man er velformulert betyr ikke at man ikke kan lære noe av et dårlig formulert innlegg.

Jeg er heller ikke helt enig i at språket er det mest essensielle når man leser bøker. Språket er en vesentlig del av opplevelsen, men jeg vil faktisk heller lese en engasjerende bok med dårlig språk enn en språklig god bok som er fullstendig uengasjerende.

Men som det vel også er sagt her i tråden (jeg tror det var her, og er for makelig anlagt til å sjekke så jeg parafraser "en eller annen post fra bokelskere.no") Den som har noe å si bør se an sitt publikum. Teksten blir IKKE bedre av å gjøre den vanskelig tilgjengelig for leserne. Det er ingenting GALT i å bruke vanskelige ord om det er de rette ordene å bruke. Men det å bruke de vanskeligste ordene man kan bare for å kunne si "se hvordan jeg kan skrive" vil fort gjøre at teksten kommer i veien for budskapet. Og DET er en situasjon hverken tekstforfatteren eller leseren er tjent med.

For meg er det en stor vesensforskjell mellom det å diskuterer enkeltbøker og det å diskutere hva som er “god” og “dårlig” litteratur. To av mine personlige favoritter, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (Wiese) og Ulysses (Joyce), har blitt kritisert her inne i løpet av de to siste ukene. Den første for å være for enkel og intetsigende, den andre for å være for utilgjengelig. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll, en annen bok jeg liker, ble kritisert for dårlig språk for en stund siden. Likevel: jeg antar ikke automatisk at den som skrev innlegget mener at jeg som person er enkel, liker alt for sære bøker eller alltid overser dårlig språk – like lite som jeg ser ned på andre med annet syn på bøker jeg har lest enn hva jeg selv har. Her må vi ha tunga rett i munnen og heller argumentere for vårt personlige syn. Det er tross alt veldig mange debatter og debattanter her inne og jeg vil våge å påstå at ingen av oss har nøyaktig det samme inntrykket av ei gitt bok. Sånn er det bare. Selvsagt kan ulike syn provosere, men om en trekker seg litt tilbake fra debatt og eget ståsted, tror jeg de fleste av oss vil finne at det er nettopp kontroverser – store som små - som fører debattene videre.

Ja, jeg tror de fleste medlemmene her inne tar litteratur seriøst. Det er derfor vi er BOKELSKERE og liker å diskutere bøkene vi har lest. Kanskje er det sånn som du sier, at enkelte er mer seriøse enn andre, men sånn er det vel med alt i livet? For meg er litteratur viktig – jeg syntes det var viktig da jeg leste Isfolket og jeg synes det er viktig når jeg nå sitter og leser Stalins Kyr. Det spiller ingen rolle for meg hva en meddebattant ellers har lest (være seg Shakespeare, Hamsun eller andre), så lenge vi kan diskutere boka vi begge har lest.

Tro meg: jeg har selv opplevd at mennesker jeg møter plutselig får et annet inntrykk av meg eller trekker seg tilbake når jeg nevner at jeg er lærer. Da er jeg enten en lat, alltid ferierende kaffedrikker av en besserwisser, eller jeg er en del av “øvrigheta”. Igjen: yrke, lesesmak, musikksmak.. Alt er dessverre med på å forme omgivelsenes inntrykk av oss, og ofte gir disse antagelsene et feilaktig syn på hva vi virkelig står for.

Heldigvis er det svært sjeldent at vi bokelskere, selv om vi er uenige, er usaklige. Enkelte innlegg har jeg selv reagert på, men etter hvert har jeg innsett at det ofte er JEG som leser innleggene med feil briller. Ironi kan blant annet misforstås, spesielt om man ikke har debattert med gjeldende bokelsker før. Det er fint å lese at du setter pris på meningsutvekslinger og andres innlegg, sånn er det for meg også ;)

Jeg er ganske allsidig både i musikksmak og litteratursmak og ble møtt med forundring av en kollega som traff meg på operaforestilling en gang; "Går DU på SÅNNE arrangementer, nå ble jeg virkelig overrasket..". Fordi hun visste at jeg nettopp hadde vært på rockefestival så var jeg allerde satt i bås hos henne. At jeg er å finne på klassiske konserter innimellom, av egen fri vilje, kunne hun visstnok ikke forestille seg og mente at jeg nok kun var med for å følge min mor...

Jeg mente ikke å si at dette skjer ofte, men at det har skjedd oftere enn det motsatte.. Det er vel rett og slett på grunn av at mange av de lesende menneskene jeg har hatt rundt meg (tidligere) har valgt å lese andre typer bøker enn hva jeg har valgt. Når vi så skulle snakke om ei spesiell bok, eller kanskje litteratur generelt, falt det ikke i god jord om jeg trakk inn andre bøker (les: klassikere). Spesielt gjelder dette selvsagt folk som ikke kjenner meg godt. Kanskje ble det oppfattet slik at jeg prøvde å utelukke andre fra samtalen, mens min intensjon var å ta samtalen et skritt videre? Ikke vet jeg. Jeg har også opplevd at mennesker som ikke leser, har blitt provosert over at jeg gjør det. Lesing og bøker er noe jeg ofte snakker om, siden det er viktig for meg.

I dag er jeg medlem av et leseselskap, har flere lesende venner med noenlunde samme tilnærming til litteratur som jeg har og er aktiv her inne, så nå møter jeg ikke like ofte på denne fordommen. Men jeg husker godt følelsen av å bli mistrodd, at noen mente jeg prøvde å gjøre meg bedre enn hva jeg var, bedre enn dem… Og: i dag prøver jeg å føle meg fram i samtaler om bøker når jeg diskuterer med mennesker jeg ikke kjenner så godt og er påpasselig med å ikke trekke fram bøker jeg mener er relevante, men som den andre kanskje ikke har lest (nå snakker jeg om “ute i den virkelige verden”, altså).

Litteratur er et sårt punkt for mange, kan det virke som. Må bare understreke at jeg aldri har forsøkt å gjøre noen annen underlegen på bekostning av mine erfaringer som leser. Jovisst er det sårt å bli oppfattet som en “lettvekter”, men det er faktisk like sårt å bli stemplet som en “forståsegpåer” – tro meg, jeg har opplevd begge deler..

Du går ganske hardt ut her, Cathy, men jeg synes likevel at du har et poeng. I et innlegg i denne tråden skrev jeg:

Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres.

Det jeg derimot unnlot å nevne, er at jeg har opplevd det motsatte langt oftere. Selv om jeg er en ganske allsidig leser, merker jeg at enkelte blir ganske utilpass om vi diskuterer bøker og jeg nevner en eller annen klassiker. Jeg har mange ganger blitt spurt om jeg bare leser disse bøkene for at det er “riktig” eller at jeg har et ønske om å være “intellektuell”… Om jeg så svarer et rungende “nei” på disse spørsmålene, sitter jeg likevel igjen med følelsen av å ikke bli trodd. Du er en sånn en som ikke interesserer deg for gode historier og gode leseopplevelser, bare om statusen det tilsynelatende gir å lese klassikere og andre bøker av det påstått tyngre slaget. Dessuten ser du ned på oss som virkelig koser oss med bøkene.. Hver gang jeg har opplevd dette, blir jeg trist. Alt jeg har ønsket å formidle har jo vært nettopp gleden ved det å lese og gleden ved det å ha møtt et verk som appellerer til meg.

Jeg tror i grunnen denne debatten om forståsegpåere er temmelig oppkonstruert. Har vært medlem her i mye over ett år, og tror aldri jeg har sett et innlegg der noen prøver å bestemme over andres boksmak. Det jeg derimot har opplevd, er mange flammende innlegg om bøker av alle sjangre. De er alle herlige å lese, for de vitner om at leseren har hatt en god opplevelse og gjerne vil dele den med andre likesinnede her inne. Ja, som BOKELSKERE og lesehester er det vel likesinnede vi tross alt er?

Shantaram av Gregory David Roberts. Den boka tar jo halve nattbordet. Leser litt i den før jeg sovner. Tidligere på kveldene leser jeg andre lettvektere, slik at jeg får både litt tyngde og lettvektere å forholde meg til. Også siden jeg leser Shantaram i senga, må man virkelig ha magemuskler (noe jeg dessverre ikke har)boka er stor og tung. Men det er en fascinerende og spennende bok! Lurer på hvordan den vil ende.

Eg har alltid hatt eit veldig rotete nattbord, med bokstablar både oppå og under. Men etter at eg fekk lesebrett, har eg fått eit ryddigare nattbord. Nå har eg bare The Sea av John Bainsville og Panserhjerte av Jo Nesbø og lesebrettet liggjande.

Hvilke bøker har du på nattbordet? Jeg tok en rydding i dag og der lå det: Jonathan Franzen: Frihet (med mange klistrelapper på forskjellige sider...), Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser (med klistrelapper.blir nok liggende, mye nytt å oppdage i den), Jonas Jonasson: Hundreåringen ( morsom men helt utlest,må på plass i bokhylla), Tove Nilsen: Nede i himmelen (herlig bok), Martine Vallée (red) I forvandlingens tid (...hmm, flyttes nok ut og "arkiveres"..), Tom Tiller: Innsirkling ( tilbake i bokhylla) og Jo nesbø: Gjenferd ( snart ferdig lest). Nå er det plass til nye bøker på nattbordet. Hvem skal rykke fram i lesekøen tro...

Hurra:). I dag kom jeg over supersalg på lydbøker hos Notabene, 49kr pr. stk og mange interessante titler å velge i. Fikk 5 lydbøker for under den prisen en betaler for én, og det kaller jeg et varp. Jeg tok med meg: Karin Fossum: Den onde vilje, Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok, J.M Coetzee: Vanære, Jens Smærup Sørensen: Merkedager og Thomas Hardy: Borgermesteren. Et vidt spenn fra krim via Nobelprisvinner til gammel klassiker. Gleder meg til å begynne. Veldig bra for meg med lydbøker for tida siden jeg plundrer med det ene øyet og helst skal pause ut litt fra lesing, jobbing på pc og annet som sliter på øynene. Det er ikke lett når en er avhengig av bøker og leser hver dag + jobber mye på pc. Så lydbøker er en genial løsning. Kan sette meg i godstolen med beina opp og bare nyte :) (så kan været få bli det som det blir):

Skal vi se:

Faktisk definisjon:

Urban fantasy: Undergruppe av "fantasy". Historisk, moderne eller fremtidig historie som primært skal foregå i en BY ("urban")

Paranormal romance: Undergruppe av "romance". Henter deler av grunnlaget for historien i fantasyverdenen.

MIN definisjon: Jeg styrer langt unna "romance"-historiene, så alt jeg leser av fantasy med et visst "virkelighetspreg" plasserer jeg under Urban Fantasy.

Altså:

Urban fantasy, det jeg leser innen fantasygenren som skjer/har skjedd/vil skje i vår verden

Paranormal romance: Det jeg ikke leser

;)