Bokelskere.no

I det siste har jeg blitt glad i fantasy etter å ha nølt lenge. Det er ikke en sjanger jeg har lest mest av, men nå mens jeg utforsker har jeg blitt mer og mer nysgjerrig på disse sjangrene. Og det er spennende å lese slike serier. Men jeg er litt usikker på hva som skiller Urban Fantasy og Paranormal Romance? Jeg syns det er litt likt. Jeg har lest litt på nettet uten å ha blitt særlig klokere. Det er beskrevet så diffust. Så om noen kunne skrive ned klare punkter om hva som er hva hadde jeg blitt glad. Det er jo så mange nye sjangre nå til dags at jeg har lett for å bli grønn:)

Man må jo lese noen dårlige/kjedelige bøker for å sette større pris på bøker vi liker best:)

Dette har blitt en veldig spennende tråd med mange gode boktips :)
Jeg trodde ikke jeg klarte å velge fem bøker av alle de fantastiske bøkene jeg har lest og så si at dette er de fem beste.

Har jo hatt litt tid til å tenke, så her kommer mine fem bøker:

Hellemyrsfolket av Amalie Skram
Amalie Skram sitt bokverk "Hellemyrsfolket" er en sosialhistorisk roman. Hellemyrsfolket består av 4 bøker hvor vi følger flere slektsledd gjennom 1800 tallet i Bergen. Disse fire bøkene er skrive med en ærlighet og innsikt som er så brutal at man aldri vil glemme den stakkars Sivert som fikk sin skjebne beslaglagt fra fødselen av eller de stakkars etterkommerene fra Hellemyren som fikk med seg en arv som de hele livet igjennom var preget av. Hellemyrsfolket inneholder, kjærlighet, svik, vennskap, snobberi, håpløshet og ulykker. Forfatteren Amalie Skram er vokst opp i Bergensområdet og kan derfor beskrive så godt og levende arbeidslivet på Bryggen og miljøet i bygatene.

Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Forfatteren Harper Lee som kommer fra Alabama ga ut denne boken i 1960 og har som sitt hovedtema rasisme i sørstatene i USA på 1930 tallet. Boken blir idag regnet som en amerikansk klassiker.

Vi følger den lille familien Finch som bor i en liten sørstatsby i USA. Faren Atticus som er advokat er alene med datteren "Småen" og den litt eldre broren Jem.

En dag får faren Atticus en sak som vekker oppsikt i den lille byen. Han skal forsvare en sort mann som er anklaget for å ha forgrepet seg på en ung hvit kvinne. Denne saken splitter folk, fører til sinne og vi ser hvor grusomt og stygt rasisme er. Småen og Jem blir involvert i saken og får merke på kropp og sinn at faren deres forsvarer en sort mann.

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nederaas
Dette var først og fremst en vakker bok på grunn av språket. Tror aldri jeg har lest en roman med et slikt fargerikt og poetisk språk. Samtidig er dette en veldig trist fortelling først og fremst om kjærlighetssorg, men den berører også temaer som fattigdom, arbeidsledighet, streik og hva det gjør med familier. Historien tar også opp dette med kvinner og abort, noe som var trist og tankevekkende og lese om. Denne boken har satt spor som vil vare lenge og når de sporene begynner å blekne så skal jeg lese boken om igjen.

En bønn for Owen Meany av John Irving
Jeg er veldig glad jeg ble kjent med Owen. Han fikk frem mange følelser hos meg, jeg ble glad og lei meg om hverandre. Denne lille gutten med den store stemmen. Gutten som måtte rope for å bli hørt.

Elskede Poona av Karin Fossum
Det var så mange bøker som ropte om å bli den femte boken på listen min og siden jeg ikke klarte å velge blir det en av de beste krimbøkene jeg har lest.
Jeg mener at dette er den beste av Fossum.
Har aldri glemt denne spennende og triste historien. Den sympatiske og forelskede mannen som mister sin kjære. Det var så fryktelig urettferdig.

Twilight av Stephenie Meyer! Alle snakket jo om den boka og det var jo det store oppstyret på tv, på nettet osv .... Også er jeg jo så glad i vampyrer, MEN ... det var noe av det verste jeg noen gang jeg har lest. Stephenie Meyer skriver jo nesten verre enn fanfiction, og vampyrer som glitrer i sola??? Når skjedde det? Nei, jeg foretrekker den gamle sorten av vampyrer. Men må innrømme at jeg også liker noen andre vampyrbøker/serier fra disse dager for ungdommer, som heldigvis er bedre enn Twilight. Skjønner ikke oppstyret rundt Bella og Edward fra Twilight. Edward er jo en stalker som følger etter Bella overalt. Kan ikke skjønne at noe er sjarmerende med det!

Nei, sorry, men skjønte "dessverre" ikke alt oppstyret rundt Twilight. Har ikke engang orket å se filmene.

For det første: Eg såg at du svarte Øystein. Du hadde likevel komme med same påstanden i ganske mange greiner av denne tråden etterkvart, utan å begrunne han. Og du seier at dette med språk er eit reelt problem. Likevel saknar eg konkrete eksempler, som gjer det mogleg å forstå kva du meiner.

For det andre: Poenget mitt var ikkje at du skulle begynne å unnskulde deg for kommafeila dine - snarare tvert imot - poenget mitt var at vi må tåle at folk er forskjellige. Vi sett pris på ulike uttrykksformar og vi bruker også ulike uttrykksformar.

For det tredje: Eg har ikkje danna meg eit bilete av deg som ei som ikkje forstår stort (forøvrig setter eg stor pris på at du lar vere å legge ord i munnen min). Men eg blir av og til litt usikker på kven sine vegne du taler på, i slike diskusjonar som denne.

Også kjem eg til det som er viktig for meg: Du seier at du ikkje forstår korfor eg seier det eg seier. Det er fordi eg reagerer svært negativt på det som minner om kunnskapsforakt. Eg blir skuffa og oppgitt over slike trådar som dette, kor det haglar urimelege skyllebøtter mot dei som kan meir enn andre om noko. Strindin formulerer det fint under:

Forestillingen om at de med særlige kunnskaper på et spesifikt tema, eller som skriver litt mer avansert enn normen, iscenesetter seg selv for "å framstå som", mens de som holder seg til det allmenne og flertallet er "ekte og koselige", er ødeleggende for forumet. Sannheten er at alle har noe å bidra med og at det varierer fra tema til tema, hvem som er den kunnskapsrike.

Eg må ærleg innrømme at eg var usikker på om eg våga å poste det innlegget eg har posta, i tråden Strindin har starta, som du refererer til. Eg blei sittande å tenke meg om, med musa på "lagre"-knappen. Vil eg få janteloven slengt i trynet? Vil eg få beskjed om at eg ikkje skal tru eg er noko betre enn andre? Vil dette vere eit innlegg kor eg "framstår som" eit eller anna udefinerbart og avskyeleg? Er eg ein forståsegpåar viss eg skriv dette? Også tenkte eg at viss ikkje det er rom for slike innlegg i eit bokforum har eg ikkje noko her å gjere, og trykka "lagre".

Alle desse lange forsvarstalane som blir avhaldne på vegne av "det folkelege" og "det enkle", trur eg er med på å hemme folk frå å bidra med det dei faktisk kan, der dei har noko å bidra med. Og eg synest ikkje dette er ein god tone. Det er ein kunnskapsforaktande mobb her inne, som i sitt ivrige arbeid for at alle skal kjenne seg inkludert, blir ekskluderande.

Eg trur alle har noko å bidra med. Eg trur at våre bidrag er prega av vår personlegheit. Og eg trur at viss vi kan vere litt flinkare til å godta og akseptere at vi er forskjellige, utan å heile tida klage over desse forskjellane, vil vi få eit rikare og meir levande forum kor folk vil kjenne seg friare. Om vi bare klarer å sjå desse forskjellane som noko positivt...

Tja, er dette er faktisk problem, eller er det bare du (og sikkert også et fåtall andre brukere) som opplever det slik? Folk her inne har veldig forskjellige forutsetninger, og naturlig nok så bærer jo innlegg preg av det. Ønsker du virkelig at de brukerne som innehar masse fagkunnskaper, som bruker faguttrykk der det faller dem naturlig, og som i det hele tatt har det jeg oppfatter som et veldig presist, sterkt språk, skal gjøre seg dummere eller mindre kompetente enn de er? Da tror jeg man vil ende opp med triste, uinteressante diskusjoner og langt mindre engasjerte brukere.

Jeg har lest veldig mange diskusjoner på dette forumet, og jeg har aldri lest innlegg som på noen som helst måte er uforståelige på grunn av utstrakt bruk av faguttrykk. Kommer jeg over et begrep som jeg ikke kjenner til, koster det meg ikke akkurat særlig mye å slå det opp. Det må jo være en av de flotteste tingene med et slikt forum. Man får anledning til å lære av de som kan mer enn en selv.

Disse forståsegpåerne som beskrives i førstepost har jeg for øvrig heller aldri sett noe til. Jeg har sett en hel masse engasjerte, beleste folk som leser de store klassikerne og sånt noe, men jeg har aldri sett noe smakspoliti. Ved enkelte anledninger har jeg sett folk komme med en og annen sleivete bemerkning, men noen konsekvent "dissing" av andres smak kan jeg ikke huske å ha sett på dette forumet. Jeg har derimot sett ganske mange brukere komme med slike utbrudd som trådstarter her, fordi de av en eller annen grunn føler at andre brukere tråkker på litteratursmaken deres. Det må de gjerne føle, men det faktum at noen leser Tolstoj mens andre leser Dan Brown betyr ikke at noen av disse gruppene mener at deres smak er bedre enn andres. Jeg tror nok at disse forståsegpåerne er mytologiske vesener heller enn en art med stor utbredelse.

men starter jeg en duskusjon synes jeg ikke du skal komme å trykke meg ned med et språk som helt tydelig er så spesielt at det krever oppslagsverk og ekstern hjelp for å forstå hva du egentlig prøver å si meg.

Hvis noen synes det er bedre å skrive et språk få forstår enn å formidle et budskap til flere, så dem om det.

Dette har du gjentatt ganske mange gonger nå, og eg lurer framleis på om det er eit reelt problem?

Eg trur det er store forskjellar på kva vi opplever som vanskeleg språk her inne. Og eg trur at språkleg uttrykk er ein del av identiteten vår (det var derfor eg litt flåsete spurte om eg skulle farge håret i same slengen, tidlegare). Eg synest personleg det er veldig tidkrevande og slitsomt å lese innlegg med mange skrivefeil og teiknsettingsfeil. Eg reagerer også på eit veldig upresist språk. Det synest eg er langt vanskelegare å forstå, enn framandord. Nokon synest det er vanskeleg å lese nynorsk. For meg er det lettare å forstå ei presist formulert setning, med vanskelege ord, enn ei upresist formulert setning med ordstillingsfeil og lette ord.

Det kan ikkje bli slik at vi er så redde for å seie ting på feil måte, eller med feil ord, at vi ikkje våger å delta i diskusjonar. Vi må tåle at vi er forskjellige. Eg må tåle at det er mange orddelingsfeil og kommafeil, og du må tåle at nokon vel å bruke eit språk som ligg dei naturleg.

Eg skjønner ikkje problemet med å spørje, om det er noko som er uklart.

Jeg må også ha eksempler på tråder med et så vanskelig språk at det ikke enkelt kan oppklares.

Det gjelder likevel bare i nyere tid. Tidligere var det flere slike tråder der jeg mått gruble litt for å forstå, og der debattantene opptrådte med kompliserende tvetydighet. Jeg likte å lese disse trådene, og gjør det når de dukker opp fortsatt. Som språklig og litterær novise har jeg selv sjelden startet slike tråder. Jeg tror det startes færre slike nå, fordi de som startet dem risikerte å få språket sitt stemplet som mindreverdig i termer som "forståsegpåere", "ønske om å vise seg", "ha lest de rette tingene", "framstå som..." osv osv. Jeg har selv opplevd det minst 3 ganger, og sett andre gjøre det mange ganger. Det er trøttende, du gidder rett og slett ikke. Dette er jo en fritidsgeskjeft, ikke et arbeid.

Jeg er ikke enig i at slike tråder der noen kunne diskutere postmodernisme eller annet, var ekskluderende eller provoserende. De var potensielt lærerike, de var holdt i en god tone og de fleste forsøkte etter beste evne å oppklare om de hadde uttrykt seg på en måte noen syntes var vanskelig.

Forestillingen om at de med særlige kunnskaper på et spesifikt tema, eller som skriver litt mer avansert enn normen, iscenesetter seg selv for "å framstå som", mens de som holder seg til det allmenne og flertallet er "ekte og koselige", er ødeleggende for forumet. Sannheten er at alle har noe å bidra med og at det varierer fra tema til tema, hvem som er den kunnskapsrike.

Skjønner at denne diskusjonen begynner å bli trøttende. Det gjør den også for meg. Deltar likevel fordi jeg mener dette er viktig. Både her inne og i vårt samfunns holdning til kunnskap generelt.

Jeg vet ikke hvor jeg skal poste dette, det er et slags uttrykk for noen umiddelbare tanker som har kokt opp til overflaten ved å lese spredt rundt omkring i denne tråden, kanskje mer følelser enn fornuft. Ditt innlegg, Rose-Marie, synes dog å si noe av det samme, så det kan være naturlig å poste mitt eget her.

Jeg har mer eller mindre sluttet å følge med på diskusjoner her på forumet og derfor også mer eller mindre sluttet å delta, fordi hver eneste gang vandrer ordvekslingen fra å være en faktisk diskusjon til sutring som tilsynelatende gjentar seg hver femte dag. Dette synes jeg naturligvis er trist.

Selv studerer jeg litteraturvitenskap. Jeg tror ikke jeg har rakket ned på noen for deres lesegleder. (jeg kan imidlertid bli lite mild hvis noen rakker ned på mine). Men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne anvende noen ord og henvisninger fra utdanningen min i en samtale disse viste seg relevante. Jeg gjør det jo likevel, men det klages, som f.eks. i denne tråden, og jeg oppfatter det som om disse også rettes mot meg. Jøsses, som litteraturstudent burde man vel ha en slags rett i det minste til ikke å begrense seg under trussel av høygafler, så og si. "Lytt til erfarne fjellfolk", sier fjellvettreglene.

Ubevisst valgte jeg ovenfor å skrive at diskusjonene ender i "sutring", istedet for å skrive at de ender i "metadiskusjoner", i fare for at noen skulle ta en slik ordbruk som fornærmende. Hæ? Fornærmende? Jeg ber deg ikke (og med "deg" henviser jeg naturligvis til du som nå leser) om å åpne fremmedordboken og av den grunn overført antyder at du er en grønnskolling, nei, hvorfor det? dette er min måte å uttale meg på, ord som faller naturlig. Ville det ikke være ti hundre ganger mer krenkende hvis man hadde omstillet seg, forenklet skriveformen, i den tro at den som leser det man skriver er for dum til ellers å forstå? "Skriv enklere, gutt! skriv mer hverdagslig!" men det er jo hverdagslig jeg skriver, min hverdag er bøker, God damn it!

Jeg ble forøvrig svært glad av det Jorunn nevnte nedenfor, at hun har fått et "veldig godt inntrykk" av hvem jeg er ved å lese det jeg skriver her. Heh, det stemmer nok ikke helt overens med virkeligheten, hva jeg gir uttrykk for her på forumet og hva som sitrer i hjertet og hjernebarken min: jeg er neppe så enkel, og ihvertfall ikke så utagerende og polemisk, men det gjorde meg likevel glad å høre fordi det er noe jeg prøver, å være tydelig, om det så bare er hva jeg føler og tenker i øyeblikket og ikke hva jeg mener definerer meg som person. Jeg tar meg selv veldig høytidelig, kanskje så høytidelig at jeg kan tre noen steg ut og se på meg selv med uhøytidelighet, å ikke ta seg selv så alvorlig, fange opp ironien i tilværelsen, beholde sin stolthet men likevel innrømme at man kan ta feil, for hvorfor skulle ens feil være sår for stoltheten, er det ikke ens sår (eller erfaring, om man vil) som utgjør hvem man er? etc etc. Min holdning her kan vel oppsummeres som en slags alvorlig lek. Ikke likeglad og all-tolerant. Respekterer meg selv såvel som andre. La oss ikke være gjensidige - ikke fordi det er kjedelig, men fordi det ikke fører noen vei.

Hvem som skrev det husker jeg ikke (men det var i denne tråden), men det ble sagt at det tidligere – i en avskåret fortid - var mulighet for gode diskusjoner her på forumet. Slik det er nå (om det enn er mulighet for diskusjoner eller ikke, jeg skal ikke avkrefte det ene eller det andre) har det dog alltid vært på Bokelskere.no, det er ikke noe nytt fenomen, det finnes ikke noe "gode gamle dager" vi kan lengte tilbake til og pynte oss med; men det finnes kanskje en utopi hvor folk kommer overens og kan tillate sin høymodige natur å være en klype sprudlende Røed-Ødegaard-ish istedet for snerpete, smålig, dobbeltmoralsk og andre mistrøstige adjektiver. (jeg peker ikke på enkeltpersoner, men tegner en motsetning til utopien).

Haha, huff, jeg er egentlig ikke så veldig sint, bare litt furten, og så tilfører sommervarmen resten.

Det som virkelig gjorde det for min del, var dette (fra første bok):

"Aren't you hungry?" he asked, distracted.

"No." I didn't feel like mentioning that my stomach was already full - full of butterflies.

Jeg mener, COME ON. Platt som ei overkjørt padde!

Jeg er en slik som stadig får høre at jeg skriver vanskelig på diverse nettfora, og stadig blir jeg overrasket fordi jeg i de gjeldende situasjonene selv gjør et aktivt forsøk på å skrive hverdagslig. Mon tro hva de ville sagt om jeg ikke engang prøvde?

Språk er viktig for kommunikasjon, men det er også en del av vår identitet, og jeg synes det skal være snakk om store kommunikasjonsvansker før man ber noen om å snakke annerledes.

Eg ser at eg kanskje tippa over i det usaklege i innlegget over, og eg beklager dette. Men eg sitter med same kjensla som deg - nemleg at du ikkje er villig til å forstå kva eg forsøker å seie. Eg gjentek meg sjølv, og opplever at eg får økseskaft-svar tilbake. Det kan hende vi snakkar forbi kvarandre.

Eg skjønner framleis ikkje kor du vil. Og eg skjønner heller ikkje kva det er eg har gjort deg, som opprører deg slik. Eg kjenner meg ikkje igjen i dei beskrivelsane du kjem med.

Jo - det å gjere seg forstått er essensielt i kommunikasjon. Men det å legge litt godvilje til for å forsøke å forstå er minst like viktig. Eg opplever at det siste manglar i denne diskusjonen.

For meg er det ikkje snakk om å oppretthalde forskjellar. Det er ikkje eit mål i seg sjølv. Eg skulle bare ønske det var litt takhøgde for å godta at folk har ulike interesser og ulike syn på bøker! Som eg har sagt til deg tidlegare - eg er ikkje her for å krangle. Og eg orkar ikkje øydeleggje helga med å gå vidare med denne diskusjonen.

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, Ann Christin. Jeg har både gitt og fått pepper – og jeg har til og med lagt meg langflat (med god grunn!!) en gang jeg gikk lang over streken i mine antagelser angående et innlegg. Sånn er det bare. Tror alle vi som er her inne er temmelig pasjonerte når det gjelder litteratur, enten vi liker dette eller hint. Nettopp fordi det er mange følelser i omløp, kan enkelte debatter avspore. Til tross for at det har vært noen få negative episoder, synes jeg både debattene og avsporingene for det aller meste har vært både interessante og velmente.

Jeg er en krimelsker som på nytt har funnet gleden av å lese det som på mange måter er mer velansett litteratur etter at jeg ”fant” denne nettsiden. Da jeg var yngre leste jeg klassikere fordi det var ”riktig”, nå leser jeg dem fordi jeg ønsker det og fordi de gir meg mye. Sånn har MIN utvikling som leser vært. Synes det er utrolig interessant å lese hva andre mener om bøker, noe som har bidratt til at jeg har funnet fram til nye favorittforfattere, gjenoppdaget tidligere bekjente og prøvd meg på sjangre jeg tidligere ikke har fattet interesse for. Blant annet har jeg ”oppdaget” skuespill og grafiske romaner – herlig! Både positive og negative innlegg leses og de har alle vært med på å forme mine lesevaner det siste året.

Så til selve temaet ”forståsegpåere”. Jeg er nok temmelig bastant når det gjelder karakteristikker av enkelte bøker. Aller helst skriver jeg om bøker jeg liker, rett og slett fordi jeg finner det mest interessant og motiverende. Enkelte ganger er det bare sånn at jeg MÅ dele opplevelsen jeg har hatt med dere andre! Til tross for dette har jeg også skrevet negativt om noen bøker. Den boka jeg har refset mest er nok Alkymisten. Jeg ble bare så utrolig skuffet etter å ha lest den, spesielt siden jeg hadde fått den anbefalt av mange venner jeg setter stor pris på! Likevel: det at jeg skriver negativt om ei bok, betyr slett ikke at jeg ser ned på dem som liker den! Opplevelsen av litteratur er i aller høyeste grad subjektiv. Enkelte liker krim, andre romantiske fortellinger og atter andre klassikere, enkelte liker til og med det meste! Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres. Dette er en mekanisme jeg skjønner godt, litteratur er en del av dannelsen vår og vi er opplært til å anta enkelte ting om dem som leser den og den typen litteratur, på samme måte som vi har meninger om mennesker som stemmer på enkelte politiske partier. Det faktum at vi har muligheten til å være anonyme her inne ser jeg på som en fordel. For meg er det like interessant å diskutere med en tenåring som en pensjonist, en kvinne som en mann, en drosjesjåfør som en akademiker. Den eneste fellesnevneren som kreves er jo at vi har lest den samme boka og har meninger om den.

Jeg synes det er synd om det blir slik at vi bare ytrer oss om bøker/tema vi liker her inne. Jo visst er det trivelig om alle er enige, men noe særlig til debatt blir det neppe. Skjønner godt følelsen av å bli skuffet/provosert om noen skriver negativt om ett av mine hjertebarn innen litteraturen… Men: er det ikke bedre å ta til motmæle og argumentere for sitt syn, i stedet for å føle seg rakket ned på? Det er vel BOKA som diskuteres, ikke oss som enkeltpersoner?

Mitt syn er at det er rom for alle bokelskere her, uansett alder, kjønn, utdanning eller smak – eller tid som medlem. Utrolig mange diskusjoner foregår parallelt – her er rett og slett noe for enhver smak. Jeg skriver gjerne innlegg når jeg har en mening om ei bok eller et tema, andre diskusjoner holder jeg meg unna, rett og slett fordi jeg ikke har noe å si… Finner det slett ikke provoserende at noen skriver om tema/sjangre/bøker/forfattere jeg ikke kjenner til, heller synes jeg det er interessant å få et innblikk i en del av litteraturens verden jeg ennå ikke har besøkt. Om noen skriver noe jeg er uenig i, tar jeg gjerne til motmæle. Siden dette er et diskusjonsforum er det vel naturlig at vi gjør nettopp dette – diskutere, altså…

Godt oppsummert, Bai!

All denne stemplingen av folk som kommer direkte til uttrykk i mange diskusjoner, er en uting! Men kanskje er dette det letteste å gjøre noe med. Det som det derimot er vanskeligere å gjøre noe med, er folks FØLELSER. Jeg blir oppgitt av at når noen skriver om noe de har brukbart peiling på, så skal de stemples som åndssnobber bare fordi noen FØLER at de blir tråkket på siden de ikke forstår alt som blir sagt. Man er selv ansvarlig for sine følelser - dvs. hva som fremkaller den ene og den andre følelsen. Ofte er dette nærmest "automatiske reaksjoner" som har lite å gjøre med den eller det det reageres mot, og dette er kjernen i f.eks. kognitiv terapi (avlæring av automatiske reaksjonsmønstre som ikke står i forhold til det som det reageres på). Det er ikke min mening å leke psykolog her, men noen ganger er det faktisk på sin plass å tenke "stopp en halv her! hvorfor reagerer jeg så sterkt på dette?" Og deretter gå en ekstra runde med seg selv og skrelle bort den delen av reaksjonen som det er urimelig å ansvarliggjøre en uskyldig debattant for.

Jeg tror nok at en del har fordommer mot dem som liker klassikere og tyngre litteratur. På samme måte som det selvsagt ikke er til å komme forbi at enkelte som liker klassikere har fordommer mot lesere som liker såkalt kiosklitteratur. Dette går begge veier! I samfunnet ellers er det sjelden at disse to typer lesere møtes med det formål å diskutere sin litteratursmak. Sannsynligheten for at elskere av klassikere velger bort "annerledes tenkende" til å diskutere med - og tilsvarende for "de andre" selvsagt - er stor. Men her på Bokelskere møtes man altså, og det oppstår så lett misforståelser når man ikke kjenner de menneskene man diskuterer med. 90 % av all kommunikasjon er non verbal, og den biten har ikke vi med oss her. Hvis man slutter å tillegge andre hensikter som man faktisk ikke kan være sikker på at de har før man spør og får dette bekreftet, tror jeg det kunne blitt mange flere morsomme og interessante diskusjoner her. I motsatt fall blir det som Bai er inne på - diskusjonene hemmes. Uten stjernene (som jeg aldri har hatt til formål å få flest av!), hadde jeg for lengst gitt opp dette nettstedet. Stjerner som jeg bruker ala Facebook-liker-knappen, og deler ut i raust monn, enten jeg er enig eller uenig med folk - bare de skriver godt nok eller har et synspunkt jeg synes det er verdt å gi en slags sympatistemme til. ;-)

Avslutningsvis vil jeg nok en gang si at det undrer meg at så mange klager og syter over kvaliteten på diskusjonene når de selv ikke bidrar til nye.

Slike diskusjonar som denne, trur eg kan verke hemmande på bidrag til nye diskusjonar. Det er stadig nokon som blir kritisert for å ha feil meiningar om bøker ein har lese, skrive ord nokon kanskje ikkje forstår og for å ville "imponere" og "tråkke på andre", dersom ein tilfeldigvis kan noko nokon andre ikkje kan. Det gjer det ikkje lett å bidra til nye diskusjonar. I alle fall viss ein kanskje veit at ein har ein smak, som lett blir fordømt som snobbete.

Solveig skriv under:

Når jeg vel følte meg komfortabel nok til å skrive om bøkene jeg hadde lest ble jeg plutselig usikker på hva jeg kunne skrive og ikke, og det tok fra meg noe av gleden, men nå begynner jeg å bli så varm i trøya at jeg ikke bryr meg så mye lenger.

I løpet av dei 2-3 månandane eg har vore aktiv her i denne runden, har det vore 8 trådar kor åpningsinnlegget er ein variant av "Dei som liker klassikarar betre enn kiosklitteratur, er snobbete. Vi er sinte på dei og vi er i vår fulle rett til å rakke ned på dei som ikkje les så mange kioskromanar." (noko som for øvrig er ein meiningslaus dikotomi, i og med at ein klassikar er eit verk som har overlevd over ein genersjon og framleis er populær - som Sagaen om Isfolket).

Eg trur innlegg som desse er med på å skape usikkerheit, som Solveig seier over. Eg blir usikker på om det er lov å kunne noko og om det er lov å like slike bøker eg liker. Og hadde det ikkje vore for stjernene, hadde eg nok ikkje våga å åpne kjeften igjen her inne, etter at eg blei stempla som ein arrogant åndssnobb, av noko som minna om ein massiv mobb, i første innlegget eg skreiv. Men det er viktig at vi er inkluderande, slik at dei som liker kiosklitteratur, ikkje kjenner seg rakka ned på...? Er det andre enn meg som synest dette minner om dobbeltmoral?

Alle desse trådane om populærlitteratur versus finlitteratur trur eg skaper usikkerheit. Og eg trur dei er med på å hemme folk frå å bidra til nye diskusjonar.

Eg har også det inntrykket frå forrige gong eg var aktiv her (for halvanna år sidan) til nå.

Eg trur vi får ei trivelegare stemning her, dersom vi ikkje treng vere så redd for å støte folk med annan smak enn oss sjølv. Om vi kan diskutere bøker etter ulike forutsetningar, og leggje godvilja til for å forsøke å forstå kvarandre i beste meining, trur eg det vil bli rom for langt trivelegare diskusjonar her inne.

Jeg ville gjerne besøkt De glemte bøkers kirkegård sammen med Daniel i Zafòns "Vindens skygge".

Jeg ville gjerne bodd på Rosengåva slott. Fra Skyggeserien av Maria Gripe.

Hm, si det.

Jeg er litt lat og er ikke så veldig aktiv. (Sykler noen ganger i året, det må vel være min eneste form for trening og gåing til og fra bussholdeplassen).

Jeg bruker fritiden på å sitte mye ved datamaskinen. Da hører jeg på musikk (mye dyster musikk, death/black/symphonic/metal), men jeg er snill som et lam for det. Og jeg besøker mange faste bokblogger daglig, henger på bokelskere og i det siste har jeg også prøvd meg på goodreads (jeg lover å ikke svikte dere;), og jeg liker også å male. Har vært lite av det i det siste (er student), men når jeg har bedre tid så elsker jeg å male landskap (eller jeg prøver å få det til å ligne på landskap i hvert fall).

Liker jo også å være sammen med venner, men jeg må innrømme at jeg er veldig A-sosial (redd for smalltalk og veldig beskjeden). Så det er oftest de som må kontakte meg enn omvendt hvis vi skal finne på noe;) Jeg vet, jeg er kanskje litt sær også.

Er også glad i filmer (spesielt horror, eldre filmer fra horrorsjangeren) og tv-serier (gjerne på DVD/BD). Det er gjerne mørke serier med litt overnaturligteter i seg.

Ellers er jeg jo som mange andre glad i dyr. Har en katt (som fyller ti år i morgen) som kan å spille på sjarm. Han er veldig bortskjemt og får tre-fire forskjellige retter hver dag og han kommer og går som han vil:)

I tillegg til litteratur, elsker jeg film, blogging om film og litteratur, musikk, fotografering, reiser, familien min, dyrene våre (hund & katt), mat og vin. Jeg må nok betegnes nærmest som analfabet når det gjelder TV, med unntak av nyhetssendinger (som i grunnen mest ses på nettet). Et nærmest ikke-eksisterende forhold til TV´n utover at den egner seg godt for å se filmer, er en dyd av nødvendighet for å få døgnet til å strekke til. ;-) Og helt til slutt må jeg selvfølgelig nevne hagearbeid, som krever MYE på denne tiden av året. Men med en lydbok på øret, går arbeidet unna som en drøm!