Bokelskere.no

Siden jeg skal studere til høsten, så tenkte jeg lese gjennom litt pensum, så da startet jeg likesågodt med den lengste boken av dem alle. Boken er grundig og givende og ikke altfor akademisk, og dermed overkommelig, forståelig og lettlest. Boken har sine faguttrykk men forkalrer de på en forståelig måte. Slike bøker liker jeg. Det som trakk litt ned var at jeg ikke hadde lest så mange av de bøkene som blir omtalt i boken. Jeg merket fort når en bok jeg hadde kjennskap til ble omtalt så steg interessegraden for boken et par hakk. Men, når det er sagt så får man allikevel en viss kjennskap til bøkene som blir presentert i dette verket, i tilegg til tips til hvordan man kan bruke de i skolesammenheng.

Bøker eg har lånt frå biblioteker i året 2021 med dato. Året 2021 var det året då eg fann ei stor interesse for lesing og verdsatte det som ein ny hobby! Då begynte eg å benytta meg av den fantastiske plassen som dei fleste kjenner til, nemlig biblioteket!

Nydelig bok om Tikken og hunden Nansen. Tikken er lam i beina etter at hun hadde polio og om dagen trekker den store hunden Nansen henne rundt i en liten vogn når hun prøver å selge fyrstikker. Det nærmer seg jul og Tikkens mor kommer ikke til å pynte til jul eller kjøpe gaver siden de ikke har noen penger. Tikken synes hun behandler storeøstrene bedre enn henne og skjønner ikke helt hvorfor, kan det være fordi hun er lam?

En dag overhører Tikken at søstrene snakker om henne og det hun da får vite er en enorm overraskelse! Tikken er adoptert! Og dermed snur hele livet hennes og boken får kanskje en litt annen slutt enn vi hadde trodd.

Nydelig historie som jeg likte kjempegodt, men er litt usikker på om den vil fenge dagens barn? Basert på NRKs julekalender fra 2021.

Flott og kort historie om hvordan ungdom kan ha det. Godt skildret om følelser, vennskap, familieforhold, fest, ungdomstid og identitet. De korte setningene gjør at det blir en intens fortelling, som passer fint for temaet. Passer fint for ungdomsskoleelever.

En modig bok som passer for store barn, ungdommer og voksne, nemlig "Ikke akkurat Lykke" av Monika Steinholm.

Temaet i boka er kroppshysteri og tabuet overvekt. Hovedpersonen Lykke er alt annet enn lykkelig og har lagt seg til en strategi der hun gjør narr av seg selv før andre rekker å gjøre det som når gymlæreren setter i gang stafett:
- Guttene mot jentene, skreik han.
- Blir ikke det litt urettferdig for jentene? Jeg er jo ikke akkurat Karsten Warholm, sa jeg.
og fra en annen gymscene:
- Kan ikke du prøve å klatre i tauene, Lykke?
Det ble helt stille i noen sekunder. Jeg følte knisinga krype opp gjennom halsen på dem.
- Har dere lyst til å få taket i hodet, eller? forta jeg meg å si, så gikk jeg.

Lykke er i tillegg til å være kjapp i replikken begunstiget med bestevenninna Liv og ei mormor som forstår. Mens mora "blir helt psycho" og maser når Lykke ikke sier noe, kan hun og mormor være stille lenge sammen- og skjønne hverandre.

Underveis i boka trør imidlertid også bestevennina feil, og vi ser virkelig verdien av nære venner. Men Lykke er sterk og våger å stå opp for seg selv. At det er slampoesi og en kul rapper som er hennes nøkkel til selvhevdelse og lykke, skjønner vi etter hvert. Det hjelper også på med en jevnaldrende beundrer, Tidemann.

Jeg liker at hovedpersonen er uredd og tøff og også at den får oss til å tenke gjennom hvordan vi snakker både om oss selv og andre. Det er nok flere enn klassekameratene til Lykke som kan ha godt av å tenke gjennon det!
Denne bokanmeldelsen anbefales:
https://www.barnebokkritikk.no/oppgjor-med…/…

Det er ikke mange bøker jeg begynner å gråte av, men det gjorde jeg av denne. Jeg følte så med hovedpersonen som har en slags "Styggen på ryggen" med seg i fortellingen, i hennes hverdag med overvekt og utenforskap. Hun føler seg stygg og verdiløs, og blir mobbet på skolen. Det er ikke lett å være den med for mange kilo på kroppen, det er noe som man kan relatere seg til i vår tid. Jenta i boka inngår etter hvert en avtale med foreldrene som gir henne penger for hver kilo hun klarer å slanke bort. Men klarer hun å få bort "Styggen på ryggen"? Den som leser, får se. Uansett: dette er en meget god tegneserie om et viktig tema. Det gjør vondt å lese.

Viktig bok med temaer som spiseforstyrrelser, mobbing og vennskap. Utrolig flotte tegninger og stor tekst, veldig lett å lese. Jeg leser gjerne mer av Jenny Jordahl.

Terningkast 6! Denne diktboken var morsom, sår, underholdende og original. Hvert dikt står godt for seg selv (jeg får lyst å vise frem hvert dikt til vennene mine) , men helheten blir en sammenhengende fortelling.

Det handler om frustrert Tinder-kjærlighet. Stakkars hovedpersonen som må gjennom denne prosessen! Hun møter mye rart på sin vei.

Litt usikker om dette er mest morsomt for en leser som slipper å oppleve Tinder-dating? Eller om gjenkjennelse med hovedpersonen kan gjøre opplevelsen enda sterkere?

Like slående og morsom som Dette skjer ikke av Ida Lorien Ringdal, og Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt av Ingvild Lothe. En ny favoritt i en frisk moderne diktsjanger. Anbefales!

Jeg liker Lykke. Hun prøver å takle utestenging og mobbing ved å spøke med overvekta si sjøl. Venninna Liv prøver å få henne til å slutte å snakke seg selv ned, men med lite hell. Og det er jo på ingen måte bra for selvfølelsen det Lykke driver med, men det er lett å forstå at hun ikke ser noen annen løsning.

At det hjelper å sette seg selv i et positivt fokus, er noe som har gått igjen i flere barnebøker de siste åra. "Spotlyset gjør deg sterk", liksom. Det fine med Lykke, er at hun snubler inn i det mer enn oppsøker det. Og når hun først får suksess på scenen, holder det med den ene gangen. Det er ikke dette som er meninga med livet.

Ellers liker jeg de voksne i boka. De er synlige og tilstedeværende, det er realistisk. Også er de hele mennesker med gode og mindre gode sider. Moras hippietilnærming til livet, mormors forkjærlighet for hip hop og lærerens utapå-kulhet gjør dem til troverdige personer. Dessuten liker jeg at Lykkes hudfarge ikke er noe tema. Hun er mørk, hva så, det er ikke det som er problemet. Sånn ser vel hverdagen i større og større grad ut.

God bok! Underholdende, gir mulighet til å kjenne på mange ulike følelser og svært aktuell.

Om spiseforstyrrelser og hvordan ensidig fokus på vekt ikke hjelper på de bakenforliggende årsakene i det hele tatt. Janne er stor, føler at hun ikke passer inn og familiens hint om at hun burde spise mindre og bevege seg mer bidrar ikke til bedre selvfølelse. Ikke at den eneste venninna svikter og heller vil henge med de populære heller. Når de voksne gir Janne penger for å gå ned i vekt, hjelper det på vekta. Men ikke på noe annet. Janne må finne selvrespekt i det hun er god til og tørre å åpne seg for nye vennskap for å finne balansen. Om spiseforstyrrelsen forsvinner med det, tviler jeg litt på, slutten er ganske åpen, men det er en grei løsning i en barnebok.

Illustrasjonene er nydelige, enkle og effektive, særlig spiseforstyrrelsesmonsteret gjør inntrykk på meg.

Elsker denne boka. Vær så snill og skriv en oppfølger, Marie Aubert. Så autentisk, så levende, så realistisk. Noe av det jeg likte aller best var å få vite hva hovedpersonen Ida tenkte, kontra hva hun sa. Spennende med familierelasjonene og hvordan de forholder seg til hverandre. Familiedrama fra en hvilken som helst gjennomsnittsfamilie?

Ved utvikling av hjemmesider er det ofte man trenger inspirasjon eller guider. For det meste finner man kunnskap om webutvikling og webhotell på nettet, men det finnes også gode bøker om emnet.

Viktig ungdomsbok om vennskap, å stille opp for hverandre, press og det å være voksen og tørre å sette grenser for ungdom. Lettlest på nynorsk, kan anbefales for ungdomsskolen vil jeg si.

229 sider. Planen var å lese ut boka på én dag. Etter å ha lest rundt 150 sider, måtte jeg legge den vekk. Jeg klarte ikke å lese mer før dagen etterpå, jeg ble rett og slett fysisk dårlig.

En bok som sitter i deg lenge etter at du er ferdig med den. Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det nettopp det, og slik er virkeligheten.

Absolutt ei bok verdt å lesa, sjølv om eg vart litt skuffa etter brakdebuten med novellesamlinga "Kan jeg bli med deg hjem". Novellesamlinga er eminent, både språkleg og innhaldsmessig orginial. Her synest eg at eg har lest noko liknande før, søstersjalusi og barnelengsel.Men dette er ikkje dårleg, så mulig eg er litt urettferdig og hadde for høge forventningar.

Fantastisk flott samling med dikt, tilgjengelig også for de som ikke føler seg helt stødig på diktlesing

Jeg hadde så store forventninger til denne ettersom den har blitt omtalt som "den nye Harry Potter!" og greier - så jeg skjønte jeg kom til å bli skuffa. Og det ble jeg. Så til de grader. Synes språket var kjedelig, handlingen tok ikke av og det hele ble stakkato og kjedelig rett og slett. Etter 180 sider ga jeg opp, da følte jeg at boka fremdeles var på "bli kjent med hovedpersonene"-stadiet og da gadd jeg ikke mer. Denne når ikke Harry Potter til fotsålene engang!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er så sterkt! Hele følelsesregisteret blir aktivert, fra små smil i de få lyse øyeblikkene, via oppgitthet, fortvilelse og medlidenhet til gryende sinne som går over i frådende raseri.
Maria Kjos Fonn makter å få en godt voksen mann til å leve seg fullstendig inn i livet til en liten jentunge, til å kjenne fortvilelsen til en gryende ungdom, til å føle fornedrelsen og håpløsheten på vei mot voksenlivet.
Og, utrolig nok, midt oppi det hele får hun meg til å smile. Ikke fordi det er noe særlig å smile av, men fordi språket har en litterær kvalitet med uventede vendinger og finslepne formuleringer som gjør at jeg nikker beundrende.