Bokelskere.no

Linnéa Myhre, som blei vidgjeten som morosam sinnabloggar for nokre år sidan, har sidan hausta mange lovord for å vere åpen om sjukdomen sin i den sjølbiografiske boka Evig søndag. Boka Kjære kan langt på veg seiast å vere ein symbiose mellom Evig søndag og bloggen hennar. Men i staden for blogg-innlegg stila til lesarane sine er teksta i Kjære utforma som (stort sett) korte og underfundige brev til familie, vennar, kjendisar, representantar for diverse firma, og endåtil seg sjølv.

Her er det mykje bra. Myhre skriv godt, og har ein tiltalande form for humor. I tråd med tonen i bloggen, så er det fleire som får påskrive i passet sitt kvar skapet skal stå. Men der er også brev med meir seriøst innhald, gjerne sjølrvransakande og/eller med sjukdomen som tema. Alt i alt var det eit fint knippe med tekstar, med passe balanse mellom humor og alvor. Måtte forfattaren finne inspirasjon til, og glede ved, å halde fram med skrivinga, talentet er der.

Når noen av oss bokelskere legger til en bok, kommer de ikke opp i vanlig søk, untatt hvis du søker på ISBN nummer.

Jeg sliter med å finne ord for å beskrive denne boka. Den er skremmende godt skrevet! Jeg ble kvalm da jeg leste den. Likevel er det ei viktig bok om nok et vanskelig tema. Det er disse to virkelige gode på å formidle!!
De har en helt egen måte å bruke de vanskelige temaene slik at; vil jeg tro, de treffer de det gjelder, men det går litt husforbi for de andre ungene hva det faktisk handler om.

Kjøpte faktisk to eks av denne flotte boka som eg gav bort til jul! Lurer på å kjøpe ei til meg sjølv også, sidan eg er søster...:-)

Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?

Dette er en type bok som man egentlig ikke legger fra seg etter man har lagt den fra seg. Den fikk meg til å tenke og fundere. Innimellom ble jeg sint på forfatteren, uten at jeg skal røpe hvorfor. Boken traff meg godt! Bra lesing! :)

Ja, signerte bøker er morsomt! :D

Eg bestilte eit eksemplar av Ready Player One frå bokklubben i 2016, og oppdaga at boka som kom i posten var signert av forfattaren Ernest Cline. Dette tykte eg var særs moro, og det trigga meg til å prøve å skaffe fleire signerte bøker i framtida. Frå før har eg Gunn Marit Nisja sine romanar med trivelege helsingar inni, samt eit signert eksemplar av ei av Arne Holstad sine bøker. Skulle antalet auke i åra som kjem kan det vere greit å halde oversikta, derfor denne lista.

Nå har det skjedd for første gang. I år fikk jeg til jul en bok som jeg bare MÅ bytte. En forsiktig gjennomblaing og rask skumlesing bare styrket de bange anelsene. Storhaugs bok "Islam" har ingen plass i mine bokhyller. Naturligvis har alle mennesker rett til å mene og ytre hva de vil, men bøker med tankegods så langt fra mitt eget nekter jeg å bruke tid på. Menneskefiendtlighet og fryktmaksimering bør ikke spres. Min eneste bekymring er at boka som jeg leverer tilbake i butikken, vil kanskje bli kjøpt av en annen som vil sluke det som står der.
Søker råd: Hvilken bok (helst skjønnlitterær) bør jeg velge isteden?

Eg er ikkje på twitter, så då eg fann fram til denne boka, las eg som vanleg ikkje ”vaskeseddelen”, registrerte ikkje kva som sto under illustrasjonen på framsida, men sette i gang med lesinga og vart begeistra. Etter kvart som humring og høg latter kom frå meg, kom sonen min på 14 og sette seg på armlenet på stolen og las over skuldra på meg. Dette er nok twitter-noveller, sa han, og her fann vi begge lesnad som fenga. Novellene er sett etter kvarandre etter kor gammal hovudpersonen er, og går frå 22 månadar til 96 år. Fantastiske små lesestykke, mange aha-opplevingar, gjenkjenning, mykje for tanken og mykje humor. Les, les, les!

Jeg hørte denne på lydbok, og jeg synes boken bød på mange fine lytteopplevelser. Jeg ble ofte frustrert over tankesettet til hovedpersonen Victoria, men liker at bøker får meg til å tenke over hvor forskjellige vi er.

Flott bok. Tårene rant flere ganger, noen ganger fordi det var så trist og vond og noen ganger fordi jeg ble så glad på deres vegne. Slukte den, godt skrevet. Syns Bianca er ei tøff dame, håndert det veldig bra. Flott at de fant kjærlighet på nytt. Anbefales...

Tusen sider og alt for kort. Jeg elsket Ringenes herre, og har slukt Game of Thrones, men Rothfuss overgår dem. Både første bind og kanskje enda mer dette bindet av Kongedreperkrøniken blir man trollbundet av og man kan ikke slutte å lese før man trenger fyrstikker til å holde opp øynene sent på natt, eller i mitt tilfelle akkurat nå vemodig ferdig med boka.

Kjempegod idé å bruke bøkene til noe kreativt. Selvfølgelig er det greit å gjøre det, de aller fleste bøker finnes det jo tusenvis av eksemplarer av og det er ikke sikkert noen vil ha dem heller. Det er en grunn til at jeg skrev "gis bort samlet" da jeg ga bort bøkene mine på Finn!

Lenge leve kreativiteten! Jeg liker synet av planter som vokser ut av bøker. Representativt for innholdet og hvordan det påvirker meg. Lages nokså enkelt ved å fjerne porsjoner tilsvarende størrelsen til planten/potten fra sidene i bøkene og plassere den i eller inntil de gjenværende sidene. Bruk fargerike innbunnede bøker for en livlig effekt! Førsteutgaven av Stephen Kings Insomnia er for eksempel en god base. Lek deg frem!

Tilgi meg om dette er tatt opp før.
Iblant får jeg en panisk følelse av at jeg er oversvømt av ting (og det stemmer), særlig ting jeg aldri bruker. Noen av tingene mine som jeg bruker minst her i livet er bøkene. Jeg bruker de fleste nøyaktig én gang. Jeg har kun et kort liv til rådighet, og vil heller lese nye bøker eller kose meg med gamle bøker jeg har gledet meg til å lese på nytt, enn å lese OK bøker på nytt bare fordi jeg har dem liggende.

Mange har dårlig samvittighet for alle bøkene de har kjøpt og ikke lest ennå, spesielt når det har gått flere år og bøkene fortsatt er ulest. Jeg kjenner til dette, men jeg har også dårlig samvittighet for noe helt annet: nemlig at jeg har skaffet meg mange bøker, i mange tilfeller betalt penger for disse, og så bare lest dem én gang uten noe ønske om å gjenlese. Jeg har tidligere lekt med tanken på kraftige nedskjæringer i boksamlingen for å fri meg fra materielle ting som faktisk ikke gir meg noen glede utover et dekorativt innslag i stua. Men jeg har merket et interessant fenomen: folk har en kraftig motvilje mot å kvitte seg med bøker! Eller mot at andre skal gjøre det. Bøker er hellige! Jeg lurer på hva som er årsaken til dette?

Jeg ville aldri kvittet meg med mine favorittbøker, eller fagbøker som har innhold som er verdifullt for meg, men mange bøker faller ikke inn i disse kategoriene. Jeg elsker bøker som konsept, men jeg elsker ikke alle bøker bare fordi de er bøker.
Mine hypoteser om hvorfor folk "hoarder" bøker:

1. Drømmen om et eget hjemmebibliotek. Den er høyst levende også hos meg, men jeg bor ikke i et slott, og kommer sikkert aldri til å gjøre det.

2. Vise fram for alle at du leser mye og hva du har lest. Jeg liker at folk ser i bokhyllene mine og jeg liker å samtale om det de finner der. Men mesteparten av tiden har jeg ikke besøk og jeg snakker like ofte om bøker når folk ikke ser på hyllene mine.

3. Kjekt å ha, kjekt å ha, får helt sikkert bruk for det en vakker dag. Lenge siden jeg egentlig har trodd på denne løgnen om ting jeg ikke bruker, men det er veldig vondt å gi slipp på det likevel. Jeg har blitt hardere med årene, litt fordi det er gir et kick å se at det faktisk er utrolig deilig å slippe å tenke noe mer på at boden er stappfull av ting jeg skulle ønske jeg aldri kjøpte.

Jeg ga bort tre-fire poser med gode så vel som mindre gode bøker i forrige uke, og når jeg ser på bokhylla mi, aner jeg knapt at noen av dem er borte. Jeg ser allerede flere kandidater til runde nummer to. Vet dere hva, det var fantastisk deilig å si til meg selv at jeg sikkert ikke kommer til å lese Sult på nytt, at det er greit, og at jeg ikke mister all min verdi som menneske bare fordi folk som ser i bokhylla mi ikke kan se at jeg har vært flink og lest Sult.

Jeg lurer veldig på hva andre bokelskere synes om å skjære ned på boksamlingen. Hvorfor samler du på bøker, eller hvorfor ikke? Har jeg rett i det jeg tror, eller tar jeg fullstendig feil?

Okei, da er jeg enig :)

Hei, på oversatte titler, kan dere skrive originaltittelen? Det ville gjort det mye lettere for meg og kan vel være relevant. Og en ting til: tidligere kunne man se terningkast når man f eks søkte på en forfatter og fikk en liste på bøker. Nå må man gå inn på hver enkelt og huske/skrive ned, hvis man vil se hvilke som er mest populære. Å gjeninnføre det hadde også gjort ting enklere!

Vennlig hilsen en tydeligvis litt utålmodig bokelsker

Jeg må få lov å skryte av skolen, spesielt læreren til tredjeklassingen min. Hun er jo glad i å lese, men det har aldri vært mer stas enn nå. Det har nemlig blitt innført "lesehesten" på skolen. Det vil si at barna leser hjemme, foreldrene skriver hvilken bok, hvor mange sider barnet har lest, og signerer på at dette stemmer, og legger dette skjemaet i beskjedpermen så læreren får dette mandag morgen.

De får diplom etter 100, 250, 500, 1000, 2500 og 5000 sider. Etter 10000 sider vil de få et gavekort i en bokhandel, slik at de kan få kjøpe seg ei bok selv.

KJEMPEFINT tiltak, og utrolig motiverende, og ikke minst flott for mengdetrening!

Flere skoler med samme/tilsvarende tiltak for å få barna til å lese mer?