Bokelskere.no

Skulle noen finne glede i å kalle meg kulturkjerring så værsågod, men jeg er ikke enig da :-D Jeg er 53; da kvalifiserer jeg antakelig til betegnelsen kjerring. Jeg er veldig glad i kultur i mange former. Men kulturkjerring... neppe. Jeg klapperog smiler ikke til alt mulig, da!! Blir som når mannen min prøvde å sette i gang tenåringsdøtrene våre: Is he your boyfriend? (de svarte nei) Is he a boy (de svarte ja) Is he your friend (ja) so....!

Jeg begynte på denne etter å ha lest en anmeldelse som vekket interessen. Men den innfridde ikke. Jeg har nettopp tvunget meg gjennom "Skjønne utsikter" og fikk plutselig følelsen av at alle samtidsromaner for tida skal handle om at vi skal pynte på utsiden for å reparere innsiden av oss selv. Gjesp!

Samd, synest ikkje denne kjem heilt opp mot debutsamlinga. Ikkje så overraskande og fandenivoldsk, leikande og lett absurd, som den første. Men han har si eiga stemme, sin eigen måte for å kommentera nett- og populærkulturen.

Jeg var så fascinert av Jonas Wergeland! Jeg syntes stadig jeg så skyggen av kjente mennesker i politikk og media, men så var det liksom ikke dem likevel. Og grepet med ulik forteller i bøkene er så genialt!

Men jeg husker såpass mye av bøkene (fordi de gjorde stort inntrykk på meg) at jeg må vente litt før jeg tar en ny runde.

Jeg klarte ikke å lese ferdig, leste noe over 100 sider :p Fenget meg ikke, ble for langdrygt uten at noe skjedde. Så ga de tre første bøkene jeg hadde i serien til en venninne, hun likte de veldig godt :) Så slapp de å stå nedstøvet i bokhylla i hvertfall!

Det er jo litteratur uansett. Og romanbegrepet, novellebegrepet og lyrikkbegrepet står fremdeles ved lag, uansett format. Så kan vi heller tåle at "bok" blir litt som "plate". Føkk bøker, det er litteraturen som er viktig.

I min alder har jeg ikke tid til å lese alle de gode bøkene, derfor leser jeg bare de beste. Forsøker i alle fall.

Er så enig så enig i det du skriver her. ! Jeg avbrøt boka og har opp til flere ganger holdt den i hånda og vurdert å kaste den.

Jeg har lest om menneskets hang til alkohol i flere bøker denne våren. Det begynte med Amalie Skrams ”Hellemyrsfolket”. Åpningsscenen hvor Oline stikker av fra Sjur Gabriel for å kjøpe sprit er uforglemmelig. Tenk å være så tørst!
Videre har jeg lest Knausgårds ”Min Kamp 1 & 2” som også tar for seg alkoholisme i usminket versjon. Harry Holes siste meritter har jeg tilgode, men jeg regner med at han også holker videre.
Det var vel først når jeg kom til Hemingways ”Og solen går sin gang” at jeg virkelig begynte å føle tørsten selv. Her drakk et selskap på tre mennesker 2 flasker Champagne og 4 flasker rødvin før de gikk ut for å ”drikke” lunsj.
Jeg holder nå på med Don Quijote som kan unnvære både mat og vin i lange perioder, og som dessuten oppfatter vinsekker som jetter og kapper av dem hodet så vinen flyter...
På et tidligere tidspunkt i livet klappet jeg sammen en bok av Jon Michelet og bestemte meg for aldri mer å lese noe av ham. Det ble rett og slett for mye rølp. Så tørst som jeg føler meg etter denne våren, bør den kanskje hentes fram igjen til skrekk og advarsel.

Hvilke tanker har dere om bøkenes forhold til de edle dråper? Blir dere noen gang fristet til et lite glass? Jeg oppfordrer dere herved til å øse av litteraturens beger og dele drukkenskapens gleder og sorger med oss andre og begynner med et sitat fra Herman Melvilles Moby Dick: ”Better sleep with a sober cannibal than a drunken Christian.”

Åpningslinjene i første avsnitt av John Fantes "Wait Until Spring Bandini" er for meg legendariske. Og jeg tenkte det kunne være artig med en diskusjon angående romanåpninger. Kanskje er det setninger i begynnelsen av en roman som etterlater sterkere minner enn andre.

Her er den jeg nevnte ovenfor og aldri glemmer.

"HE CAME ALONG, KICKING THE DEEP SNOW. He was a disgusted man. His name was Svevo Bandini, and he lived three blocks down that street. He was cold and there were holes in his shoes. That morning he had patched the holes on the inside with pieces of cardboard from a macaroni box. The macaroni in that box was not paid for. He had thought of that as he placed the cardboard inside his shoes."

Nå banner jeg sikkert i kirka, men, Hemingway er en forfatter jeg synes er slik. Jeg har lest mye av mannen og er i ettertid stort sett ute av stand til å skille den en boka fra den andre.

Nick Hornby er den andre jeg tenker på: synes stort sett bare det er den ytre settingen som forandrer seg fra bok til bok. I hans tilfellet synes jeg ikke det er et minus da, jeg vet hva jeg får når jeg åpner en Hornby bok, og jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å la meg underholde og rive med.

Jeg syns du var heldig da du fant denne! Det kunne stått mye annet i hylla som ikke hadde vært halvparten så bra... Denne boka viser enda en gang Hoels lynskarpe observasjonsevne og hans gode penn. Dette er jo en av de tidlige bøkene hans, men han viser klasse. Formen er spesiell, men spennende. Noe virker kanskje litt gammeldags, men de viktige temaene har ikke forandret seg så mye fra 30-tallet og fram til i dag?

Personlig synes jeg det er rart at folk kjøper så mye bøker, så lenge bibliotekene er fulle av dem, og man kan ha dem gratis i 3 mnd. Så hver eneste bok jeg registrerer her (nesten da) er lånt.

Debutanten Linda Klakken får glatt terningkast 6 for boka "Den siste beatpoeten" - i utgangspunktet ei bok om San Francisco-poeten og forleggjaren Lawrence Ferlinghetti, men så mykje meir i tillegg - det har vorte til den ultimate boka (på norsk, i det minste) om beat-poesien - om Jack Kerouac, Allan Ginsberg og alle dei andre. Om beat-poesien i Noreg - Jón Sveinbjørn Jónsson, no død, intervju med Jan Erik Vold og andre, om jazz, om Linda Klakken si reise på lukke og fromme til San Fransico april 2009, med eit håp om å treffa Ferlinghetti. Det er ei herleg personleg bok, velskriven, eg vart fanga inn frå første side, takk vere nettopp Linda K. sitt personlege engasjement og skrivestil. "Den siste beat-poeten" er desidert boka for deg som var for ung til å få med deg 50- og 60-talet, for deg som berre er litt interessert i poesi. Desse folka forandra verda. Eg ønskjer LK eit langt liv som poesi-skribent.

Jeg synes at filmen klarte å fange humoren og stemningen i tegneserien veldig godt. Det er positivt!

Jeg gjør ikke noe av at pocketbøkene mine blir lefsete, fulle av eselører eller litt grå på kantene. Jeg pleier å si at da ser de mer elsket ut. :) Bøker skal få ha grønske på knærne en sommerdag de også...