Jeg ligger langt på ettertid men sier meg enig med det meste her. Jeg likte boken den første halvdelen men så gikk den bare nedover for meg og hovedkarakteren begynte å irritere meg. Skrivemåten er veldig treg. Ting blir dradd ut så langt det kan virker det som. Den falt rett og slett ikke i smak. Leste selv Trekkoppfuglen rett før, og den gikk bedre å lese siden Murakami har en annen skrivestil. Klarer ikke helt å nyte noe når hovedkarakteren plager livet ut av meg. Det å skrive i førsteperson bør sjeldent bli brukt, det pleier å gå dårlig for seg, som her. Hadde det vært i tredjeperson hadde det kanskje hjulpet?

Bøyer meg i støvet for ærlige ytringer og særlig når de, til de grader, får fram smilet slik som denne. Herlig lesning rett og slett. Noe av det beste, synes jeg, med bokelskere er nettopp våre ulike opplevelser av bøkene. Av og til tenker jeg "hva fikk meg til å like denne boken så godt når andre synes den er bånn i bøtta?" Spiller svaret egentlig noen rolle?

Kjenner meg igjen.

Som Etgar Keret skriver selv i sin siste novelle "Møkkabok, sa Koki med en sur geip. Bortsett fra to ... unnskyld, tre historier, er det bare drit." Kanskje å overdrive noe, for enkelte av Keret sine noveller av morsomme nok, men ble noe lette, spesielt i forhold til den siste av El-youssef.

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Ikke noe forhold til boka, men det var fint å se noen som ikke likte Happy-Go-Lucky og Sally Hawkins :) Jeg har den filmen og har begynt å se den, men da sykkelen hennes ble borte og det liksom var helt greit, ble jeg så irritert at jeg ikke gadd å se mer. Har sett en film om streikende damer på sekstitallet der hun var med, ikke en spesielt bra film, og den ble trukket ned av hennes ikke-skuespill. Men jeg liker Carey Mulligan! Rent bortsett fra at hun ligner veldig på Michelle Williams, spilte hun bra i den filmen der hun var en tenåring som traff en man - - - og jeg husker jo ikke hva DEN heter heller. Selve filmen var litt urealistisk og enkel, men fikk litt sans for Carey.

Meningene er sterke om Keira Knightley, ser jeg. Så henne først i Bend it like Beckham, og likte henne i Atonement, men hun var helt feil som Elizabeth Bennett i Stolthet og fordom (kanskje fordi man husket tv-serien for godt, Mr Darcy var jo heller ikke den han engang var...) :)

AH, godt å få sagt det :) Savner en side som "Filmelskere" - - - men den ville vel bli oversvømt av nerdetyper som liker blod og vold og fæle filmer bare for å være ironisk kule...

Jeg støtter all den rosende omtalen av En dag i oktober.

Stilsikkert og elegant – en fornøyelse å lese!
Personene trer inn i boken på rekke og rad, tydelige og troverdige. Bokens sentrale person, som alt kretser om, er den sårbare og tiltrekkende Tordis Ravn. Hun har et slags sammenbrudd, som igjen utløser eksistensielle kriser hos mange av gårdens (mannlige) beboere. Dette er gripende godt, skildret med innlevelse og eleganse. Imponerende hvordan Tordis Ravn etter hvert trer frem for oss, gjennom de andre personene i boken.

Det er interessant å se hvor mye kjønnsrollene, særlig synet på kvinnen, har endret seg i løpet av de to generasjonene siden boken kom ut. Kvinnen er, i mennenes øyne, svak, følelsesmessig labil, uselvstendig og mindre intelligent, mindre skikket til logisk tenkning, enn mannen. Det er nesten så en lurer på om dette er Hoels kvinnesyn eller om han harselerer (jf. Syndere i sommersol der kvinnene blir fremstilt mer jevnbyrdige med mennene, hvis ikke jeg husker feil..).
En nyttig påminning, uansett.

Og en absolutt anbefalelsesverdig bok!

Jeg har tidligere latt meg imponere av Guy Delisles tegnede reiseskildringer i bøkene Pyongyang og Burma Chronicles. Da jeg mottok Jerusalem: Chronicles from the Holy City i posten, framstod den som en gedigen murstein sammenlignet med Guy Delisles tidligere tegneseriebøker.

Handling

I tegneserieboken Jerusalem: Chronicles from the Holy City skildrer Guy Delisle ett år tilbrakt med familien i Jerusalem, som er deres bosted mens konen jobber med Leger uten grenser i krigsrammede områder. Denne gangen har paret to barn på slep, og i begynnelsen av boken handler en god del av stripene om barnepassing og praktiske tilpasninger (i likhet med Burma Chronicles), men stripene blir etter hvert mer og mer orientert rundt de mange inntrykkene Delisle får av samspillet mellom arabere og jøder.

Det tar ikke lang tid før Delisle beveger seg utenfor Jerusalem og besøker for eksempel byene Nablus, Ramallah og Tel Aviv, for å nevne noen få. Med basis i sine observasjoner underveis beskriver han en rekke religiøse retninger og sekter i områdene, ofte iblandet med en humoristisk undertone.

Vurdering og konklusjon

Boken tar naturligvis også for seg mye av Midtøsten-konflikten, som forfatteren beskriver på en meget varsom måte. Guy Delisle beholder en forholdsvis nøytral tone, og han unngår å komme med altfor kritiske bemerkninger. Dette er nok et lurt valg, siden Delisle tross alt ikke er journalist, men en utenforstående observatør. Leseren bør derfor - etter min mening - ikke tolke boken politisk, men heller lese den som en interessant reiseskildring.

Jerusalem: Chronicles from the Holy City er den desidert beste boken jeg har lest av Guy Delisle! Jeg vil likevel ikke anbefale å starte med denne boken som en introduksjon til hans forfatterskap, men heller begynne med den forholdsvis korte Pyongyang, for å se om stilen faller i smak. Dersom du likte Pyongyang og Burma Chronicles, vil du trolig la deg begeistre av denne!

Her er for øvrig et interessant intervju med Guy Delisle: http://www.youtube.com/watch?v=UFU2xueolmk

Jeg tror det er snakk om Michael Cunninghams The Hours.

Slutten av sitatet settes jammen i et nytt lys etter at jeg har lest ferdig Innsirkling 2. Tror jeg må lese 1'eren om igjen, siden innsirklingen virkelig går i sirkler i dette verket.

Jeg syns også trilogien er kjempegod, og i likhet med deg er jeg usikker på hvor mye jeg forstår og hva forfatterne egentlig vil. Har lest boka tre ganger, med års mellomrom og blir like fascinert hver gang - Dessuten er plottet såpass inviklet at jeg glemmer det og kan leve i spenning når jeg leser på nytt.

Paul Auster er den forfatteren jeg har lest alt av, hadde det som prosjekt i fjor. Veldig givende, de forskjellige bøkene belyser hverandre. Særlig anbefaler jeg essayene i Collected Prose, der han er personlig og forteller hvem han er og hva han har som idealer. En sjelden sympatisk type!Det skader ikke litteraturen.