Bokelskere.no

Jeg har også kost meg med denne romanen av Simone de Beauvoir fra 1954.
Boka handler om den vanskelige perioden i Paris rett etter 2. verdenskrigs slutt. En trøbbelsom tid både politisk og for de som vil gjøre en innsats for landet og verdensfreden.
Vi blir kjent med noen mennesker som bl. a. deltok i motstandsbevegelsen, andre som har en annen fortid bak seg. Noen var med på å utgi illegal avis nå som freden er kommet er det andre utfordringer i forhold til avisutgivelse. Relasjoner mellom menn og kvinner i boka er beskrevet på en nær og følelseladet måte.
Her er tvil og tro, ønsker og håp, erotiske forhold og kjælighet. Ja, denne boka har så mye i seg og forfatteren lar oss ta del i en mann og en kvinnes tanker, sorger og gleder. Det er Henri og Annes stemmer vil lytter til, og hva er det vi hører. Vi hører de indre dialogene deres og er med på deres tvil om hvordan løse ulike problemer på en human måte for seg selv og andre innvolverte. Hun viser oss at dette er tidløse dialoger, til alle tider kan relasjon mellom mennesker skape vanskelige valg.
Romanen er skrevet på en slik måte at du ønsker deg videre, jeg var liksom en del av fellesskapet. En fabelaktig bok og forfatteren har også sagt at den har mange selvbiografiske trekk.
Hun sier også at dette er den romanen hun selv foretrekker, og den ble belønnet med Goncourt-prisen.

Veldig artig at ikke alle er helt over seg over denne boka.

Jeg synes den har en viss verdi, p.g.a. flott språkbruk og gode refleksjoner, men den hadde kanskje egnet seg bedre som et filosofisk eller poetisk verk, i stedet for å påtvinge de tynne, lite troverdige karakterene slike refleksjoner.

Jeg er ikke sikker på om det er forfatteren, eller bare karakterene som er pretensiøse. Om det karakterene er gjort bedrevitende med vilje er det jo formildende omstendigheter, men jeg er enig, brukte store deler av denne boka på å irritere meg.

Jeg syntes også La meg synge deg stille sanger var noe av det mest oppskrytte og skuffende jeg har lest på lene, mest på grunn av klisjeene og den lite troverdige fortroligheten mellom Astrid og Veronika.

Jeg tror jeg skal begynne å følge deg på bokelskere jeg, så kan jeg bli advart mot sånne bøker i fremtiden:)

Hvis du ikke liker realistiske bøker som handler om det virkelige liv, så synes jeg du skal holde deg til "feel good" og eventyrbøker!

Enig med deg, er også skeptisk til novellesamlinger, og denne gikk på tomgang, men innimellom var nesten utrolig bra, særlig den frekke humoren. Det jeg likte best var at hun observerer så presist med glitrende dialoger, brutt opp av helt motsatte tanker. Særlig den første novellen om middelaldrende Arne og den halvparten så gamle kjæresten hans, jeg lo mye og syntes det var treffende, ikke klisjéfylt som slike historier gjerne blir. Ville egentlig bare at forfatteren skulle ha bygd ut den historien til en roman, at boka skulle fortsatt med samme personer. Beskrivelsene av umulige (men vanlige) venninneforhold var også fulltreffere. Men de surrealistiske greiene likte jeg ikke i det hele tatt, der kjedet jeg meg og skumleste bare.

Jeg tenkte ikke at barndommen hennes var ødelagt når jeg leste, jeg så mer en person som ble utrolig styrket av den vanskelige barndommen hun hadde. Selvfølgelig var forholdene vanskelige, men jeg fikk ikke direkte inntrykk av at hun hadde en forferdelig barndom. Mange av minnene var jo små og fine øyeblikk.

Fortettet, intens bok om et ungt pars forhold - til hverandre, datteren og et annet par. Et sterk, enkelt språk. Spennende på en særegen måte pga den spesielle komposisjonen av historien Jeg likte den veldig godt.Mest pga det litterære språket. Vakkert - og foruroligende.

Jeg har lest den ferdig nå, og jeg likte den også godt. Sterk historie. Jeg er selv på samme alder og studerer ved NTNU i Trondheim, så på enkelte områder kunne jeg jo trekke linjer til meg selv og min egen hverdag - som likevel er så totalt forskjellig. Fylt med trygghet og lovlig opphold, støtte fra Lånekassen, og bare det å kunne oppsøke lege uten å være redd om jeg skulle bli syk eller skadet. Tankevekkende.

Og for en utrolig ressurs denne jenta er. For en styrke og et mot. Jeg ble imponert over hva hun har fått til; å forsørge seg selv under utdannelsen, skaffe seg mastergrad og å være en ildsjel og viktig støttespiller i årevis i kulturlivet, på tross av den vanskelige situasjonen...

Ulovlig norsk fikk i alle fall fram ydmykhet og ikke minst takknemlig for et trygt og lovlig liv i Norge her hos meg. Takknemlighet over alle goder som man kanskje ikke tenker over til vanlig.