"Jeg kan ikke trylle" fanget meg med en gang, det er en sterk, innsiktsfull roman om mennesker og forhold. På en måte litt vond å lese, samtidig umulig å legge fra seg. Den tar opp et alvorlig tema, samtidig er det mange humoristiske elementer, og gjennom boka ble jeg glad i karakterene (eller de fleste, da). Jeg tror vi alle kan bli litt klokere av å lese den, vi kan skjønne litt mer av det som er vanskelig å skjønne. Og den er satt på en måte som matcher innholdet, korte avsnitt, korte kapitler, det blir en fart over lesingen som passer med innholdet.
En god bok, absolutt, men her bidro nok "hypen" til at jeg hadde fått veldig store forventninger. Jeg så for meg noe grensesprengende pionér-arbeid i litteraturformat. Det jeg fikk var en god historie, servert på sosiolekt, som føles noe mer både "hardkokt" og "rå" i uttrykket enn andre bøker i samme gata. Jeg ble dog aldri spesielt glad i karakterene, selv om noe som hender med én av dem gjorde et visst inntrykk. Underholdt ble jeg, men den traff ikke meg 100%
Og jeg må jo si at jeg er veldig spent på hva Lovrenski finner på i en ev. neste bok. Blir det samme uttrykket, eller går han i en helt annen retning?
Denne tredje boken om Tue når ikke opp sammenlignet med de to første. Tue faller mer og mer utenfor og historien bikker over og blir både usannsynlig og merkelig. En stor skuffelse.
Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!
Hadde ventet og lengtet lenge etter denne avslutningen på Mytting sin frodige trilogi om Hekne-slekta. Slukte den i løpet av første helga etter lanseringen. Jeg syns Mytting trekker leseren med inn i historien igjen på en god måte (er jo lenge siden vi leste bind 1 og 2, og det er godt med litt oppfrisking). Syns også at han samler trådene og runder av på en tilfredsstillende måte. Det kom noen tårer hos meg på de siste sidene (ikke ofte det skjer), og Astrid og Kai fikk en verdig avslutning. Boka er, som de forrige, full av eksotiske innslag av folketro, overtro og overnaturlige fenomener. Krigen kommer til Butangen, og vi møter lojalitet og svik, mot og feighet, kjærlighet og hat, ære og vanære, og liv og død. Gode, nære, rørende personskildringer, og passe diskrete doser med historiske fakta. (Liker ikke når forfattere putter inn for mange kunstige avsnitt med for mye historiske opplysninger). Syns nok fremdeles at bok 1 er best. Trilogien er noen av de få bøkene jeg faktisk kunne tenke meg å lese om igjen - da skulle jeg lest sakte og nyte alle detaljene.
Jeg ser tydeligvis ikke det "alle andre" gjør når det gjelder denne romanen. Vanligvis liker jeg denne type bøker, og den blir sammenlignet med både "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg og Fyrstene av Finntjern" av Lars Elling,noe jeg kan være enig i, de likte jeg derimot veldig godt. Men dette opplevde jeg bare som søvndyssende og kjedelig,mulig det hadde vært noe bedre å lest selv og ikke lyttet.
Jeg leser ikke mye satire, så ukjent med sjangeren. Men denne romanen skjønner jeg virkelig ikke poenget med. Knut er så uinteressant at jeg hadde problemer med ´å lese fremover. Avslutningen var helt umotivert.Skal ikke satire være morsomt eller ha brodd?
Godt skrevet, men litt for langsom med litt for mange uinteressante detaljer. Karakterene er troverdige, kanskje bortsett fra Sigrid.
Glasgow. Arbeiderstrøkene og arbeiderfamiliene etter at arbeidet forsvant. Etter Thatcher, gruvenedleggelsene og samfunnsødeleggelsene, etter at du ikke lengre er nyttig, ikke kan bidra, ikke har noen fremtid og alt som gjelder er å opprettholde en fasade, som i varekatalogene, med tro på lykken i bingo eller lykken i kjærlighet. Men alt som kan komme, det forsvinner før du egentlig får fatt idet. Oppi alt dette er rusen redningen fordi den lover og lyger og sier at alt er de andres skyld , er gubbens skyld og at alt kan bli bedre - om bare litt. Det er samlivsbrudd, oppbrudd, opprevne familier, utroskap, en sviktende far, fyll, spetakkel, endeløse rekker av morens menn innblandet overgrep. Og opp i dette barns usvikelige lojalitet til voksne som svikter så usigelig, men noen barn berger seg ved å komme seg unna mens en blir igjen og tror at bare han blir flink nok, ren nok, snill nok så vil mor bli edru og bli en vanlig mor. Han gir alt til den umettelige og tilslutt så bitre, blinde og forfalne. Vi ser aldri sårene hennes som skriker på plaster, salve og forbindinger idet hun for en stakket stund står oppreist, men vi hører om dem gjennom hele boken før det siste store fallet. Min litt irriterte overraskelse er betegnelsen på boken som en arbeiderroman mens det for meg er en fortelling om kjærlighet og svik der flukten, drømmen, bedraget og rusen gjennomborer alt. Fordi rammen for fortellingen er forfallen industri i industrialismens vugge-land?
Etter å ha fulgt godt med på saken i Kongo, var det spesielt interessant å lese denne boken. Den gir et bilde av en mor som kjemper uten stopp for at sønnen skal bli frigitt. Mange sider å lese, men ble aldri kjedelig. Interessant informasjon om saken som ikke kom fram i media.
KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.
UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.
FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus.
Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus.
Alt flott som er skrevet om denne boka er sant! En bok skrevet av en ordkunstner som får oss til å tenke på de store spørsmål i livet! Handlingen er på landsbygda på Island for mye over 100 år siden! Men tematikken er like aktuell i dag. Ordkunstneren gjør lesingen til en flott opplevelse som jeg unner mange å nyte!
Jeg er så lykkelig. Jeg er så lykkelig, men samtidig som om jeg akkurat nå fikk hodet over vannet; at nå har jeg det bra, bedre enn dette kan det ikke bli, det kan bare bli verre.
Vi kjører gjennom tørt landskap, bort fra sjøen og bort fra palmene, leire, sand, stein. Igjen og igjen begynne på nytt, bygge opp mitt eget, skape et liv, presse betydning inn i ting, kaffe om morgenen, ensomme kvelder med hovedfagsoppgaven, venner, gå ut og drikke øl, på kino, det samme livet igjen og igjen fra bunnen av, til jeg glemmer lengselen etter den ene følelsen som ingenting kan konkurrere med, følelsen av å hengi seg fullstendig til lidenskapen, eller til den følelsen demper seg, litt.
... og jeg gikk og la meg igjen nesten rolig til sinns, det er jo så at det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.