Morsom bok som også får deg til å tenke - what's not to like? Advarer mot å lese den på t-banen, ukontrollerte latterhyl kan forekomme!

Dersom du har måttet betale for porto når en bokhandel har bestilt for deg, har dette enten vært en spesiell bok, gjerne utgitt på et lite forlag, eller så har de i bokhandelen gjort feil! Jobber selv i bokhandel og jeg tar så og si aldri betalt for porto! Da skal det være ekstreme tilfeller, og da vil kunden bli opplyst om det på forhånd. Syns det høres veldig rart ut om du ofte har måttet betale for porto, ville da spurt i bokhandelen hvorfor du må det i så fall! Kan ikke huske sist jeg tok betalt for noe slikt!

1: Utrolig løyen! 2: Proppfull av herlige bikarakterer! 3: Følelsen av å lese en velopplagt forfatter! 4: Dritmisunnelig på fortellergrepet i del en av denne tredelte romanen! 5: Del to fikk meg i gråt! 6: Del tre fikk meg i forbauselse! 7: Odda 4ever!

Saganatt er en tredelt roman som på finurlig vis fanger inn den norske tidsånden fra 80-tallet til i dag. Med stor humor og dypt alvor tegner Grytten risset av et land vi kjenner så godt. Men så original er vinklinga, at du umiddelbart forstår at du har fått en ny flik av forståelse av det landet du lever i og mentalitetet som har preget deg, bevisst eller ubevisst.

"Springflobuksene gjorde leggane hans synlige i skumringa, to kvite bjørkestammar som kom ned landgangen frå M/ S Granvin ein oktoberkveld i 1980. Utan dei leggane hadde vi gjerne ikkje merka oss mannen i det heile, for elles var han kledd i karbidgrått, både dress, frakk og skor var i gradar mellom kvitt og svart. Det var som om han ønskte å bli slukt av staden straks han gikk i land, som om han ville gå i eitt med røyken, regnet og skodda. Eit par av karane på Smeltaren peikte ut vindauga på puben. Fyffaen. Jesus. Kvar kjøper han fyren dressane sine? Ventar han på syndfloda? Seinare skulle det vise seg at desse buksene var eit slags varemerke for Arvid Lunde. Skikkelig skarp gabardin, bra stoff, ikkje spesielt dyre dressar, men altså lagt opp nærmare himmelen enn kva naturlig er. Mellom dei høge fjella, i røyken frå fabrikkpipene, kom han spradande som ein direktør eller ein rotarymedlem."

Slik introduserer Frode Grytten Arvid Lunde, hovedpersonen i "Kom søndag", den første delen av Saganatt. Utdraget viser det fine grepet med på se Arvid gjennom øynene til en gjeng originaler som holder til på puben Smeltaren. Arvid Lujnde ankommer Odda i bokas åpning for å begynne som lærer, men har en oppdrift som gjør han til et bilde på åttitallet, der han blir rik på aksjer, blir en typisk japp og går på trynet når nedgangstidene kommer på slutten av tiåret. Legg merket til at kollektivet på Smeltaren ser på ham som som en direktør eller rotarymedlem på grunna av dressjakka. Selv vil han bli en del av arbeiderbevegelsen og kaster seg inn i kampen for industriarbeidsplasser i Tyssedal. Gryttens skildring av Oddas borgerskap, arbeidere og de som ikke er noen av delene, er en fryd å lese. Dette er Bikubesong-materiale satt i en større sammenheng. Arvid Lunde har visjoner og tro på Odda, han prøver blant annet å overbevise en elskovssyk resepsjonist om Oddas storhet den første kvelden i byen:

"Ein av landets viktigaste byar? spurte Blondie. Ja, sa Arvid Lunde, vi må aldri glømme at stader som Odda moderniserte Norge. Spør du meg, sa Blondie, er det eit godt hòl. Men om du vilforstå Norge, må du forstå Odda, protesterte Arvid Lunde. Om du forstår Odda, sa Blondie, er det noko jævlig alvorlig i vegen med hovudet ditt."

Men Grytten klarte ikke å stoppe da fortelling nådde slutten av 80-tallet. Han forteller om 90-tallet gjennom øynene til Arvids far, den fallerte møbelhandleren, som drar til Sverige for å kidnappe mannen som som for ham symboliserer både hans eget og samfunnets fall: Ingvar Kamprad, IKEAs grunnlegger. I den tredje historien møter vi Arvids sønn, som på totusentallet havner i en knipe. Men heldigvis kjører udøde og usynlige sosialdemokrater rundt i like usynligge Toyota Corollaer og "korrigerer" levende sosialdemokraters feiltrinn.

Med stor humor skildrer Frode Grytten menneskene i vårt lille land. Om det er en harselas eller ikke, betyr lite. Men humoren skinner gjennom i mange nivåer, selv om alvoret aldri er langt unna. Så original er vinklinga at du umiddelbart forstår at du har fått en ny flik av forståelse av det landet du lever i og mentaliteten som har satt sitt preg på deg, enten du kommer fra by eller land. Saganatt har allerede fått en knippe glitrende anmeldelser, og Vidar Kvalshaug formulerer seg så fint at jeg er nødt til å sitere: "Forteljergleda lyser, språket slår gnister og romanen er langt meir enn den lågmælte humminga av nostalgi som gnurar mot utvikling og framtidstru og eit soundtrack som gjev ekko mellom høge fjell." Dagbladets Trygve Riiser Gundersen syntes derimot at det var tredje del i boka som var den beste,

Saganatt er for meg en instant klassiker. En slik bok som vil bli trukket fram i framtida når noen vil illustrere hva som foregikk i det sosialdemokratiske norge i vår tid. Det er den type bøker som tidligere skapte dikterhøvdinger, så jeg foreslår at vi gjør plass til Grytten også.

Helt enig i at dette er en kjempegod bok. Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren før. Jeg jobbet i bokhandel i mange år uten å kjenne til denne forfatteren. Litt flaut, men jeg mistenker at forfatteren har vært anerkjent av kritikere lenge og vel, men at han allikevel ikke har hatt den leserskaren den gode kritikken kanskje skulle tilsi. Forlaget og bokklubben har vært ivrig med å få gitt denne boka publisitet. Og det er helt på sin plass spør du meg. Heia Heivoll!

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!

For en fredsæl mann var dette sterke saker. Men Cormac McCarthy beskriver en sentral del av USA's historie som en ikke kan utelate. Og språket da, mannen skriver med bilder som er så bra. Leser langsomt og stopper opp for å nyte... Holder på med hele forfatterskapet og er gjennom snart. Og Knut Oftstads oversettelse er suveren.

Eg las denne før Olaug Nilssen vart "kjend". Det er eg glad for. Eg blei så begeistra for skildringane av Skoddeheimen!

Yeah, enig. Det funket som bare det på meg òg.

Men bare én gang, dessverre... så hold deg unna i ettertid!

Fantastisk flott bok på flere plan. På den ene siden skildringa av en, for Jacobsen, ukjent situasjon på en nær og realistisk måte. Men også beskrivelsen av samholdet og hvordan mennesket ikke alltid kan gjøre rede for sine beveggrunner, men handler nærmest intuitivt for å overleve.

Den funket som bare pokker på meg :-)

Ønsker deg lykke til og krysser fingrene for at du klarer det :-)

Mi trapp

Du er ei trapp eg trør i, ei trapp frå hit til dit, ei tretrapp, lagd i tre, eit trinn om gongen eg tek nok ikkje to, for ho er så svær ei trapp og nytast må den jo. Så eg trippar aktsomt og heisar mine kne eg snur meg og seier til deg du trapp har gjort meg stor ser prestisje, ser meg oppe, fjernt fjernt derned. Opp det går av eigen kraft eg slit meg sveit i trappetrinn så fint i trappetakt opp frå stovegrind så kvifor langsiktig. Når varsomt vere med. Difor så oppriktig å ta deg steg for steg

Vel, tok jo fatt på denne boken med litt forventninger, både av den gode og den mindre gode sorten. Forfatteren har jo skrevet bøker som jeg overhodet ikke makter å oppdrive så mye som ett fnugg av interesse for å lese ("Pornopung" og er det mulig "Pornoopung-håndboken"...), men denne ble jeg unektelig nysgjerrig på. Men akk, og dobbelt-dobbelt akk, så kjedelig, rett og slett forferdelig kjedelig. Så etter å ha kjempet meg halvveis, lukker jeg den for godt, klatrer opp på krakken min, og plasserer den så vidt utenfor rekkevidde, øverst i bokhyllen, ved siden av Isabel Allende.

Jeg satte meg ned og lagde en liste over de beste bøkene noensinne skrevet. Her er topp 30:

Vilje, dette er en klassisk tabbe. Jeg avbryter sjeldent bøker, kan komme på to jeg enda ikke har plukket opp igjen og lest ut. Og det skyldes en eneste ting. Jeg skulel holde et innlegg på mellomfag nordisk, og måtte velge en bok. Jeg valgte Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund, av tre grunner: 1) Vi skulle gå gjennom den sent i semesteret, 2) vi skulle gjennomgå Leiegården av samme forfatter uken før og 3) hvor kjedelig kunne en bok med "...mysteriet" i tittelen egentlig være :) Etter ca. 70 siders lesning la jeg den vekk, den var tung, intetsigende, merkelig og egentlig bare slitsom. Jeg tenkte at denen forelesningen skulle jeg være syk på. Men samvittigheten tok meg, jeg leste videre, og etter i underkant av hundre sider åpnet boka seg, og jeg ble sittende hele natta og lese den ferdig. Og da skjønte jeg etterhvert starten også. Det endte med at jeg skrev hovedfagsoppgaven på Grøftetildragelsesmysteriet.

I tillegg kan det nevnes at jeg er en stor Knausgård-fan, og anbefaler alle hans bøker på det sterkeste til alle jeg prater med, til og med essayet hans i forbindelse med nyoversettelsen av Det game testamentet er lesverdig, mener jeg. Og ikke la deg avskrekke av antallet sider. Det må da være bedre å lese 3000 sider god litteratur enn 3000 dårlige, som man kan risiskere ved å velge andre bøker. Lengde synes jeg er et svakt argument for å ikke å lese bøker.

Lykek til, jeg tror du blir fornøyd om du leser deg gjennom dette verket