Bokelskere.no

Iblant har de stirret på skyene og snakket sine egne språk. Uten å forstå hva hva ordene betyr, kan de høre følelsene som ligger bak. Bare øyeblikket betyr noe. Morgendagen fins kanskje ikke.

Jeg lærte av å høre på Marco. Lærte å kjenne gleden over å kunne berette en god historie. Lærte at en fortelling ikke bare var det den ga seg ut for å være. Lærte at den kunne være ord i forkledning, formet som en gjennomsiktig gåte og peke på ting som ellers ikke så lett lar seg nevne ved navn.
Den som lytter, får tro hva han vil.
Men den som forteller, bør vite forskjellen, selv om han også vet -- og det er alle fortellingers innerste kjerne -- at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt.

Vandrer, ta vare på drømmene dine. Ikke glem dem igjen langs veien. Og ikke la noen snakke dem bort fra deg. For de er det eneste du virkelig eier. Alt annet er lån.

Å aldri gråte er å ikke leve.

En åpen bok, det er også natten.

DEN MANGLANDE BOKSTAVEN
Det manglar ein bokstav i ordet for vår.
Naturen tenkte på det før me vakna.
Det vil ikkje lykkast dei å tå knekken på april.

Svarttrosten flaug frå kirsebærtreet
som ei trussetning.

Eg tømde gammal mjølk over røtene i skumringa.
På veg mot trappa høyrde eg alvane le lågt bak meg.
Dei hadde grovare røyst enn eg hadde venta.

Eg opnå kveldavisa og verda flaug inn i stova.
Ordet elektrisitet kjem av det greske ordet for rav.
Lampen lyste på bokstavane, men det mangla ein.

Ein kan finne ting ein ikkje visste ein hadde mista.

PORTANE OPNAR SEG
Eg veit at eg kan eiga alt dette som ligg framfor meg.
Desse gatene som glitrar etter regn

med brusteinar av gull og bronse.
Eg kan famna inn hamna med alle skipa som seglar inn.

Eg kan sjå sjelene som konkyliar samla på svaberga
utover mot den dirrande røde spegelen av sol.

Eg eig byar og hamnar og svaberg og sol, sol, sol.
Glitrande i sjøens bølgjer, i brusteinane og i sjelene.

Eg veit når eg veit det eg veit. Og det eg veit fargar av
på sjela mi og møter meg i spegelen med si ramme av gull.

Det finst morgonar når eg er så stille at eg kan høyra
blåfargen lena seg mot det grøne i eit hav av uendeleg ømheit.

Det kjem ikkje til å verta noko blygt eller varsamt
over den songen som morgonen nynnar over våre liv.

Men stråa er blyge på myra. Og dunet er mjukt og
rundar seg varsamt kring egga som er skjult i mose og mørker.

Det myldrar fram. Frå sidegatene og oppover stranda.
Det myldrar og lever og krælar og kryp og me veit det.

Me eig dette. Men bare så lenge me gir avkall på det.
Bare så lenge me er audmjuke tenarar av lyset.

Lyset som kyssar kvart sekund.

Kvar gong eg ropar på deg
siv ei anna røyst fram like under mi
Ho stig med ein uminneleg klang
som slår mot lødeveggane
og legg seg over garden

Eg ser deg kome over markene
Kor sterk du er der du går
og ber namnet hans vidare

Du skal få eit namn
Du skal dele namn med ein sjeldan fugl
som landa på tunet den dagen du vart fødd
Han kvilte her under trekket

og fuglen var kvit som snø
og fuglen var kvit som mjølk
og fuglen var kvit som utskrivne blad
i spora stod namnet ditt skrive

" Historien har ikke noe eget liv, den er på sett og vis ikke mer enn oppbrukt tid - derfor har den heller ikke noen mening eller noe endelig mål for egen del. Ikke noen klar begynnelse og heller ikke noen sannsynlig slutt.
Historien er tid som kommer og går - fremtid som kommer oss i møte og blir fortid bak oss, gjerne til evig tid. For intet er mer tidløst enn nettopp tiden i så måte.
Om vi kan forestille oss historiens klokke som tikker og går, er dagene og ukene våre omtrent som sekundviseren - som årene kan være minuttviseren og århundrene ikke mer enn som timeslagene. På en klokke man ikke trenger å trekke opp, den rusler videre uansett.
Det forhindre ikke at historien også er full av årsak og virkning, av bånd og bindeledd mellom det som er og skal bli. Slik sett , er den nærmest å betrakte som vårt menneskelige alibi - den eneste forklaringen på oss alle og det aller meste , både før og nå og senere i livet. "

There is no home for us in a world where we can't speak our minds for fear of being thrown in prison, where daring to dream is a criminal act, where you aren't limited by your own ability and amition, but instead by the whims of those who keep a tight rein on power.

«Når en mann er forvisset om at han kjenner Guds vilje, og er fast bestemt på å utføre den, samme hva det koster, er han det farligste mennesket i verden.»

Og jeg vet at mange med meg har måttet betale den samme prisen for å håndhilse på Døden. Vi kan ikke be om unnskyldning for at vi ser annerledes på dette med spøk og alvor og måler det etter en helt annen skala. Vi har ikke noe å be om unnskyldning for. Men vi ville så inderlig gjerne at det kan godtas og oppfattes at slik er det. At den elastiske, beskyttende masken som hverdagsmenneske gjemmer seg bak og gliser mot verden med, ble flerret av oss under audiensen. Og at det som blir dekket av masken og hos oss ligger ubeskyttet, er så uendelig sårbart at et ondsinnet ord, en aggressiv tone, en kritisk eller ironisk bemerkning, kan få oss til å skrike innvendig og kanskje reagere ubehersket utvendig. Vi beklager det, men Døden tok fra oss en forsvarsmekanisme.

Kunstens mål er ikke å dømme og herske, men først og fremst å forstå. Noen ganger hersker den fordi den forstår. Men intet genialt kunstverk har noen gang vært bygget på hat eller forakt.

To create today is to create dangerously. [...] Art, in a sense, is a revolt against everything fleeting and unfinished in the world. (1957).

Hu (je) svarar: Åssen kæin du som er jøde be meg -
ei samaritansk kvinne, Om å få drekke?

Jesus svara: Kjente du Guds gave, og visste du hvem
det er som sier til deg: Gi meg å drikke!
så hadde du bedt Ham, og Han ville gitt deg levende vann.

Da sier je: Men Herre da! Du har itte no å dra opp vatn
mæ! Og brønnen er djup.
Å har du da det 'levende vatn' fra?
Du er nå vel itte større du, enn vår far, Jakob
som gav oss brønnen - og sjøl drakk ta'n?
Og likeså sønnen hass og buskapen hass?

Jesus svara: Den som drikker av dette vannet, blir tørst
igjen, men den som drikker av det vann jeg vil gi han,
skal aldri i evighet tørste.
For det vann jeg vil gi han, blir i han en kilde
med vann som veller frem til evig liv.

Je svarar: Å Herre, gi meg detti vatnet da!
så je kæin sleppe å tysste mer, å gå helt hit ut
for å dra opp vatn.

Han sier: Gå og rop på din mann, og kom så hit.

"Je har ingen mænn!" ..

"Ja, je veit at Messias kjem. Hæin som kalles Kristus.
Og når hæin kjem, da ska'n forkynne oss æillt."

Jesus sier: Det er Jeg. Jeg som taler med deg!

Da lot jeg vatnkrukka mi stå, je gikk inn tel byen
og sa åt folket der:
Kom og sjå en mænn som har sagt meg æillt
je har gjort. Hæin skulle vel itte vara Messias?

Da drog dom ut ifrå by'n og kom for å sjå'n.
Det var mange ta samaritanera ifrå denni by'n
som trudde på Jesus på grunn ta mine ord, da je vitne:
Hæin har sagt meg æillt je har gjort.

..og mange flere kom tel tru da dom fekk høre
hass egne ord.

Og dom sa: Nå trur vi. Men itte lenger på grunn ta
det du sa! For nå har vi sjøl hørt, og vi veit
at Hæin i sannhet er verdens frelser!

Men etter dom to daga så drog'n derfra, tel Galilea.

( 'Kvinnen ved brønnen' )

It’s good to study your history, Jasper. If you don’t understand the mistakes of the past, you’re bound to repeat them.