Bokelskere.no

Vintersola hadde omsider komi så høgt at ho slapp ned til is-palasset. Den seine, kalde sola hadde likevel mykje av si kraft. Strålane gjekk gjennom tjukke isvegger og vinklar og brester, og braut lyset i underfulle mønster og fargar, så det trøysteslause romet dansa. Istappane ned frå taket og dei som vaks oppover ifrå golvet, og sjølve dropane og alt dansa med i dette lyshavet som braut inn. Medan dropane glimta og storkna og glimta og storkna, og gjorde for kvar gong det vesle romet ein drope mindre. Det skulle fyllast.

Ho var midt i ein forsteina skog. Is-skog. Vatnet som hadde sprute her ei tid, hadde laga stammer og greiner av is, og små-tre stakk opp or botnen mellom dei større. Her var óg ting som ikkje kunne kallast anten det eine eller det andre - men det høyrde til på ein slik stad, og ein fekk ta alt som høyre til.

Det var eit trolldoms-slott. Her måtte ein prøve å koma inn såsant der fanst inngang! Der var sikkert fullt av rare gangar og portar - og inn der måtte ein.

Dei raude putande leppene dine, nei det er mine, så likt, så likt! Håret på same måten, og glimt og strålar. Det er oss! Vi kan ikkje gjera noko med det, det er som frå ei anna verd. Biletet byrjar å svive, flyt ut til kantane, samlar seg, nei samlar seg ikkje. Det er ein munn som smiler. Ein munn frå ei anna verd. Nei det er ikkje noko smil, det er noko ingen veit - det er berre oppspana augevipper over glimt og strålar.

Stjerner, men ingen måne, og ingen snø til å å laga lysskimmer - så mørkret vart tett, trass i stjernene. På sidene var det dødsstill skog - med alt som måtte leva og fryse der inne i denne stund.

Remember, no one can take away the riches of the heart.

Greatly intrigued, I shook my head; the idea of flowers talking was quite new to me.
‘Well, I can assure you that they do talk,’ she said. ‘They hold long conversations with each other … at least I presume them to be conversations, for I don’t understand what they’re saying, naturally. When you’re as old as I am you’ll probably be able to hear them as well; that is, if you retain an open mind about such matters. Most people say that as one gets older one believes nothing and is surprised at nothing, so that one becomes more receptive to ideas. Nonsense! All the old people I know have had their minds locked up like grey, scaly oysters since they were in their teens.’

What we’re doing isn’t civilized, I know that. But I know it must have happened to you too. Like me, you must have woken up one day and suddenly realized the inevitable: we no longer live in civilized times.

dersom jeg ser meg tilbake vil
den lysende byen bli fjernere og
mindre viktig

de vakre steinbygningene med glaserte fliser
reduseres til konturer
gater til linjer
trær til streker
bladverk til støvkorn

men jeg ser ikke den veien
jeg lytter etter framtida
foran meg

''Men fremfor alt er Mariam i Lailas hjerte der hun skinner med tusen solers glitrende stråler.''

I Norge ble spørsmålet om kvinners utdanning løftet fram av landets første kvinnesaksforening, Skuld, som ble dannet av de første kvinnelige studentene i Kristiania i 1883. Disse unge kvinnene møtte mye motbør på veien og ble utsatt for regelrett mobbing av både professorer, medstudenter og medienes karikaturtegnere.

Menneskets sjel flimrer altså forbi i en hjerne som er vevet sammen av noe fint støv som en gang har drysset ned fra stjernene på himmelen. Menneskenes tanker og følelser spiller og spiller på dette fine stjernestøvet der alle nervetrådene kan koples sammen på stadig nye måter.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?

Å bli født er det samme som å få en hel verden i gave - med sol om dagen, måne om natten og stjerner på den himmel blå. Men et hav som skyller inn over strendene, med skoger så dype at de ikke kjenner sine egne hemmeligheter, med forunderlige dyr som stryker gjennom landskapet.

"Nå må jeg være den løven jeg ikke er." <3

I følge deres tro er verden en kampplass og en arena hvor Det gode og Det onde kjemper om herredømme. Ingen vet hvem som vinner. Og ingen kan unngå å velge side. For den passive gir stemmen sin til Det onde, tegner Siamak og skraper med krittet mot tavlen. Men Siamak vil at Det gode en gang skal seire, så han tegner at det nytter, at selv den minste gest har betydning. Hver gang vi klapper en herreløs hund, sier krittet hans, hver gang vi klapper en herreløs hund, øker det gode i verden.

Fordi det er lenge siden ordene våre ble født, av og til mange tusen år, er ordene broer tilbake til et samfunn og en levemåte som vi har forlatt. Mange av oss har tatt et oppgjør med holdningene fra den gangen. Vi er faktisk sikre på at mennesker bør være likestilte, uavhengig av kjønn, legning, farge og fasong. Men hvis vi fortsetter å vasse rundt i det samme språklandskapet, og hvis vi fortsetter å bruke ord som bærer i seg holdninger om blant annet kjønn, blir vi ufrivillige budbringere av holdninger vi ikke har.

Evnen til å tale var gitt oss for at vi skulle lære å forstå hverandre og for at vi skulle få rede på de faktiske forhold. Hvis en eller annen sa det som ikke var sant, da var det jo fåfengt å tale, for slik tale gir ingen veiledning, men fører oss inn i noe som er verre enn uvitenhet.

Den berømmelsen som i det borgerlige samfunn besto i å ikke bli lest, eller å bli misforstått, består i et totalitært samfunn i å hindre andre i å bli lest (Fra talen «Kunstneren og hans tid» 14.12.1957).

Et minne er ikke en kopi av det som har skjedd, det er aldri en nøyaktig gjengivelse av noe avsluttet og endelig, men tvert imot et bilde som aldri kan bli helt ferdig - og som vi i tankene bestandig vil arbeide videre med.