Bokelskere.no

Be careful when you listen to others speak. Life is a story of many voices and the truth lies between them.

The important things in life you cannot see with your eyes, only with your heart ♥

If you want to see things how they are, you have to use your heart ♥

I grålysninga teiknar steingardane
mjuke linjer kring dei bleike markene
Tippoldefar fann desse steinane
Kvar ein stein festa han auga på
og såg etter former og kantar
søkk og kvelvingar
som kunne høve saman

Stundom stødde han seg
mot den nylødde muren
Han drog handa over panna
Ei stripe jord smelta inn i sveitten
og la seg som ein skugge i andletet

Mose og lav grør over
der dei seige nevane hans
tok tak og lyfta

Stein på stein kransar garden
Eit lysande omriss av tid

Vitenskap og forskning: Hvor livssynske?

..at de kontrollerbare resultatene .. ved målinger i rom og tid,
er hele virkeligheten?
Da beveger man seg fra den eksperimentelle vitenskap
over til å si at dette er den eneste virkelighet.
Her er det jeg sier nei og trekker grensen. ..

Hvis man på denne måten påstår at det ikke eksisterer noe annet
enn det som kan måles og veies på laboratoriet,
og at hele virkeligheten består av rom-tid kontinuitet,
da er vi over i en filosofi
som egentlig ligger utenfor naturvitenskapen.

( A.E. Wilder-Smith, fra norsk utg. her >

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen, Nattåpent (1985)

Once in a lifetime
you live and love
once in a lifetime
you die
once in a lifetime
the sun goes down
protect and survive

C. MacDonald - Runrig

Mens jeg holdt på, kom naboens fire år gamle datter på besøk og lurte på hva jeg holdt på med? Jeg fortalte at jeg lette etter stjernestøv, og hun ble henrykt. Om bare vi voksne kunne være like fordomsfrie og kjappe i oppfattelsen. Med alderen har vi en tendens til å tro at vi har sett alt, gjort alt og at vi kan alt. Denne tankegangen sløver årvåkenheten og kan snyte oss selv for små, viktige detaljer i tilværelsen.

Det er ikke alt som finnes i et bibliotek, på nettet eller som det i det hele tatt finnes svar på. I så måte er kunst og forskning to sider av samme sak. Så snart man beveger seg utenfor en opptråkket løype, må man forsøke å finne veien på egen hånd. Bruke sanseapparatet og stole på empirien.

Stikk i strid med allminnelig oppfatning er det fortsatt hvite områder på kartet. Steder der forskernes måleinstrumenter ennå ikke har sondert. Vi mennesker tenker fjernest alt er oppdaget og oppfunnet, men det er naturligvis ikke sant. En oppdagelse kan til overmål befinne seg rett foran øynene våre. Kun kamuflert av vår egen vanetenkning.

Hvordan forteller man en mor eller far at barnet deres er blitt utsatt for den verst tenkelige forbrytelse?
Jeg tror det må være den tyngste oppgaven en politimann kan ha.
Det er en oppgave som de fleste av oss ikke har noen opplæring i å takle. Vi har ikke annet enn vår egen livserfaring å støtte oss til, vår menneskekunnskap, og det tafatte ønsket om å være til hjelp. Vi leter fortvilet etter de rette ordene. Et galt kan gjøre vondt verre. Det er så lett å trå feil.

Jakob Aano karakteriserte tvangsinnleggelse av opposisjonelle
i psykiatriske anstalter som noe av det aller uhyggeligste
ved menneskeretts-situasjonen i Sovjet, og etterlyste sterkere
reaksjon:

"Det er besynderlig at det norske folk, som reagerte
så hardt mot Hitlers terror, nå synes å mene at det er ikke så
farlig.."
Bent Røiseland oppfordret utenriksdepartementet til å gjøre
regjeringen i Kreml oppmerksom på det som var dokumentert i
debatten. (..)

Interpellanten fikk ikke noe klart og entydig svar (..)
Betydningen av interpellasjonsdebatten lå på et annet plan:

Ved at kristenforfølgelser ble behandlet på en slik måte i en
nasjonalforsamling, var problemet kommet på politisk dagsorden.

Alvoret ble understreket ved at det kom en samlet, tverrpolitisk
fordømmelse,
til og med uten den obligatoriske avbalansering med kritikk av
forhold i den vestlige verden.

( Fulltekst nb.no >

My grandmother could not walk far. My grandfather had only one name. She wrote imaginary walking guides. He was a gardener. They had next to nothing in common, and yet they were married for life. He loved her until has last breath. What they shared could not be measured or quantified or distilled into numbers or turned into a graph. I could see that now. I was foolish to have tried.
It was plain that I was lost. But how lost?
My grandmother taught me that anything is possible.
My mother taught me that true happiness is a series of infinitely small things that are all too easily taken for granted.
My father taught me that nothing stays the same forever. That the world we make for ourselves is constantly changing, and that it is a better place because of it.

Det var de gangene hun likte ham aller best. Som da han spurte henne om hvilke tanker hun gjorde seg om at 99,73 prosent av menneskene i Tyskland og Østerrike hadde stemt likt ved folkeavstemningen.
Det vekker mer redsel enn tanker, hadde Matilda svart.

Det er vingeslag i luften rundt meg, jeg setter føttene prøvende på gresstorven før jeg overfører min fulle tyngde til den, merker hvordan jeg synker litt ned, og myrvannet kommer surklende opp rundt skoen, så løfter jeg foten med et skvulp før jeg rekker å bli våt. Man må holde seg i bevegelse, ellers suges man ned.

Det var en hard nervepåkjenning å føre krig. Det var nesten like hardt å skape fred.

Dyr er ikke som mennesker. Hvis man lar dem være i fred, gjør de ingen fortred. Men det gjør folk, uansett om man ikke har gjort noe galt. De går til angrep med våpen, med ord, med løgner og brutte løfter, med sorg.

Den som ikke mestrer livet sitt mens han lever, trenger den ene hånden for å holde fortvilelsen over sin skjebne litt på avstand.

FRANZ KAFKA
Dagbøker, 19.oktober 1921.