Det var livsfare ved å oppbevare en bibel :

Under kulturrevolusjonen ble prester og kristne ledere fengslet
i stort antall, og religiøs litteratur ble konfiskert og ødelagt.

Men selv under slike vilkår møttes kristne til fellesskap og
oppbyggelse omkring i hjemmene, særlig ute på landsbygden.

I disse hemmelige husmenighetene, Kinas undergrunnskirke,
overlevde kristentroen. Her ble grunnen lagt for en kirkevekst
nesten uten sidestykke i moderne tid.
Da forfølgelsene stilnet noe av etter Maos død i 1976, så de
kristne igjen kunne stå åpent fram, viste det seg at troens folk
var blitt mangedoblet under denne store trengsel.

/ /

Den norske Kina-misjonæren Annie Skau Berntsen ble værende
i landet vel to år etter omveltningene da kommunistene tok
makten.
I denne folkerikeste av alle kommuniststater, der ensrettingen
og undertrykkelsen hadde tatt groteske former, var det et
enormt behov for kristen innsats.
Misjonærene var blitt jaget ut like etter maktovertakelsen i
1949, det var åpenbart at kommunistenes mål var å utradere
kirken som institusjon.

Annie Skau Berntsen fikk oppleve hva kommunisme betyr i
praksis: "Jeg pleier å si at kommunismen er en mørkets religion,
et system drevet av djevelens kraft", forklarte hun i et intervju
med Ropet fra Øst. Nøkterne analyser tyder på at flere titalls
millioner mennesker ble tatt av dage i den perioden Mao Tsetung
satt ved makten. Verst var forholdene i 60- og 70-årene under
'kulturrevolusjonen', da rødegardistene fikk herje fritt.

Det forhindret ikke at 'sympatisører' fra den frie verden, også
vårt eget land, lovpriste det kommunistiske Kina i høye toner.

"Holocaust" og "Gulag" er blitt begreper -- uttrykk for den
ytterste konsekvens av perverterte tankebygninger.

Nazismens vei ledet med logisk konsekvens til gasskammeret,
kommunismens vei til Gulag-arkipelet, det enorme 'øyriket'
av fangeleirer som slukte og fortærte millioner mennesker.

De sovjetiske troendes skjebne under kommunismen nådde oss
i brokker og utdrag, i form av referat fra en rettssal,
som nødrop fra en celle eller fangebrakke, som inntrengende
appeller fra deres nærmeste familie. Vi lærte de forsvars-
løses angst og fortvilelse å kjenne, vi kunne følge dem i
deres kamp for å bevare troen -- vi fikk del i deres
ubøyelighet og storhet: "Alltid presset, men ikke knekket;
i tvil, men ikke forlatt; slått ned, men ikke slått ut".

I sitt store verk om Gulag skriver Aleksander Solsjenitsyn
om de troendes skjebne i fangeleirsystemet:
"vi har merket oss deres sikre gang gjennom Øyriket --
en slags taus påskeprosesjon. Noen faller blant dem, som
av kuler fra en mitraljøse, mens de neste trer inn på deres
plass, og de går atter videre. Og det er ikke teatralsk,
det skjer uten deklamasjon."

Blant de utallige dokumenter som i årenes løp nådde den
vestlige verden fra kristne i Sovjetunionen, var det ikke
lett å finne ett eneste som oppfordret til hat eller
aggresjon mot undertrykkerne. Tvert imot: Appellene fra
de forsvarsløse var preget av dyp kristen omsorg for dem
som hadde ansvaret for forfølgelsene.
"Det onde må vi fordømme på det sterkeste," sa Nijolé
Sadunaite fra Litauen da retten dømte henne til 6 års
frihetsberøvelse. "Men vi må elske dem som gjør det onde.
Vi kan lære dette i Kristi skole."

Slik tale er ikke i pakt med den 'knyttede neves teologi'.
Men den er i pakt med Jesu ord i Bergprekenen: "Elsk deres
fiender, be for dem som forfølger dere, så dere kan være
barn av deres Far i himmelen."

I sin bitre nød levendegjorde de troende på veien gjennom
Gulag-arkipelet noe av evangeliets innerste kjerne.
Dermed ble de en manende utfordring både i Øst og Vest
til å realisere det kristne kall fullt ut.

_

grunnlag:

Kollektivisme, det humaneste vi har?

Diktatur og ånd??

_

Jakob Aano karakteriserte tvangsinnleggelse av opposisjonelle
i psykiatriske anstalter som noe av det aller uhyggeligste
ved menneskeretts-situasjonen i Sovjet, og etterlyste sterkere
reaksjon:

"Det er besynderlig at det norske folk, som reagerte
så hardt mot Hitlers terror, nå synes å mene at det er ikke så
farlig.."
Bent Røiseland oppfordret utenriksdepartementet til å gjøre
regjeringen i Kreml oppmerksom på det som var dokumentert i
debatten. (..)

Interpellanten fikk ikke noe klart og entydig svar (..)
Betydningen av interpellasjonsdebatten lå på et annet plan:

Ved at kristenforfølgelser ble behandlet på en slik måte i en
nasjonalforsamling, var problemet kommet på politisk dagsorden.

Alvoret ble understreket ved at det kom en samlet, tverrpolitisk
fordømmelse,
til og med uten den obligatoriske avbalansering med kritikk av
forhold i den vestlige verden.

( Fulltekst nb.no >