Bokelskere.no

Nervebanene våre blir inngrodd, automatiske, hvis vi de bare følger vanen. De er strekt innstilt på å oppfange forandringer, nyheter. Nye synsinntrykk, lyder, språk, smaker og lukt stimulerer andre synapser i hjernen, andre meldingsruter, andre nettverk av forbindelser, og øker vår nevroplastisitet. Hjernen vår har utviklet seg til å kunne oppfatte endringer i omgivelsene våre. Det er slik vi blir oppmerksomme på rovdyr, på potensiell fare. Følsomhet for endringer vil derfor sikre overlevelse.

Det finnes situasjoner som krever at bryteren settes over på flokk. Militære enheter er det beste eksempelet. Noen ganger må folk vie seg til en hierarkisk orden, fordi det er den eneste måten å overleve på. Men et av sivilisasjonens viktigste mål bør være at det skjer så sjelden som mulig.
Kapitalismen svikter når bryteren er satt på flokk. Flokkinnstillingen skaper bobler i markedet og andre feil. Det finnes utvilsomt høylydte næringsfolk som liker å bruke militærmetaforer; man skal være tøff og hensynsløs. Men siden flokkinnstillingen også gjør deg delvis blind, er den personlighetsstilen ikke bra for forretningene på lang sikt, hvis vi definerer forretninger som noe som dreier seg om virkeligheten hinsides den sosiale konkurransen.
Når folk handler som ensomme ulver, er hver person i en unik posisjon i samfunnet, og tenker på en unik måte. Et annet eksempel: Demokratiske valg er en genuin sammenblanding av ideer, og har historisk sett hjulpet samfunn med å finne en vei fremover til tross for uenigheter, men bare så lenge folk har bryteren på enslig. Demokratiet svikter når bryteren er satt på flokk. Klansavhengig stemmegivning, personkulter og autoritære systemer er flokk-innstillingens politikk.
Det høres kanskje paradoksalt ut, men det er det ikke. Kollektive prosesser gir mest mening når deltakerne opptrer som individer.

Folk flest klarer ingenting uten mobilene sine. Noe så enkelt som å lese et kart er blitt en glemt kunst ingen lenger behersker.
(Frå novella Jern & metall)

Når vi er enslige ulver, er vi mer fri. Vi er forsiktige, men også bedre i stand til å glede oss.Vi tenker selv, improviserer, skaper. Vi leter, jakter, gjemmer oss. Vi uler nå og da av ren begeistring.
Når vi er i en flokk, blir samspillet med andre det viktigste i verden. Jeg vet ikke hvilke konsekvenser det har hos ulver, men hos mennesker er det dramatisk. Når folk blir låst fast i en konkurranseorientert, hierarkisk maktstruktur, som i et stort selskap, kan de miste realitetene i det de driver med av syne, fordi den umiddelbare maktkampen overskygger virkeligheten selv.

De menneskene som lærer oss noe, får en spesielt levende plass i erindringen vår.

Empati er det drivstoffet som driver et anstendig samfunn. Uten det er det bare tørre regler og maktkonkurranser igjen.

The higher aims of ‘technological progress’ are money and ease. And this exalted greed for money and ease is disguised and justified by an obscure, cultish faith in ‘the future’. We do as we do, we say, ‘for the sake of the future’ or ‘to make a better future for our children’. How we can hope to make a good future by doing badly in the present, we do not say.

I can only conclude that I have scratched the skin of a technological fundamentalism that, like other fundamentalisms, wishes to monopolize a whole society and, therefore, cannot tolerate the smallest difference of opinion. At the slightest hint of a threat to their complacency, they repeat, like a chorus of toads, the notes sounded by their leaders in industry. The past was gloomy, drudgery-ridden, servile, meaningless, and slow. The present, thanks only to purchasable products, is meaningful, bright, lively, centralized, and fast. The future, thanks only to more purchasable products, is going to be even better. Thus consumers become salesmen, and the world is made safer for corporations.

I do not see that computers are bringing us one step nearer to anything that does matter to me: peace, economic justice, ecological health, political honesty, family and community stability, good work.

Jeg lener meg mot mitt eget selv - en naken, ensom øy. Jeg trenger Gud. Mitt fjell, min sol, kjærligheten som fyller opp universet. Jeg er ikke sikker på at jeg har kommet nærmere en forståelse av mine ulike selv. De kan ikke avgrenses og skilles fra hverandre. De gror inn i hverandre. Jeg har valgt å kalle den delen av meg selv som søker Gud og som vil kjærligheten, for min bestemmelse, min sanne identitet. Jeg tror det er mulig å leve ut fra disse dypere lag av bevisstheten. Golfstrømmen er en varm flod som flyter gjennom et iskaldt osean. Det finnes en varme i verden, og det går an å ha sitt tilhold der.

Jeg gransket boken fra forskjellige vinkler, la øret mot den og lyttet. Men nå var den stum. Likevel visste jeg hva som var der inne, hva som ville hende hvis jeg åpnet den og begynte å lese på nytt. Det var ikke til å fatte. Levde boken? Og hvis den ikke gjorde det, hvor kom da bildene og stemmene fra?

I flere dager leste jeg i hver ledige stund. Jeg pakket boken ut av en beskyttende tøyfille og pekte langsomt ut ord etter ord. Det var som å gå gjennom en vidstrakt skog. Etter en lang vandring kom jeg endelig til den siste siden, trestammene tok slutt og permen smalt igjen.

Dagene var stille, som under vann.

[...]
Under håpløshetens
tungt hengende banner
teller vi våre dager ut [...]
Mens timene drypper fra trærne

prisgitt tilintetgjørelsens virvel
tanken magnetisk sirklende hen
i mindre og mindre kretsløp
inn mot det stille sentrum av intet.

What they share
is only the feeling
of remoteness and desertion,
of having marched
for miles and miles,
of having lost their bearings,
of a restless urge
to find water.

W. H. Auden

• Dette er prinsippet som styrer alle ting, sa han. - I alkymien kalles det verdenssjelen, og du er alltid nærmest verdens sjel når du ønsker noe av hele ditt hjerte. Den er alltid en positiv kraft.

Erling Christie: Avskjed med sommeren

Tidlig i august
Bak solvarme sletter
Livets skog som åpner seg
mot høstens skygger.

Tidlig natt i august
Løsner sommeren
som en drøm av jordens panne
Løfter seg over de tunge markene
og glir bort
på myke vingeslag i det bristende lyset.

Da blekner alle minner fra jorden
Sakte
heiser hjertet sitt røde seil og står ut
fra hvite strender mot havets
stigende mørke.

[...] granene [...]
dystert retter de spyd
mot himmel og stjerner
minner om
master på sunkne skip
overgrodd med tang
ligner fonteners kaskader
forsteinet i mørket
svarte og alltid tause
løfter fram gjennom jordens hud
stråler av størknet blod
som hadde hjertet derinne
opphørt å slå
gjennomboret
av nattens nåler

... fra Per Bronken: Nattens ensomhet