Bokelskere.no

Medan 1800-tallslitteraturen fekk fram dei største løyndommane i menneskenaturen gjennom skakande djupe skildringar av kjenslene til mennska, retta 1900-talslitteraturen kursen mot tankar i staden for kjensler.
[...]
Tankane representerer i romanen forfattaren, for jo meir tankar det er, desto meir rom for forfattaren, og jo meir rom som blir gitt til forfattaren, desto mindre rom blir det igjen til romanpersonane, som dermed ikkje får utvikle seg og enda mindre utfalde seg på djupna.
[...]
Tek ein for seg dei store 1800-talsklassikarane, legg ein merke til at romanpersonane kjem føre forfattarane. Far Goriot kjem føre Balzac, Anna Karenina føre Tolstoj, Madame Bovary føre Flaubert, Karamazov-brørne føre Dostojevskij. På 1900-talet blir forholdet generelt i all hovudsak sett snudd opp ned. Forfattarane kjem føre romanpersonane.

Tolstoj fangar livet som ein landsbyunge fangar ei marihøne og held henne i handa.

Jeg håpet hodet hans lot ham huske mye av det jeg hadde vist ham. Samtidig håpet jeg han kunne glemme hvordan jeg satt i trappene utenfor leiligheten og gråt. Glemme hvordan jeg ropte til ham fordi han aldri fikk på seg klærne. Hvor sint jeg var på ham. Hvor liten jeg fikk ham til å føle seg. Selv om jeg trodde han merket hvor glad jeg var i ham, hvor mye han betydde, var jeg redd for varigheten i det jeg hadde gjort, redd for at mine utbrudd overvintret i kroppen hans.

Å velge det viktigste handler om å grave samme sted helt til du finner vann, fremfor å grave på overflaten over et stort område - og aldri komme dypt nok.

Tro at hver dag blir den siste til å skinne på deg. Hvis den kommer, vil enhver uventet time være velkommen (Horats - fritt oversatt).

Enhver som fortsetter å lyve for en annen, fratar den andre muligheten til å kunne velge, fordi vedkommende ikke vet hvilken sannhet eller situasjon hun egentlig befinner seg i.

Trær er fantastiske skapninger i sine uendelige former og farger. De bryter opp monotone landskaper, de er majesteter, noen med mange århundrers livserfaring. De byr på mat og husly for tusenvis av andre arter. De er skulpturer du kan hvile blikket på mens du lar fantasien ta deg med inn i en annen verden. De er psykologer som hvisker beroligende til deg, der du ligger i gresset under løvtaket.

Dette
er kyster vi aldri har sett, kanskje tidsaldre
bak mørkets tepper, dimensjoner
like ved vårt ansikt som kan forandre alt.

Kanskje et ekko av oss selv, konkyliesuset av våre kriger
eller bølgeslagene fra et hav under menneskets hjerte.

Time calmed these little things, Isabel thought, like stones on the riverbed to which you return; you might have changed, but they wait for you the same as they always were, only covered now with the thickening fog of memory.

Jeg er nesten pulverisert som englestøv der følelsene mine ligger på det tenkte kjøkkengulvet jeg ikke får gå til.

Jeg er et tre og bladene er du. Du omkranser meg og kler meg opp. På høsten får vi farger.

Ordene er et slør som legger seg utenpå så ingen ser det som ligger inni meg.

Men noen ganger er sannheten drøy. Man må svelge noen kameler. Jeg har aldri skjønt det uttrykket. Det er store dyr med to pukler. De bærer vann i Afrika. Det hjelper ikke å svelge dem, da får ingen vann og sannheten er ikke tilstede. Gi meg sannheten.

Ikke vær naiv. Se faren før den ser deg.

barna

jeg jobber med barna
av samme grunn som vokteren jobber i fyrtårnet
vi trenger lys

vi trenger en liten gutt
som sier han ikke vil spise kylling
fordi han er redd for å få vinger

og ei jente med kritt
som tegner et øye i skolegården
så jorden kan få se himmelen

nå

her står jeg
bundet til jordskorpen av tyngdekraft
og et annet ubestridelig faktum:
å ha blitt til

et menneske
som på tross av universets uoverkommelige avstander
kan nå solen med en finger

Hvis noen sier at du kan gjøre noe, hvis du kan se at de faktisk mener det, blir den muligheten plassert innenfor rekkevidde.