Bokelskere.no

William Faulkner (1897-1962), Nobelprisen i litteratur 1949, Pulitzerprisen 1955 og innlemmet i Verdensbiblioteket i 2002.

Absalom, Absalom (1936) er en bok utenom det vanlige. Den er krevende å lese, men jeg fant en flyt og en måte å forstå den på da den plutselig minnet meg om rap. Boken består av muntlige fortellinger hvor fire fortellerstemmer belyser omtrent de samme nøkkelscenene i boken. 

Rosa Coldfield (1845-1910) forteller sin versjon i 1909 som en gammel, forbitret og hatefull kvinne til den unge Quentin Compson (1891-1910). Han lytter til hennes fortelling og gjenforteller senere sin versjon. Quentin Compson hører fortellinger fra sin far som også igjen hørte fortellinger fra sin far, altså Bestefaren til Quentin. Til slutt er det Shreve (romkameraten til Quentin på Harvard) som spør for å forstå historien han hører fra Quentin.

Denne muntlige fortellerstilen for å belyse en innfløkt, tragisk og hjerteskjærende historie er virkningsfull og gir mening langt utover selve nøkkelscenene. Dette er en bok om viljestyrke, sorg, tap, hevn, slaveri, overgrep og til slutt kollaps og utslettelse. 

Boken handler om sørstatene før, under og etter borgerkrigen, om sørstatenes mørke arv, om tap av krigen og eksistensberettigelsen for sørstatene slik den hadde vært. 

Hovedpersonen i boken er Thomas Sutpen (demonen) som plutselig en sommerdag i 1833 dukker opp i Mississippi, i det dype sør. Tante Rosa forteller på s. 11: Han kom hit med en hest og to pistoler og et navn som ingen noensinne hadde hørt før, som ingen visste for sikkert om det var hans eget like lite som de visste om hesten eller til og med pistolene var hans egne, søkte et sted å skjule seg (...)
Den unge Quentin som snart skal reise til Harvard for å studere hører på Tante Rosa, og han er vokst opp i dette samfunnet, og han reflekterer på s. 11: Hans barndom var fylt av dem; selve kroppen hans var en tom hall som runget av klangfulle beseirede navn; han var ikke et vesen, en væren, han var et samfunn. Han var en kaserne fylt med gjenstridige tilbakeskuende spøkelser som fremdeles var på bedringens vei, selv førtitre år etterpå, fra feberen som hadde kurert sykdommen, men våknet etter feberen uten engang å vite at det var selve feberen de hadde kjempet mot og ikke sykdommen.

Thomas Sutpen (bokens hovedperson) har et vennskap med Quentins Bestefar, og på s. 211 fortelles det fra et møte mellom dem: Jeg gjorde alt det jeg satte meg fore å gjøre og jeg kan stoppe her hvis jeg vil og ingen mann kan klandre meg for latskap, ikke engang jeg selv - og kanskje er det dette øyeblikket som Skjebnen velger seg for å ramme deg, det er bare det at dette høydepunktet føles så sterkt og stabilt at begynnelsen på fallet er skjult en stund (...)

Jeg har aldri lest en tilsvarende bok om menneskers kamp med seg selv og omgivelsene. Den er unik i selve fortellerteknikken og i innhold. Hvis du er på jakt etter en bok som "har alt" (bare ikke glede) så er det denne.

En gang for lenge, lenge, lenge siden
Visnet min mor opp
I tusen små perler
Som blomstret ut i friheten
Med en krystallisert fuktighet
I en glinsende isfrostaura
Og omfavnet meg med tropiske gnister
Der jeg lå omsvøpt i jordbæretårer.
Det var i går.

• Nicolai Alexander Styve

Hvis det stemmer at jo mindre kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å være ufølsom overfor eller mislike det/dem - og motsatt - jo mer kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å ha empati med eller å like det/dem, så vil jeg si at boken kan gjøre nettopp det. Jeg likte jo skjærer før jeg leste boken, men jeg forstod dem ikke. Nå både liker jeg og forstår dem ennå mer. Samtidig har jeg lært at en skjære ikke bare er en skjære. Det fins ulike typer skjærer, som alle er, kan og gjør mye mer enn vi vanligvis ser, eller får muligheten til å se. Boken har i tillegg gitt meg mer forståelse for atferd i dyreriket og naturens overordnede system. Jeg har fått perspektiv, og det er nettopp derfor jeg leser bøker.

Quiet er en strålende fagbok, vel verdt å lese! Den er riktig nok noen år gammel, men omtalen min finner du her.

Men hvor kommer dette sitatet fra? Susan Cain oppgir ikke hvor Marcel Proust skrev det. Det er et flittig brukt sitat, og ved å søke på nettet fant jeg en referanse til On Reading. Det dreier seg om en tekst som Proust skrev som et omfattende forord 1905 til sin egen oversettelse av John Ruskin. Selv har jeg lest dette underholdende, selvbiografiske essayet i dansk oversettelse: Om læsning og andre artikler, København 2000. Det finnes også en norsk utgave fra 2009: Om lesning på Villanden forlag.

Avbrøyt boka etter ca 90-100 sider. Blei for dyster og grotesk for meg, med kannibalisme og lovlause gjengar. Men eg likte godt skrivestilen til McCarthy, han er/var dyktig. Og eg synest dei to hovudpersonane blir skildra fint.

Men no lurar eg på om eg skal ta ein pause frå dystopilesninga for ein periode. Vil lesa meir non-fiction. Held på med ei "dystopisk" bok frå virkeligheten om Putin-Russland...!

Ikoner: Malertradisjonen fra Bysants
Forfatteren minner om at ikoner man finner i Øst-Europa i dag bygger direkte på tradisjoner fra Det bysantiske riket som gikk under på 1400-tallet. Både motivvalg og maleteknikker ble videreført i århundrene som fulgte i Romania, Serbia, Russland og selvfølgelig Hellas og de greske øyene. Trass i det lille formatet er de tjue fargeillustrasjonene klare og tydelige.

Den fremstående partifunksjonæren og revolusjonshelten Rubashov fengsles med falske anklager om kontrarevolusjonær virksomhet mot partiet og dets leder, som bare omtales som nummer en, men det etterlates ingen tvil om at det er snakk om Stalin og Moskvaprosessene i 1936-38, der 700.000 mennesker ble henrettet i groteske skueprosesser. I de fascinerende forhørene som foretas av en eldre kamerat av Rubashov, og senere av en yngre avstumpet og brutal partisoldat, brytes argumentene om partilojalitet og mål som berettiger bruk av ethvert middel, kontra det enkelte menneskes betydning og verdighet. Rubashov selv er i tvil, og ender med å tilstå de åpenlyse falske anklagene mot både seg selv og andre, av hensyn til den ideologien han har kjempet for i hele sitt liv – uavhengig av grufulle og tilsynelatende meningsløse ofre. Boken er en av de viktigste politiske romaner fra det 20. århundre, siden den åpnet vestens øyne for Stalins redselsregime, om enn en stor del av venstrefløyen i de vestlige land avviste skildringene som usannheter. Romanen er oversatt til 32 språk og er nr. 8 på listen over de 100 beste engelskspråklige romaner i det 20. århundre hos Modern Library. Det er den typen roman som overskrider vanlige begrensninger, skrevet med så dramatisk kraft, med en slik varme og med en så overbevisende enkelhet. Den magiske effekten av "mørke midt på dagen" er dens fantastiske tragiske ironi.

Hei!

Når det gjelder Dostojevskij, så er mine favoritter Jan Brodal og Geir Kjetsaa. Begge to hadde enorm kunnskap ikke bare om Dostojevskij, men også russisk litteratur i sin helhet. Jeg føler ikke at de eldre utgavene jeg leste har et vanskelig språk. Det er dannet bokmål, om man kan si det slik, men det er likevel lekende lett å lese.

Når det gjelder Tolstoj, så må jeg dessverre innrømme at jeg ikke har lest Krig og fred eller Anna Karenina. Men jeg har begge liggende her, og jeg har bladd litt i forordet. Jeg leste et sted, muligens det gjaldt Anna Karenina, at den nye utgaven hadde tatt med ting som var utelatt i den forrige. Men ta mitt ord med en klype salt, for jeg har hverken lest forrige utgave eller nåværende.