Bokelskere.no

NIGARDSBREEN

ein blåfarge
som ikkje er til
vil fylgja meg vidare

Lyset blafret i takt med bestemorens tunge sovepust. Ved bare å puste fikk hun flammen til å bevege seg, ved bare å puste får vi ting til å bevege seg, ved bare å puste setter vi ting i bevegelse, ved bare å leve i verden, forandrer vi verden, en svimlende tanke. Plutselig syntes hun hun forsto det, hvilket ansvar som fulgte med å trekke luft inn og å puste den ut.

Happiness is harder to put into words. It's also harder to source, much more mysterious than anger and sorrow [.. ..]

Som om man er hvert eneste tre i en skog……..som om man er alle trær, så lik seg selv, og likevel forskjellig.

Livet handler om sykluser, om forandring. Vi liker ikke forandring.Vi motsetter oss den fordi vi er redd for det ukjente. Men ingenting forblir uendret. Ved å godta forandringen når den er nødvendig, oppdager vi at en bedre verden åpner seg for oss.

Vet du,Max,vi har alle en vei å gå gjennom livet.Alle har hver sin. Noen krysser andre veier, andre går parallelt , og noen kommer aldri til å møtes. Vi er her for å lære av hverandre.

På den annen side kan nye ord virke som en åpenbarelse og åpne porter mot ny innsikt i oss. Vi vet at akkurat det ordet har jeg ventet på. Det er et ord som alltid har vært i meg uten at jeg visste det, og det griper kanskje en del av en tanke, gir form til en følelse. Det er i slike tilfeller vi virkelig opplever ordets bevisstgjørende kraft, språket som en nødvendig del av kroppens og sjelens velvære.

Du forholder deg ikke på noe vis til mine jordiske gjerninger, og du holder denne bunken som en slags blafrende vimpel framfor deg, men jeg skal lage mat og heller tenke på henne som ligger og forsøker å hente nye krefter der inne i stua, hun som er så til stede i dette livet. Jeg skal ikke tenke på hvordan du, og bare du kunne springe over jorden på et vis jeg aldri hadde sett før, at det var som om de solbrune beina dine var i stand til å lette av selv i det minste lille vindpustet hvis du så noe fint, og da, hvis du så noe du syntes var overstadig vakkert, da ble det sommer rundt oss, på alle kanter, og vi fant en slags felles retning, og så ble du borte. Du ble borte, og du er allikevel her, og den vesle bunken med de etterlatte papirene ligger for øyeblikket oppe på kjøkkenskapet, og du titter ned på meg fra det skapet, i syn som slynger seg gjennom tidene og hit.

Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, kommer vi aldri frem til fornuftsmessige forklaringer.

Han døde fredelig mens han sov, eller som de fargede foretrakk å si det, "da han våknet, var han død."

Og så sit Alida der og græt inntil Asle og han veit ikkje heilt kva han seia skal, kva han
gjera skal, kvar han skal gjera av hendene sine, kvar han skal gjera av seg sjølv og så
legg han armane sine kringom Alida og så held han henne inntil seg og så sit dei der
og kjenner på kvarandre og dei kjenner at dei høyrer det same og dei kjenner at dei no
svever saman og er saman i svevet […] og så seier dei ikkje noko og alt er avgjort og
det er ikkje noko som korkje skal eller bør seiast, alt er likevel sagt og alt er likevel
avgjort.

Og så legg han armane sine kringom Alida og så held han henne inntil seg og så sit dei
der og kjenner på kvarandre og dei kjenner at dei høyrer det same og dei kjenner at dei
no svever saman og er saman i svevet og Asle kjenner i seg at han bryr seg mykje meir
om Alida enn om seg sjølv og at han vil henne alt godt som i verda finst til.

When you watch a film, you’re sort of an outsider looking in. With a book - you’re right there. You are inside. You are the main character.

-Hørte jeg riktig? spurte jeg. - Sa du at du var redd?
Sophia grøsset litt og presset hendene sammen.
- Det er sant, sa hun lavt, - Og det er viktig at jeg får deg til å fatte det. Vi er en underlig familie, skjønner du...det er mye hensynsløshet i oss...av forskjellige slag. Det er dette som er så urovekkende. De forskjellige slagene.