Bokelskere.no

De aller fleste kriser rommer både farer og muligheter. Det er en fare for at vi overbelastes; at vi ikke orker mer; at vi blir syke, bitre, isolerer oss; at vi mister troen, håpet og endatil livet. Men mange kriser rommer også muligheten for ny modning, innsikt, takknemlighet og styrke.

Skal vi klare å bygge bærekraftige fellesskap som tåler livet, må vi være der for hverandre uten lettvinte svar; vi må holde ut og hjelpe hverandre til å holde ut; vi må tenne lys i mørket.

Det er først når man forstår det man har lært, at man er i stand til å anvende kunnskapen til å løse oppgaver og mestre utfordringer, reflektere over det man gjør, og foreta kritiske og etiske vurderinger.

Det dreier seg om å vekke de samme forestillinger, de samme følelser, de samme assosiasjoner, hos en leser av oversettelsen som hos en leser av originalverket.

The moment of decapitation is for Marin, as it had been for Caillois, a moment of 'singular metamorphosis ... when the Gorgon's violence is immobilized in its very expression, imprinting itself on itself'. It is the moment when Medusa is captured 'in the trap of her own deadly gaze', the moment in which she is médusé.

Ritualer og tradisjoner er forstørrelsesglass, på godt og vondt. De bidrar til at det gode ofte blir enda bedre, det vonde enda vondere.

Minna velta fram i hugen. Slik er det for alle når dei vert innhenta. Det er ei ur-bør som veks i mennesket. Alt som har hendt. Alt ein har opplevd. For det som ikkje sluttar å gjere vondt, har brent seg fast. Det forsvinn ikkje, men kjem attende i generasjonar.

Hester vet dette bedre enn de fleste: Ethvert dyrs største forbannelse er å være verdt penger for mennesker.

But why was I bored? Partly because of the dominance of the letter "I" and the aridity, which, like the giant beech tree, it casts within its shade. Nothing will grow there.

Det autoritære samfunn begynner når vi ikke lenger ser forskjell på det som er sant, og det som tiltaler oss.

Fyndordet om at alle saker har to sider, er fornuftig så lenge begge sider aksepterer at det finnes fakta om verden, og så lenge de tolker de samme faktaene. Putins strategi basert på utroverdig benektbarhet utnyttet denne praksisen samtidig som han brøt ned grunnlaget den hvilte på. Han inntok en stilling på den ene siden av saken samtidig som han gjorde narr av faktagrunnlaget. «Jeg lyver åpenlyst, og vi er begge klar over det» er ikke en side av saken. Det er en felle.

Det gjør inntrykk på meg at Gud har skapt oss til å bruke vår tro som støtte mot motgang i turbulens og lidelse, slik at også vi kan bøyes uten å gå i tusen knas. Det personlige motstykket til glasset som bøyer seg, er møtet med lidelse og fortvilelse: Jeg er ikke kalt til å møte den med ubøyelighet. Smerten skal berøre, bevege, bøye meg - den leder meg til å innse mitt totale behov for Guds hjelp. Derfor ber jeg om at han vil være min styrke i stormfulle tider.

Kanskje må også vi lære å lete etter korsets skatt - den skatten som er gjemt i hvert kors vi opplever? Kanskje noen må åpenbare den for oss. Vi ser den store skatten i treplankene som gav frelse og nytt liv. Hva er trebitene i vårt eget liv, de små eller store dødene som har gitt nytt liv når vi har hatt mot til å omfavne dem?

Langfredag omfavner vi korset helt konkret når vi under korshyllingen kysser treet som bar vår Frelser. Kan jeg våge å kysse korset i eget liv og takke Gud for den nådegaven han vil gi meg gjennom akkurat dette? Hva når en medsøster gjør noe som irriterer meg, og jeg må korsfeste tungen min så jeg ikke pisker henne med ord? Ser jeg skatten i det?

Når vi opplever sanne utfordringer i livet, ber vi da om at de må forsvinne, eller ber vi om at vi må fordypes? Vi kan lære mye om hvor tett vi følger Jesus ved å legge merke til egne reaksjoner. Når en medsøster eller gjest etterlater seg rot, er da min første reaksjon å dømme og fordømme, eller er det å tenke milde tanker og svare med barmhjertighet? Når vi ikke viser miskunn, viser vi at vi ikke tar opp korset og følger Jesus. Cisterciencernes tidligere generalabbed Dom Bernhardo Olivera sa det slik:
Om et annet menneskes sår vekker utålmodighet hos deg, ikke medfølelse, er det et tegn på at du ennå ikke har akseptert dine egne sår.

Da gjelder det å stole på at Gud vil hjelpe. Tillit er vanskelig! Og det er ikke lett å finne en god balanse mellom klok organisering og åpenhet for andres behov uten å forsømme egne ansvar og behov. Ha tillit og tro, vise omsorg og lytte og forstå når jeg skal si ja og når jeg skal si nei. Å skjelne mellom de ulike krav er en utfordring til øyeblikket.

Kropp og sinn møter dagens utfordringer mye bedre etter en sykkeltur: Det blir lettere å være fokusert i bønn og arbeid, energien øker, og det gir en dypere glede og takknemlighet.

«De døde lever gjennom kjærligheten»

En autorativ lærer er en lærer som samtidig som han eller hun underviser og veileder elevene, ser elevene og anerkjenner dem.