Bokelskere.no

Her er bestefaren som tenker på om mange av de samme ansiktene vil dukke opp i hans begravelse eller om den kommer til å finne sted på en dag som ikke passer for så mange, hvilket ville vært typisk hans fordømt uflaks.

Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det.

Sannheten om Alberte er at hun bare vet hva hun ikke vil. Om hva hun vil, har hun ingen anelse. Og det gir uro og sugen under brystet ikke å vite det. Hun går omkring som sin egen negativ, har denne skavank til alle de andre.

Dei små kjenner ikkje betydninga av i går, dagen før det, og heller ikkje av i morgon, alt er her og no: Dette er gata, dette er portrommet, dette er trappene, dette er mamma, dette er pappa, dette er dagen, dette er natta.

Det finnes ingen steder å dra når man ikke vil annet enn å bli værende.

Vi så ham bare noen ganger, sittende i hagen, halvt skjult bak hekken, sammen med moren sin og en person vi regnet med måtte være fra barnevernet, for hun hadde én lang og én kort øredobb og asymmetrisk frisyre i tillegg til at hun stort sett satt med hodet på skakke og snakket med en nesten uhyggelig lavmælt, men bestemt stemme.

Så ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet enn et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.

He thinks: I only want to sit here with her for a thousand hours.

The Noise is a man unfiltered, and without a filter, a man is just chaos walking.

Jeg lever livet mitt i én retning, og lager historier av det i motsatt retning, jeg har en ustoppelig trang til å lage historier med en begynnelse, en midtdel og en slutt, og det forfalsker bestandig ting, jeg er dømt til å mislykkes i å forstå hva et liv er, hva et liv betyr, det finnes ingenting som er en sann historie, men jeg kan ikke stoppe å tro at det gjør det, da jeg forsøker å lage mening av livet! Det var bare det...

Litt etter litt oppdager man at man er blitt en fremmed, jeg står opp om morgenen og vil noe annet.

[...] flaggermusa var fløyet, den hadde funnet veien ut. Likevel hang en uro igjen i rommet, en lydløs støy så gjennomtrengende at jeg måtte holde meg for ørene. Jeg forstod det straks, selv om jeg bare var tolv år; flaggermusa hadde skreket så intenst at trommehinnene skalv av de høyfrekvente lydbølgene. Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, den som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

Helt siden hun var barn, hadde hun hatt en mistanke om at alle de hun møtte, kom til å ligne hverandre så fremt hun ikke fant måter å fornye dem på, og hemmeligheten, hadde hun funnet ut, var ganske enkelt å fornye seg selv, skjønt enkelt, det var ingenting enkelt ved å endre seg; ingenting er innlysende om man vil forvandle sitt eget

Hun tenkte på faren som gikk der hjemme, forlatt og tom, ikke bare tom, men hul, for mister man den man har levd et langt liv sammen med, da blir man hul og avsondret, og ensomheten blåser tvers igjennom en.

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet

-Nå må du spise, sa tante Ranveig. -Liker du sei?
-Jeg liker seigmenn, sa Rune.

There are moments when history and memory seem like a mist, as if what really happened matters less than what should have happened.