Bokelskere.no

"You find us funny, Messire Marquis, do you not? A source of amusement. Is that not so? With our pretty clothes, and our convoluted circumlocutions-"
Mr Vandemar murmured, "I haven't got a circumlo..."
"-and perhaps we are funny."
Mr Croup raised one finger then, and waggled it at de Carabas. "But you must never imagine," he continued, "that just because something is funny, Messire Marquis, it is not dangerous."

"Hun var så liten den siste natten," sa moren. "Kunne nesten puttet henne i vesken og gått." Og så la hun til, omtrent som om hun et øyeblikk hadde vurdert det. "Men jeg hadde visst ikke med meg veske den natten. "

Richard wrote a diary entry in his head.
Dear Diary, he began. On Friday I had a job, a fiancée, a home, and a life that made sense. (Well, as much as any life makes sense.) Then I found an injured girl bleeding on the pavement, and I tried to be a Good Samaritan. Now I've got no fiancée, no home, no job, and I'm walking around a couple of hundred feet under the streets of London with the projected life expectancy of a suicidal mayfly.

Richard put his head on one side. "Excuse me," he said. "I know this is a personal question. But are you clinically insane?"
"Possible, but very unlikely. Why?"
"Well," said Richard. "One of us must be."

Richard had noticed that events were cowards: they didn't occur singly, but instead they would run in packs and leap out at him all at once.

Mennesket må være det eneste dyret som er i stand til å ville seg selv vondt.

Hva er tid? Jeg blir ør av å tenke på det. Tid er en humle som flyr gjennom historien. Tid er en flue som stanger mot kjøkkenvinduet. Tid er et barn som fødes, en olding som dør.

Hun vet at Ragnhild har rett i det hun sier når de møtes; hvis menneskene ikke kjenner på raseriet, tar det i hånda og anerkjenner det. så går det ikke godt, for da ligger det bare inne i kroppen og vokser. Etter hvert fyller det hver krinkel og krok, det smitter hele kroppen, og brått en dag kan du ikke få øye på deg selv, for du er forvandlet til raseri i ren form.

So I guess we are who we are for a lot of reasons, and maybe we’ll never know most of them. But even if we don’t have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there.

– Så lenge du ble, sa hun og var visst litt sur.
– Måtte finne det fineste eplet, forklarte jeg og ga henne det svære, grønne eplet.
Hun satte tenna i det, det knaste, og det silte saft nedover haken hennes. Hun pusta tungt, holdt eplet med begge hendene, smatta, sugde eplet grådig i seg. Og da vi kysset, smakte det eple, og det lukta eple, overalt, og fontenen rant og rant.

Bøker. Jeg elsker dem. Vekten av dem. Lukten av dem. Typografien og utformingen. Men først og fremst elsker jeg bøker for alt de inneholder.

Selv de alminnelig pene, de etter forholdene noenlunde kjekke, blir stygge som juling idet de oppgir promenadeversjonen av seg selv, i det øyeblikk de slipper krampetaket om sin offentlige figur. Det er dette som skjer: de gir opp å være den de ønsker å være og synker sammen i en de er.

Out of the corner of my eye, I see Peeta extend his hand. I look at him, unsure. "One more time? For the audience?" he says. His voice isnt angry. Its hollow. Which is worse. Already the boy with the bread is slipping away from me. I take his hand, holding on tightly, preparing for the cameras, and dreading the moment when I will finally have to let go.

Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt

Historien er full av sånne som meg. Som ikke riktig passer inn. I middelalderen ble vi brent på bålet. I våre dager får vi blå piller som vi svelger med vann og selvforakt.

Fremtiden er en anelse. Kanskje et løfte. Et håp. Noen ganger en trussel. Eller en frykt. Det er aldri godt å vite.

123) Jens finner et stygt kvestet ekorn utenfor vinduet og kommer løpende opp til Fvonk. Vi kan vel beholde det, sier han. Snille deg, kan vi ikke beholde det? Fvonk undersøker det vesle dyret. Han har sett skadede ekorn før, det er et rikt dyreliv i hagene i denne delen av hovedstaden.Pulsen er svak. Dette er et veldig skadet ekorn, Jens,det kommer ikke til å overleve. Hvilke umennesker er det som gjør slikt? Det er en skjære, sier Fvonk, det er ganske sikkert en skjære, det er mange skjærer i området, de flyr fritt rundt. Jens kjemper med tårene. Og dette skjer i verdens rikeste land, sier han med sammenbitte tenner. Fvonk nikker og det vesle ekornet utånder i Jens' hender. Det er for jævlig, sier han. Vi burde drepe skjærene, det bør jeg vel kunne bestemme, syns du ikke. Jeg kunne sette du arbeidsledige på saken. Ja, sier Fvonk, det er absolutt noe å tenke på. Så blir vi kvitt dem en gang for alle, sier Jens. De arbeidsledige? Skjærene. Åja, sier Fvonk.

Ting som er hvite. Kjøleskapet er hvitt. Nattkjolen min er hvit, og før jeg sovner, blir jeg hvit i huet, nei, nå må jeg åpne øynene, en, to, tre, nattkjolen min er hvit. Det er noe som faller og faller. Da dunker panna mi mot ruta.

Og når jeg åpner øynene, er det annerledes.

Det er snøen, den har kommet. Den legger seg forsiktig. Oppå alt. Så gresset blir helt hvitt. Og grusen blir helt hvit. Og hvit er den peneste fargen.

Det fine med teorier, er at de fremstår som logiske - sånn i teorien. Ofte gjør de seg best som hypoteser. På tankeplanet. Der de hører hjemme.

Voksne er så gjerrige med forklaringer. De tror sannheten er skremmende, men da kjenner de ikke barnets grenseløse fantasi.