Bokelskere.no

Det er selvbedrag å tro at man ikke kan være ensom bare fordi man er opptatt, men det viktigste er at ingen andre tror du er ensom.

Jeg skulle ønske jeg kunne spare den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det.

det var rart å tenke på at det bodde seks og en halv milliard mennesker på jorden men likevel var det umulig å se bebyggelse i det hele tatt. ikke én av de store byene var synlige, det så bare grønt og forlatt ut, alt sammen.

"Jeg ville..." begynte hun, trakk pusten, så ut over landskapet. Jeg ante ikke hva hun så i det. For min del kunne hele landskapet ryke og reise til helvete med ekspresspost.

You don`t forget the face of the person who was your last hope

Jeg hadde bare ikke noe behov for å bli sett, for å høre deg si at jeg var flink. For jeg visste når jeg var det.

Jeg var på lag med alle, jeg byttet drakt midt i kampen og sto i mål for alle lag. Jeg tok alles røde kort og satte meg på benken.

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

Trekronene stanger mot hverandre. Det er altfor mange trær som vil vokse samtidig. Under bakken, under farfar og meg, koker det av larver, meitemarker, spirer, knopper og røtter. Og overalt er det støv. Støv fra skogen. Levende og kløende.

"You're still trying to protect me. Real or not real," he whispers. "Real," I answer. It seems to require more explanation. "Because that's what you and I do. Protect each other."

Jeg har jo ikke selv forstått døden, hvem har forstått døden? Det er den ytterste brutaliteten, det er det ytterste tapet av mening, det er den dagen det uopprettelige står foran oss. Smerten, sånn jeg har følt den når dødsdagen har vært hos meg, smerten kommer av at vi ikke kan være døde sammen med dem, men skal leve videre, videre, med de døde levende i oss selv, levende ikke på en glad måte, men på en vond måte, ikke sant, fordi de døde ikke kan berøres lenger, selv om de fortsetter å berøre oss. Alle mine døde - morfar, mormor, Stig, eller onkel Stig som jeg har lyst til å kalle ham for tiden, pappa - oppfører seg sånn inne i meg, de er som fingre på innsiden av huden.

Jeg tenkte på ting jeg hadde lest. At den som skal dø, mister sansene i minuttene før. En etter en. Først smakssansen, senere evnen til å lukte. Så forsvinner synet. Berøringssansen. Hørselen. Opplevelsen av smerte. Som å slukke lysene og gå fra kontoret for dagen, låse etter seg og miste nøklene på veien hjem.

TENK, OM BARNA visste hvor mye trøst de gir sine foreldre. Men det vet de ikke. Og det skal de heller ikke vite.

Når fortiden kommer rasende inn i nåtiden, åpner menneskene seg opp. Mesteparten av tiden er vi lukket som muslinger, til og med for vårt eget liv. Mesteparten av tiden bare lever vi, her og nå, dagene våre er fylt opp av kroppene våre, kroppene våre er fylt opp av dagene våre, det er alt vi makter å bære, og derfor forblir vi lukket for alt som ligger utenfor det punktet hvor vi befinner oss. Når så fortiden kommer brasende inn dørene åpnes vi, og det er ikke bare mot fortiden vi åpnes, vi åpnes for alt, mot fortiden, mot nået, mot framtiden, brått står vi der som vidåpne dører, og absolutt alt blir vi i stand til å ta inn. Der er en nådeløst naken situasjon å befinne seg i, og så rart er det vel ikke at vi det meste av tiden må være så lukket som vi er, for beina våre ville ikke vært mulige å balansere på om denne åpenheten hamret oss opp hver dag.

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. den er der, og er uutholdelig, også forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden.

You think when you wake up in the mornin yesterday dont count. But yesterday is all that does count. What else is there? Your life is made out of the days it's made out of. Nothin else.

Vi vet ingenting om hverandre, tenkte jeg. Vi kjenner hverandre ikke. Ingen som står på kanten av et stup kjenner hverandre.

Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min.

Og pinlig var det, på et dypere nivå, at han, Jarle Klepp som betraktet seg selv som et menneske i tenkningens tjeneste, faktisk hadde et barn.

kryssord. kaffe. konversasjon. hjemme. men jeg hørte ikke til her lenger. som å gå inn igjen på den gamle ungdomsskolen din, sette deg ned ved en ledig pult i en skoletime, knærne stlår opp i den lave bordplaten og du kan ikke helt ta del i det som foregår rundt deg, plakatene du hengte opp på korktavla er for lengst tatt ned, leksene allerede gjort.