Bokelskere.no

Ting har en tendens til å hope seg opp. Kommer det først regn, faller det gjerne fra himmelen i hauger og lass, og helst på skrått, drevet av hard vind.

Tenk deg at du var et sted på terskelen til livets eventyr. Så kunne du velge om du ville bli med på dette eventyret, med alle de gledene og sorgene det måtte medbringe, eller om du ville velge å avstå fra alt. Hva ville du valgt? Husk, hvis du skal leve, må du også dø.

Varmen har kommet, sommeren er på vei, jeg føler meg svært mye eldre og svært mye skjørere. Den sanden jeg har under føttene, den glødet, det hvite som lyser i øynene mine, det skjærer, og jeg lurer på hvor lenge man kan gå omkring uten å fortelle til noen hva man egentlig går og tenker på, dag som natt.

For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.

Vi velger ikke en mann fordi han er den beste, men fordi vi ved han vil bli best

Vi skal alle dø. Før eller siden er det vår tur. Livet er bare en utsettelse av det uungåelige. Jeg er ikke redd.

There were things I wanted to tell him. But I knew they would hurt him, so I buried them, and let them hurt me.

I wondered, for the first time in my life, if life was worth all the work it took to live. What exactly made it worth it? What's so horrible about being dead forever, and not feeling anything, and not even dreaming? What's so great about feeling and dreaming?

Teori er enkelt. Praksis er et helvetes rot.

I månadsvis slo eg meg overalt. Eg passa ikkje på, og eg slo meg overalt. Jo meir vondt eg hadde , jo meir slo eg meg.

Hundrevis av svart-kvitt-foto som ikkje viste anna enn hendene mine. Hendene mine på gitarstrengar, hendene mine rundt mikken, hendene mine langs kroppen, hendene mine som kjærteiknar folkemengda, hendene mine som trykker andre hender i kulissane, hendene mine som held ein sigarett, hendene mine som tar på ansiktet mitt, hendene mine som skriv autografar, dei febrilske hendene mine, dei bønfallande hendene mine, hendene mine som slenger kyss og hendene mine som stikk sprøyter. Store og magre hender med blodårar som små elvar.

Hvor mange spennende hemmeligheter fantes det ikke i hele jungelen? Kanskje kunne blodet fra en bestemt padde få mennesker til å sveve gjennom luften?

Ein kan aldri forutsjå. Verken korleis tinga vil utvikle seg eller kvifor dei enklaste ting brått får heilt sinnsjuke dimensjonar.

Jeg ser mine venner, og de blir større enn seg selv.

i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me. those seem to be the two choices, everything else is just killing time.

when things break, it's not the actual breaking that prevents them from getting back together again. it's because a little piece gets lost -- the two remaining ends couldn't fit together even if they wanted to. the whole shape has changed.

i feel my life is so scattered right now. like it's all these small pieces of paper and someone's turned on the fan. but talking to you makes me feel like the fan's been turned off for a little bit. like things could actually make sense. you completely unscatter me, and i appreciate that so much.

That's always seemed so ridiculous to me, that people would want to be around someone because they're pretty. It's like picking your breakfast cereals based on color instead of taste.

I leave, and the leaving is so exhilarating I know I can never go back. But then what? Do I just keep leaving places, and leaving them, and leaving them, tramping a perpetual journey?